Konsert: Spokane

Mono, 4/5-03

Relaterte sider:

Spokane

Det er søndag kveld, det regner og er bikkjekaldt ute. Deilig å være inne. Rødvin i glasset - fotball på tv.

21.30 Bjørn tusler ut for å se Spokane på Mono. Der er det foreløpig ingen betalende. Richard Buckner drikker whiskey i et hjørne. Noen hangarounds støtter seg stille til bardisken.

22.00 Rick Alverson og Courtney Bowles er i godt humør, fulle hus og veldig god mottakelse på kontinentet kan de melde. De har med seg bassisten fra Labradford. Trivelige folk alle sammen. De bestemmer seg for å drøye det litt. Kanskje noen publikummere fra John Dee, der Mogwai spiller, dumper innom senere.

22.30 Ingen betalende. Dørene åpnes. Bandet venter.

23.30 En håndfull har seget inn, de fleste går inn i bakpuben. Spokane går på scenen. Buckner sa han ble overrasket over at bandet hadde spilt en stund - han trodde det fortsatt var platespilleren som surret i bakgrunnen. Ja, Spokane spiller faktisk både saktere OG lavere enn på plate - men like vakkert. Veldig vakkert.

00.15 Spokane har gjort jobben. Fin konsert. De har god tid for første gang på hele turneen, og spør pent om de kan ta seg en pils før vi tar kvelden. Klart det. Faen heller, de har nettopp spilt for slitne trevegger.

01.30 På tide å gå nå, alle enige om det. Bjørn har drukket kaffe den siste timen.

01.45. Spokane er sultne, er det noe falaffel i nærheten? Sure, no problem. Vi går inn på nærmeste joint, og etterfølges av en mann i 60-årene med sjakkrutede jakke og blomstrete slips. Han ser ut som en vestkant-klovn, er sørpe full - og riv ruskende gal skal det snart vise seg. Han vil ha "fis" sier han på engelsk. "Fish?" spør kebab-mannen, allerede litt utålmodig etter å ha tatt i mot fire kompliserte bestillinger på engelsk.

"We don't have fish". Mannen setter seg likevel ned. Smiler lurt.
"Are you american?" Han henvender seg til den vennlige sjåføren Olli.
"Nope, german" svarer han.
"German - du stinkende fittepikk potet, schwein - svin. s.v.i.n... fy faaaeen.. Berlin: atom. bomb. you know? atom! bomb the place! fascist! din pikk! fascist-potet..." osv osv. 5 minutter i strekk uten å trekke pusten. Hele tiden dempet og rolig, men svært bestemt.

Etter at vi har smilt fra oss de første 30 sekundene er stemningen ganske amper. Olli er den roligste. "zhat's enuff. goodbye" sier han bare. Bowles forsøker å megle, de to andre er måpende forbauset over opptrinnet.
Mannen holder brått inne og smiler fortsatt like fornøyd. Ser på meg, og spør smørvennlig:
"Er du norsk?"
Vi går ut.

02.30 Bjørn legger seg. Spokane snorker fredelig i naborommet.

03.00 Kaffen har lagt seg i ro. Bjørn sovner. Drømmer om en varm sofa, et glass rødvin og Spokane som spiller så usigelig vakkert, trist og sakte på scenen. Menneskene som strenet forbi i regnværet utenfor hadde ingen anelse om hva de gikk glipp av.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Wilco - A Ghost is Born

(Nonesuch)

Rock gjort på Wilcovis er ikkje heilt som an rock. Eller: Endå ei frilyndt plate frå bandet som aldri spør om kva som er lov.

Flere:

Beach House - Beach House
Side Brok - Høge Brelle