Intervju: Wire
Wire turnerer for tiden med sitt nye album, Red Barked Tree. 3. mars besøkte de John Dee, og i den forbindelse fikk Groove et par ord med postpunk-nestorene.
Del på Facebook09.03.11
Relaterte sider:
Foto: Øyvind Rones
Dersom du har avlagt ex-phil, husker du sikkert filosofen Heraklit som hevdet at «Du kan aldri trå i samme elven to ganger». Med denne tesen mente han at alt er i konstant bevegelse og forandring. Postpunkerne i Wire kan knapt anklages for å ha forsøkt å trå i samme elven to ganger. Siden debutalbumet Pink Flag fra 1977 har de hele tiden søkt nye veier, og når inspirasjonen har skrantet har de ganske enkelt latt instrumentene hvile. For tre år siden, etter en pause på fem år, ga de ut Object 47. I år har de gitt ut Red Barked Tree og er nå på turne for å promotere skiven. Når Groove treffer dem på John Dee er gitarist og vokalist Colin Newman den første som kommer oss i møte.
- Hei, dere ser ut som journalister. Det er dere ikke sant? Graham, journalistene er her!
Sammen er Colin Newman og Graham Lewis øyensynlig som to antiteser. Colin er den sindige og muntre, mens Graham, med den karakteristiske kiltluen og sitt skarpe blikk, gir inntrykk av å være streng og innbitt. Jeg begynner forsiktig med å spørre om forrige konsert.
- Hva? Mener du den i går, eller i forgårs, eller dagen før, eller dagen før........, Colin ler, men tar seg sammen, og forteller at dette er den 25. siden Red Barked Tree-turneen startet i begynnelsen av januar.
Fra Wire ble dannet i 1976 og frem mot Pink Flag skjedde mye på kort tid. Først ble grunnleggeren av bandet sparket ut, så begynte den intense innspillingen av debutalbumet. På denne tiden, i England, skulle man tro at punk, slik det var for mange blivende postpunkere, var et naturlig utgangspunkt. Men allerede i 1976, lenge før Johnny Rotten var blitt John Lydon, proklamerte Wire at punken var blitt en parodi på seg selv.
- Det var morsomt å oppleve punken, men mesteparten av bandene var direkte dårlige. Punken begynte i frie former, men ble veldig fort standardisert i en kommersiell formel, forteller Colin.
- Men det var en enorm sjanse for oss som ønsket å gjøre noe nytt. Vi tok til oss slagordet til punken, «gjør det du vil», og fortsatte med det.
Etter en litt nølende start er Colin og Graham blitt varme i trøyen, og diskuterer heftig seg i mellom de musikalske tilstandene på 70-tallet.
- Det var ingen kunst-scene på denne tiden, sier Graham og gestikulerer tomt med armene. Punken var imidlertid et nytt startskudd for kunst innen både mote, kunst og musikk.
Hater Elvis
Selvfølgelig er man interessert i å vite hva som ligger bak trangen til eksperimentering og konseptualisme. Fantes det noen inspirasjonskilder på 70-tallet?
- Det er ingen generell musikksmak som styrer Wire, responderer Graham raskt. Kanskje var vi litt interessert i tysk musikk fra 70-tallet. Men vi er ikke skapt ut fra inspirasjoner og influenser. Hvor mange engelske band på denne tiden ga egentlig ut konseptuelle, kunstneriske album? Vi var aldri et single-band, slik mange punk-band var. Album var greien vår. Vi ble bedt om å gi ut singler, men vi ville ha hele album og ingen kompromisser.
- Om vi er inspirert av noe, så er det kanskje reduksjonisme. Vi ville til og med overgå Ramones.
- Og Buzzcocks, skyter Colin inn.
- Ja, faen, de var det eneste bra punkbandet. Førsteskiven deres er utrolig.
Det har nå utviklet seg til en intens dialog mellom Colin og Graham. Vi er fortsatt på første spørsmålet, og det planlagte korte intervjuet er en saga blott. Diskusjonen dreier raskt over på hvor nyskapende punken egentlig var. Noen hevder nemlig at punken ikke var en endelig revolusjon, men at det definitive bruddet kom med postpunken.
- Vi ville ikke ha musikk fra 50-tallet. Vi hater Elvis, fråder Colin.
- Han var aldri psykedelisk eller særlig spennende, sier Graham, men korrigerer raskt seg selv.
- Eller ihvertfall ikke musikken hans. Hva som foregikk mentalt er en annen sak, sier han, bryter ut i latter, og peker på skjorten min.
- Hvem er det på skjorten din? Er det ikke Ian Dury?
Jeg kikker ned, og bekrefter; Joda, det er Ian Dury.
- Du vet at både han, bandet hans Kilburn and the High Roads, Eddie and the Hot Rods, Dr. Feelgood og hele den pubrock/punk-scenen var band som dyrket den opprinnelig rocken. De var på ingen måte nyskapende.
Perfekt pop
På hvert eneste album av Wire er det minst en melodisk og fengende låt. På Pink Flag finner man Mannequin, Chairs Missing byr på mektige Outdoor Miner, mens hele A Bell Is A Cup Until It Is Struck fra 1988 er bygd rundt perfeksjonert, sofistikert pop. Hva er det som driver dem på jakt etter den perfekte poplåten?
- Vi har alltid gjort ting som er tilgjengelige. Men vi gjør det uten å tenke over det. Det er bare øyeblikket. Faen, håper du ikke skriver dette. Her sitter jeg prater om at vi er helt hjernedøde når vi skriver sanger..., sier Colin og stirrer tomt opp i taket.
- Nei, det er bare en form for instinkt og en retning du blir dratt i.
Jeg drister meg til å spørre hvorfor de jakter på denne perfekte poplåten?
- Hva er pop, utbryter de synkront.
- Pop er en eller annen felles greie. Er det noen som vet hvem som ligger på hit-listene denne uken? Det er vel pop for den yngre generasjonen, ikke sant? Denne jævla Simon Cowell greia, freser Graham.
- Dessuten er ikke de melodiske låtene våres nødvendigvis vakre. Hvor vanskelig er det ikke å tegne sinne? Sinna bilder ser alltid jævlige ut. Derfor må du gjøre det annerledes.
Men hva med Mannequin? Det er jo en melodisk, vakker låt som dukker opp av ingenting mellom alle de aggressive låtene på Pink Flag.
- Syns du det? Det er jo den mest aggressive låten på albumet, sier de i kor.
Litt som med Please Take fra Red Barked Tree?
- Ja, faktisk. Den er også melodisk, men har en tekst som ikke er hyggelig. Jeg har faktisk hatt den første tekstlinjen i hodet i sju år nå. Den kom mens jeg var ute og luftet hunden, forteller Graham, og plutselig synes ikke lenger den hardnakkete mannen så fryktinngytende.
Absurd humor
Punken var et kortvarig ekteskap mellom arbeiderklasseungdom og den kunstorienterte middelklassen. Snart spaltet punken seg i en retning som tviholdt på punkens enkle og jordnære budskap, mens postpunkerne, på sin side, ønsket evig forandring og totalt brudd med tradisjoner. Nettopp her finner vi Wires søken mot det abstrakte og absurde.
- Faktisk er det humoristiske elementer hos oss. Nesten som Kraftwerk. Du kan knapt se på dem uten å trekke på smilebåndet.
Ikke eksplisitt humor, vel?
- Hva, nei. Vi forteller ikke vitser på scene, smiler Graham, og forklarer.
- Men tekstene våre har ikke alltid mening. Det er noe absurd morsomt med noen som roper bare tull. Se for deg en på gaten som roper totalt usammenhengende ting. Det er fullstendig meningsløst.
Konsert først
Både Colin og Graham er fornøyde med Red Barked Tree og den kreative fasen bandet nå er inne i.
- Vi er inne i en god prosess nå etter at vi gjorde oss ferdig med Object 47, som var en virkelig treg prosess. Magefølelsen vår tilsier at Red Barked Tree ble veldig bra, og både kreativiteten og uforutsigbarheten har vært på topp.
- Det beste er egentlig når jeg får en haug med tekster fra Graham som jeg kan jobbe med. Det blir en veldig fin prosess når vi får bygge på hverandres arbeid.
- Og resultatet blir totalt uforutsigbart og det høres fantastisk ut, skyter Graham inn.
På 70-tallet hendte det at Wire spilte konserter med helt nytt materiale, og det var også slik albumet 154 ble til. Selv om de ikke gjør dette lenger, holder de fortsatt fast på forandring og nyskaping på scenen.
- Vi spiller alltid låtene analogt, og de forandrer seg hele tiden.
Men dere spiller ikke nytt og ukjent materiale på konsertene lenger?
- Nei, det har nok dessverre blitt umulig for oss. Men egentlig burde alle band spilt nye låter for publikum først. Det er en grunn til at førstealbumet alltid er best. Det er fordi det har blitt spilt og utviklet lenge.
- Og, ja. Det kommer et live-album etter Red Barked Tree-turneen, avslutter Colin.
comments powered by Disqus
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp