Opeth, Rockefeller, 10. mars

Opeth har for lengst etablert seg som det ledende bandet i sin sjanger. Tirsdagens konsert på Rockefeller beviste nok en gang at bandet ikke har noen konkurranse.

Relaterte sider:

Konsert: Opeth

Opeth

Bilder av Karolina E. Piwko

For de som kjenner bandet skal det dog sies at det ovennevnte ikke er så merkelig, for Opeth har vel strengt tatt dannet sin egen sjanger. Det skal i alle fall godt gjøres å finne andre band å sammenligne disse svenskene med. Hvordan man skal definere musikken deres, er rett og slett umulig å svare på.

Man kan vel si at det er progressiv metal med innslag av death metal og, tja, det meste annet egentlig? Derfor kommer de som liker sin metal rett fram aldri til å falle for Opeth, men det er tydelig at det er mange som omfavner bandet. Rockefeller var i alle fall utsolgt, og undertegnede kan knapt huske sist gang han var i et så fullt konsertlokale. Da må det ha vært under Opeth konserten i Perth, Australia, i 2006. Den gangen var det så fullstappet at det nærmest ble en kamp for å overleve kvelden.

Så ille var det slettes ikke på Rockefeller. Istedet fikk de fremmøtte oppleve et band som tok publikum med storm. I hvertfall i den grad denne type musikk kan sies nettopp å gjøre det. Det er nemlig ingen hemmelighet at flesteparten av Opeths låter domineres av de rolige, progressive partier.

Derfor kan en Opeth konsert, uansett hvor bra bandet spiller og hvor mye publikum er med, bli litt langtekkelig til tider. Hvertfall for oss som innerst inne foretrekker litt mer action. Men at Opeth har befestet sin posisjon som en stormakt innen progressiv metal, det kan ingen ta i fra dem.

Som forventet åpnet de showet med Heir Appairent fra den nyeste skiva, Watershed. Siden fikk man servert en meget bra versjon av Ghost Of Perdition fra den kritikerroste 2005-skiva Ghost Reveries. Det begynte virkelig å bli bra stemning da Godhead’s Lament fra Still Life kom på banen. Eks-Arch Enemy gitarist Fredrik Åkesson beviste her at han ikke har hatt noen problemer med å takle overgangen til Opeths musikk, og mannens gitarspill var en fryd for øret i denne låta. Nå er heller ikke frontmann Michael Åkerfeldt noen novise på gitaren, og de to gitaristene leverte melodisk og fint spill, uten for mye teknisk briefing.

Åkerfeldt er også et stilstudie som frontmann; på en måte er han stillferdig og tilbaketrukket, men samtidig kommuniserer han med publikum på en helt unik måte gjennom sin tørre humor og vittige småprat mellom låtene. De fleste fikk seg en god latter da Åkerfeldt ga publikum beskjed om at som straff for at de ikke hadde ropt høyt nok etter ekstranummeret Deliverance, måtte de headbange uten musikk. Publikum tok oppfordringen på strak arm, og Åkerfeldt beviste bare nok en gang at han er en dyktig og engasjerende frontmann At han også leverte et par vakre soloer underveis, var selvsagt ingen ulempe.

Da tidligere nevnte Deliverance hadde gjort sitt inntog, hadde bandet også vært innom flere låter fra Watershed, deriblant The Lotus Eater, i tillegg til den heftige The Night And the Silent Water fra 1996s Morningrise. Medleyen fungerte også overraskende bra, og dermed kan ikke konserten betegnes som annet enn en suksess. Etter publikums deltagelse å dømme, var den i alle fall det.

Opeth fans spredd utover det ganske land kan mao. glede seg til resten av den lille Norges-turnéen bandet nå er ute på.







comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo