Intervju: Panda Bear

Panda Bear om turneer, øl og Animal Collective.

2004 var året da Animal Collective virkelig kom ut av skogholtet og presenterte seg for almuen. Med sin tredje fullengder Sung Tongs skrev de seg inn på mange årsoppsummeringer og minibankutskrifter med en mosaikk av fuglekvitring, stammehyl, brasiliansklydende rytmer, vokalsamplinger, elektronika og kassegitarer som begeistret og forvirret. Kollektivet, hvis medlemmer teller Panda Bear, Avey Tare, The Geologist og Deaken, synes arbeide etter største felles multiplum-metoden, hvilket kan være givende, men også krevende for uforberedte lyttere. Pr. dags dato synes det som Avey Tare og Panda Bear foreløpig bærer det tyngste lasset. Sistnevnte har blant annet gitt ut albumet Young Prayers (2004), på kollektivets plateselskap. Amerikaneren turnerer også stundom på egenhånd, som Panda Bear, med en innstilling som synes direkte nedarvet fra Animal Collectives holdninger til hvordan konserter skal forløpe – som ren improvisasjon og helt uten fast oppbygde rammer.

Noah Lennox fra Baltimore i Maryland har selv ikke så skrekkelig mye til felles med pandabjørnen - ikke spiser han bambus og ikke virker han utrydningstruet, bare litt utafor.

- Det verste med å turnere er at jeg blir så fort lei - jeg er på en tredagers tur nå, og er møkk lei allerede. Jeg liker ikke alt som kommer i tillegg til å spille, blir egentlig bare trøtt og vil sove. Når jeg er hjemme tenker jeg alltid at nå er det på tide å komme seg litt rundt, men virkeligheten er alltid en annen. Nå vil jeg bare hjem og lage mer musikk. Når det er sagt har de mye godt øl her borte (vi er i Brighton i England, en sen januardag, og ølet flyter). Jeg våkner opp om morgenen og har god lyst på øl, og denne følelsen blir sterkere for hver dag som går.

Så pandabjørner drikker øl?

- Masse. Det er derfor vi har sluttet å formere oss. Vi står og henger i baren i stedet.

Hvordan ble det til at du ble Panda Bear?

- Jeg pleide å lage alle disse opptakskassettene, C-60ene, vet du, og på en av dem tegnet jeg et par pandabjørner. Siden det har jeg bare vært Panda Bear.

Du er sannsynligvis mest kjent som en del av Animal Collective. Ikke like mange vet at du også har gitt ut et album kalt Young Prayers?

- Young Prayers kom ut i fjor, men er sanger som jeg skrev for et par år siden etter at far døde. Det er et veldig personlig album, og et album som er veldig preget av livet mitt slik det var da. For meg var Young Prayers en måte å håndtere sorgen inni meg, og alle de andre følelsene som dukker opp når du mister foreldrene dine. Det albumet hadde lite eller ingenting å gjøre med Animal Collective, ihvertfall ikke tematisk sett. Men guttene hjalp til, både på albumet og ikke minst utenom innspillingen.

Tekstmessig også, kanskje?

- Vel, kanskje... Men, he-he, nå er jo ingen av oss i Animal Collective spesielt flinke med ord uansett. Sjøl klarer jeg ikke huske noe som helst. Den lengste teksten jeg har skrevet er på 6 linjer, og det er såvidt jeg klarer meg igjennom

Hvilket vel forklarer den helt spesielle vokalen, som kan minne om en slags call-and-response?

- Sannsynligvis. For meg er stemmen like mye et instrument som det gitar og bass er. Siden ingen av oss er i stand til å huske en døyt blir det automatisk mye jodling.

Ellers sies det at du har flyttet til Portugal?

- Jeg bor... Vi bor i Lisboa nå, min kone og jeg. Hun designer klær, mens jeg forsøker å lage musikk. Nå har jeg fått tak i to samplere, så nå går det litt greiere. Portugal er fantastisk, og det komplett motsatte av New York. Vi har ikke bodd der så alt for lenge, så det hele er litt overveldende. Vel, kanskje ikke overveldende, bare annerledes.

Hva skjer med Animal Collective nå som du har flyttet?

- Foreløpig går det bra. Vi holder kommunikasjonen oppe. Jeg sender ting over, og de sender meg det de holder på med, og så tar vi det derfra, det handler bare om litt organisering. Vi har holdt på med dette i 10 år, og vært hyperseriøse helt til nå, så det er ikke slik at ting skjærer seg med ett fordi jeg ikke er i New York hele tiden. Vi har en klar forståelse av hva som fungerer, dessuten kjenner vi hverandre ut og inn.

Hva skjer med dere nå i den nærmeste fremtid?

- Vel, vi håper å kunne starte innspillingen av det nye albumet et sted i mars, og forhåpentlivis kan vi makte gi ut noe på sensommeren eller høsten. I tillegg kommer vi til å gjøre en rimelig stor turne etterhvert, avhengig av hvordan innspillingen går.

Apropos turne, hva kan vi forvente av Panda Bear som live soloatrtist? Blir det stoff fra Young Prayers, eller ser du deg helt ferdig med de sangene?

- Helt ferdig. De tilhører en annen tid, og er en del av meg, men jeg spiller de ikke live. Det meste blir til der og da, og skapes av stemningen og de jeg spiller med (hvilket etterhvert viser seg å være to unge herremenn på maraccas og turntables).

Er det ellers noen artister vi bør se opp for, og som du anbefaler?

- Jeg kjøper ikke så veldig mye ny musikk, egentlig. Jeg har stor respekt for Ariel Pink, som alltid får meg i godt humør, og kommer til å turnere med ham etterhvert, men ellers er det litt smått. Jeg hører på mye eldre stoff, som Roy Orbison, Scott Walker og The Tornadoes.

Til sist, man får inntrykk av Panda Bear og Animal Collective som natursjeler og pådrivere for en tilbake-til-naturen-tanke. Hvor mye av dette stemmer med hvordan dere selv oppfatter dere?

- Vel, vi har vokst opp i skogen, så og si, og det gjenspeiler seg i oss og det vi gjør. Jeg finner veldig mye inspirasjon i naturen, og den er en kilde for meg til selvrealisering og ekte lykke. Nesten alt vi gjør i Animal Collective kommer som en følge av en slik nærhet til naturen, om du vil. Men du kan godt ta med at jeg hater camping. Camping er bare helt forjævlig.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo