Konsert/intervju: Caribou

Caribou om tvisten med gamle punkere, vanskene med å lytte til cheesy progrock og hvordan de får folk til å flykte fra lokalene når de spiller.

Relaterte sider:

Caribou: Odessa

Kanadiske Dan Snaith har hatt sitt å stri med. Tidligere kjent som Manitoba ble han for to år siden tvunget til å si fra seg signaturtrekket, etter at Handsome Dick of Manitoba i New York-punkerne The Dictators truet med søksmål for brudd på varemerkeloven.

Glem derfor alt du har hørt og lest om punk, opprør og antikommersialisme - dette er mennesker som vil ha spenna dine, og som hyrer advokater for å forhindre tapte inntekter.

- Nå kan man sikkert med god grunn hevde at jeg gjorde et stort nummer ut av hele saken, og sørget for å opphause den skikkelig. Men egentlig synes jeg han fortjente det, sier Snaith om tvisten med gammelmannspunkeren.

Sittende i en mindre opplyst krok av Garage i Oslo har tidligere Manitoba, nå Caribou, fått stablet på beina en karriere som er minst like suksessfull som den var under det tidligere alias, hvis to album Start Breaking Your Heart og Up In Flames har gledet og imponert svært mange. Høsten 2005 har Dan Snaith og Caribou spilt flere steder i Skandinavia, blant annet i Bergen, før de i de kommende måneder allierer seg med The Russian Futurists og Junior Boys og inntar det europeiske fastlandet.

VOND LUKT I BLOMSTERBYEN

- Siden april har vi spilt nesten 80 show, så det begynner å kjennes. I tillegg kommer vi til å spille ca. 70 show i løpet av de neste tre månedene. Riktignok har vi ikke holdt på sammenhengende, og vi har alle vært hjemom dann og vann, men det koster jo likevel. Det har vært utrolig moro så langt, spesielt turneen i Nord-Amerika. Med ett unntak, humrer kanadieren.

- Vi holder et høyt tempo live, med mye fysisk aktivitet og store armbevegelser, så vi svetter som griser. I San Fransisco tidligere i år ble vi til slutt nødt til å gå på scenen med klærne fra konserten kvelden før etter å ha fått alt for dårlig tid. Arrangøren bestemte seg så for å legge en liten vind bak oss som ekstra effekt. Vinden ble blåst mot publikum, hvilket endte med at vi på slutten nesten ikke hadde publikummere igjen foran scenen. De hadde rett og slett ikke holdt ut stanken som sivet fremover. Nå vil jeg skynde meg og legge meg at dette ikke er vanlig, ler Snaith og holder opp en stor bag:

– I dag har vi med rene klær. Rett fra vaskeriet!

KAFFE? NEI TAKK!

- Med så mange konserter, er det ikke dager da du våkner og tenker at ”i dag orker jeg bare ikke spille?”

- I grunnen ikke. Jeg står tidlig opp og legger meg seint og er opptatt med utrolig mye (Dette er en kar som tok en Ph.D i matematikk samtidig som han skrev og produserte musikk - angivelig skal han ha lest algebra i bandbilen i ledige øyeblikk). Det eneste jeg ikke får tid til er å lage nye låter, egentlig. Spesielt ikke nå for tiden.

-Sover du i det hele tatt?

-Veldig lite. Noen timer hver natt, men ikke alt for mye.

-Du må leve kun på kaffe...

- Kaffe drikker jeg ikke. Det blir jeg bare utmattet av. Jeg tror nok bare at jeg blir lett begesistret, det er det hele, og trenger ikke så mange andre stimuli.

- Guide oss gjennom en typisk Caribou-konsert – hva kan vi forvente oss av Caribou live?

- Vel, det hele starter med at vi kommer ut på scenen med store motorsager og nifse masker, meier ned det vi ser av folk foran scenen, før vi... Nei altså - det er tre av oss; meg, gitarist Ryan Smith som jeg vel har kjent siden jeg var 12, samt Peter Mitton som jeg møtte på universitetet. Vi har med oss to trommesett pluss et par gitarer, i tillegg har vi en stor skjerm bak oss, der bildene er synkronisert med musikken. Og vi spiller kun materiale fra de to siste albumene- dette er ikke for å være vanskelige eller spesielle- men Manitobas første album lå på harddisken til en laptop som ble stjålet, så jeg har rett og slett ikke materialet som skal til for å kunne spille låter fra den.

ULIKE UTTRYKK

- Caribou spiller en ganske melodiøs og instrumentbasert form for elektronika, med elementer fra ulike sjangre som shoegazer, blues og pop. Er det bevisst at du skaper et slikt eklektisk uttrykk?

- Ikke egentlig, tror jeg. I grunnen prøver jeg bare presse så mye som mulig inn i låtene, virkelig stapper de til randen med ulik lyd, så får jeg heller skjære vekk overflødig rask etterpå. Jeg lager egentlig ikke låter heller, bare stykker musikk som nødvendigvis må oppdeles for plateselskapets og publikums skyld. Det eneste sporet på The Milk of Human Kindness som vokste frem som en enkeltstående låt er Hello Hammerheads. Jeg tenkte vel egentlig at frifolk-scenen klarer seg bra som det er, men da Ryan en kveld satte seg ned og begynte spille denne låten han hadde skrevet og som var klart inspirert av band vi hører mye på, som Lightning Bolt og Animal Collective, syntes jeg den var for god til å kasseres. Jeg er godt fornøyd med den låta. I de aller fleste tilfeller starter jeg bare med en loop som jeg bryter ned, og legger vokal oppå, men på Hammerheads kan vi faktisk snakke om en virkelig låt med begynnelse og slutt.

SLITER MED STEMMEN

- På albumet gjør du alt av vokalarbeidet selv?

- Det krever mye miksing å få akkurat dét til å låte bra, ler Snaith. Hadde jeg satt meg til å synge nå hadde du nok falt til jorden i bønn om nåde. Jeg har mye å jobbe med der...

- Hvordan ser du på The Milk of Human Kindness i forhold til hva du gjorde som Manitoba?

- Det er i grunnen ikke store forskjellen, jeg gjør mye av det samme nå som da jeg var Manitoba. Navnet er vel egentlig den største forskjellen. The Milk of Human Kindness er bare en naturlig fortsettelse av en ganske ung prosess.

- Det er kanskje innflytelseskildene som skifter mest fra album til album? Du tar jo med all tydelighet disse med deg i måten du uttrykker deg på musikalsk? Blant annet kan vi høre en del shoegazer-elementer?

- For meg er musikk mye en samling av innflytelser, innflytelser som jeg bruker i min egen musikk. Jeg hørte mye på tidlig Spacemen 3 og My Bloody Valentine en periode. Nå hører jeg mye på discosynth fra tidlig på 80-tallet. I det siste har jeg hørt på en del psykedelisk rock, 60-talls, frijazz. I tiden rundt Up In Flames hørte jeg mye på progressiv rock - ikke den cheesye varianten med bl.a Yes, men andre og mer interessante band. Jeg satte på ei Yes-skive for ikke lenge siden, og måtte bare slå den av. Var helt sjanseløs.

NYTT NAVN, SAMME NAVN

- Tilbake til navnetvisten- virker det nå som folk er klar over navneendringen, eller må du fortsatt gjøre dem oppmerksomme på det?

-Det går egentlig av seg selv. Folk virker å være klar over at Manitoba er historie, i hvert fall de som kjøpte skivene. Jeg trodde det skulle bli mye mer av en setback å starte på nytt med nytt navn, men det har gått overraskende bra hele veien. Folk er åpne, og villige til å høre på musikken min, uansett om jeg figurerer under nytt navn. Caribou føles akkurat nå som et steg videre, og ikke en start på scratch.

- Du har vel kanskje fått litt hjelp av diverse media grunnet din historie med Handsome Dick. Dessuten har du fått generelt sett veldig gode anmeldelser- føler du av noe av dette har kommet deg til del av ren sympati?

- Det kan nok være at noe er litt sånn halvveis sympatierklæring, det vet jeg selvsagt ikke. Men samtidig er det jeg som er min strengeste kritiker, ikke de, og er jeg ikke fornøyd med det jeg skaper venter jeg til jeg føler jeg kan stå for resultatet.

LOST I KOSMOPOLITTEN

- Du har bosatt deg i London. Er det for godt?

- Det vet jeg ikke. Men jeg trives veldig bra der. Mange av de jeg jobber med, som Four Tet, bor bare fem minutter unna, og det er et veldig bra artist-og kunstnermiljø i vår del av byen, som er like nord for King's Cross. Problemet med London er selvsagt at man aldri ser de som bor på andre siden av byen- det er for mye mas å komme seg dit, rett og slett. For en som meg er London ganske spesielt, jeg vokste opp på et lite sted kalt Dundees utenfor Toronto, et sted med tjue tusen innbyggere uten alt for mye privatliv. Jeg prøver å holde kontakt med dem, og spesielt med min familie.

- Mor og far må like dette?

- He he, det gjør de absolutt. De kommer for å se meg opptre de gangene jeg spiller i nærheten av hjemstedet. Det er litt underlig det der; hele familien, inkludert min søster, er professorer i matematikk, og med min Ph.D trodde de vel at jeg skulle følge etter dem. Når jeg nå gjør dette syns de vel kanskje det er bare bra at noen omsider fant på noe annet.

- Og moren din samler på alle utklipp?

- He he, det gjør hun. Tror hun har en bra stabel etter hvert. Er det ikke det man har mødre for?
---

Caribou, Garage
Onsdag 21. september 2005

The Milk of Human Kindness er sålangt et av årets høydepunkter innen de mange crossoversjangrene. Selv gikk grooves utsendte ned i kjelleren på Garage med forventning om en hovedsakelig elektronisk basert forestilling, og i mindre grad etter nye krefter, ved, eller en nesten gammeldags rockekonsert. Dog, vi liker å bli overrasket eller bent tatt på senga her på siden, og Caribou sviktet ikke i så måte. Med sin hybrid av alskens genre, og Dan Snaith stilig antrukket i piratbukser, sandaler og to lag på overkroppen for bare å forsikre seg om at han skulle få svettet fra seg, spilte reinsdyrene opp til dans.

Caribou live og på plate er, om enn i rimelig nær slekt, også to ganske ulike brødre. For der, fremst på scenen satt Dan Snaith og Peter Mitten og slo som maniske på sine respektive trommesett, mens Ryan Smith stod i midten med en uttrykksløs mine og lot fingrene bølge over strengene i små, delikate skyll og som hav over rullestein- og lite eller ingenting minnet om en elektronika-aften. På lerretet bak dem rullet finurlige snutter av hjemmevideoer, barnetegninger, små filmsekvenser og mye annet gøy i et slags skjæringspunkt mellom Smil til det skjulte kamera og Kardemomme By, hundre prosent synkronisert med det som måtte komme ut av Snaiths sampler - ja, lyden var synkronisert ned til aller minste detalj. De tre herrene vandret litt frem og tilbake, byttet på instrumenter og trommesett, trakterte blåseorgel, tangenter, akustisk gitar og en liten tullefløyte med rød tut etter som det passet seg, og det hele var ganske så fint der nede i mulmet og mørket. Snaith prøvde seg på litt sang tidlig i seansen, men ga så opp og overlot det til pre-innspilte sangs etter hvert.

Det hele fortonet seg mye som en støyeksersis, solid forankret i melodier og låtstrukturer. Angrep etter angrep med rasende trommer skyllet over publikum tidlig i settet, men etter hvert myknet bandet opp med noen av de mer melodiøse innslagene fra The Milk of Human Kindness, deriblant Hello Hammerheads, Bees og Brahminy Kite. Kveldens personlige favoritt var Yeti, som til tider nesten bikket over i punk rock. Lyden var mer enn grei, om enn djevelsk høy for de av oss som rotet oss foran høyttalerne, men det var vel bare å forvente med et slikt arsenal av drumkits.

Kanskje ikke en klassisk konsert, men trivelig var det lell - hele tiden. Et par nye fans må de også ha skaffet seg, om t-skjortesalget etterpå kan legges til grunn. Uansett, vi ser de gjerne igjen, Dan Snaith og hans artsfrender.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Okkervil River - Down the River of Golden Dreams

(Jagjaguwar)

Austins fineste følger opp en av fjorårets høydepunkt innen americana / folk-genren.

Flere:

Tanakh - Dieu Deuil
Tord Gustavsen Trio - Being There