Junip, John Dee 14. september

Junip besøkte John Dee en regntung tirsdag, der de presenterte låter fra debuten, Fields, foran et forventningsfullt publikum.

Foto: Øyvind Rones

Flere og flere siger etterhvert inn på John Dee, de fleste uten å få med seg at det er kveldens hovedattraksjon som spiller plater. At de tilstedeværende ikke drar kjensel på bandet, er sikkert noe José González setter pris på. Han lar musikken stå i sentrum, snakker sjelden mellom låtene og forfekter en relativt lav profil i media.

Junip ble stiftet allerede i 1999, men bortsett fra noen få EP-utgivelser, foreligger ikke debuten Fields før i disse dager. Allerede den gangen ønsket management å kun satse på den svensk-argentinske trubaduren. Så, etter to verdensomspennende suksessfulle soloplater, er det ikke å komme bort fra at det er hans millionsalg som bidrar til et nesten fullsatt John Dee. Enkelte nettsteder har González sitt navn i parentes ved søk på bandet, bare for å forvisse enkelte om at «joda, det ER den stemmen du har hørt fra Sony-reklamen». Noen har sågar spurt Junip om de har vurdert å la José varme opp for bandet, men det blir «som å invitere din eks til ditt eget bryllup», ifølge hovedpersonen selv.

Scenen på John Dee er gjennomgående badet i rødt lys, med vokalisten sentrert på en stol og flankert av sin bassist og perkusjonist. Undertegnede har sett González solo ved flere anledninger, da også med flere musikere på scenen. Forskjellen mellom solo-utgaven og kveldens format er at de andre medlemmene i langt større grad setter sitt preg og sin distinkte signatur på selve soundet.

De åpner med den raske Rope & Summit, en av de beste sangene på skiva. Arayas trommer dikterer rytmen mens González sin særpregede stemme, drapert i distortion, messer slik vi er vant til å høre ham. Bandet høres til tider ut som en pastoral avart av The Beta Band smeltet sammen med folk-pop, der Ian Brown har bidratt med musikalske tips. Andre inspirasjonskilder er Elliot Smith og Hayden. Arrangementene live ligger tett opp til debutskiva med sitt organiske og mørke lydbilde. Enkelte låter er besynderlig enkle i sin instrumentering: På Sweet & Bitter riffer González på kun én akkord.

Det er et sammensveiset band vi får høre. De har allerede lagt bak seg en turné og i høst venter resten av Europa. Jeg merket meg en viss avventende stemning blant både publikum og band under de første låtene. Men etterhvert som konserten skrider fram, og perler som Always skyller over oss, kan man spore flere og flere som nikker bifallende til musikken. Tempoet øker og under en av de raskeste sangene på plata, At The Doors, er det tilløp til nærmest lett headbanging fra González.

Det har vært standard for González å covre andre artisters låtmateriale, slik som Teardrops (en full student roper etter Heartbeats) og The Ghost Of Tom Joad. I kveld spilles utelukkende materiale fra deres fullengder. José spør høflig publikum om det er OK at han prater på svensk og mottar jubel i respons fra studenter, oldtimers og hipstere. Men det blir tynt med dialog, sangene avbrytes kun av korte «takk». Han har ved tidligere anledninger sagt at det har ingen hensikt å kommunisere visvas mellom låtene, da det kan ødelegge stemningen.

Etter korte 50 minutter sier de takk for seg, men blir klappet inn på nytt. De avslutter med den episke Official, som smyger inn i kroppen og forblir der lenge etter at siste tone fader ut. «Beauty is gone/Move On», synger González med lukkede øyne. En flott avslutning på et stort sett glødende sett.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


The National - High Violet

(4AD)

Frakken er den same, og det dunkle har ikkje sleppt taket. Det har heller ikkje evna til å skape storarta songar.

Flere:

Thomas Dybdahl - Science
Opsvik & Jennings - A Dream I Used to Dream