Konsert: Karlheinz Stockhausen

Stockhausen i Stavanger – den elektroniske musikkens grand old man.

Relaterte sider:

Computer world

Fredag 26. august var den første av tre konsertdager med verker, av og med Karlheinz Stockhausen, på nu music-festivalen i Stavanger. Et riktig scoop, vil jeg mene. Riktignok, etter en sjekk på nettet, viser det seg at Stockhausen har framført flere konserter de siste årene enn jeg trodde, men likevel. Tre dager, og ikke mindre enn ni verk ble framført i Stavanger. At Stockhausen har en svært framtredende posisjon i den elektroniske musikkens historie, er vel noe de fleste har fått med seg. Anerkjent, for ikke å si kanonisert av artister som Kraftwerk og Bjørk, for å nevne noen. nu music er en ren elektronisk festival, men bredden i musikken er stor, fra streit ”elektrodisco” til avantgarde støymusikk. Og som en slags guru over det hele; Litt bortgjemt, noen hundre meter fra Tou scene, i en diger lagerhall, en syttisju år gammel mann med hvitt hår, hvite klær. Den elektroniske musikkens grand old man.

Musikkens tredimensjonalitet

Får du noen gang muligheten til å overvære en Stockhausen-framføring, bør du virkelig ikke nøle. Allerede ved inntreden på scenen forstår man at musikken vil framstå på en ganske annen måte enn hjemme på stereoanlegget. Problemet ligger i det romlige; Stockhausen tenker musikken i rommet. Ikke bare er verkene ofte polyfone, slik at klangstrukturene beveger seg selvstendig og i flere plan, de forskjellige strukturene beveger seg romlig. Det vil si i rent fysisk forstand. Scenen er rigget opp som et stort, rektangulært telt av svart stoff. Høytalere sitter i alle hjørner, på gulv så vel som i tak. Et slags surround, med andre ord. Dette viser seg å være helt avgjørende for musikkens fremtoning. Tenk deg stereoens lydteppe som en flate; som pigmentene danner maleriets illusjoner i ett todimensjonalt lerret. Da er Stokhausens musikk skulpturer. Uten å bli for høytflyvende, skjønt akkurat det ikke er så lett, for ved alle fremførelsene ligger lyden i luften over publikum, rett over hodene våre; Med den romlighet som oppstår, ledes tankene hen til en moderne forståelse av tidsbegrepet, der tiden ikke er atskilt fra det romlige, men danner en uatskillelig enhet som tid-rom. For Karlheinz Stockhausen er musikk objekter som dannes, de vokser og krymper, slynges rundt, fjerner seg og nærmer seg, og deres forhold til hverandre er relative avstander. Den ukeavis som gjorde et intervju med "musikkens Einstein", var kanskje nærmere poenget en intensjonen var? Stockhausen selv, som styrer konsertene fra sitt gigantiske miksebord midt i salen, vil helst at tilhørerne lukker øynene underveis, hver gang skrur han ned lyset før konsertene begynner.

Ungdommens sang

Passende nok er første verk ut Gesang der Jünglinge 1955/56 (ungdommens sang), historiens første verk skrevet for fire høytalere. Betegnende for de tidlige elektroniske verkene er en renhet i klangene, og en enkelhet, ikke som komposisjon men i framtoning. På et vis er vi i elektronisk steinalder, eller i alle fall pioneralder. Fra femtitallets datidige hi-tech studioer skapes rurale, grovbrutte klanger. En korthogd enkelhet, klare diskanter og fraværet av varme basstoner. I Gesang der Jünglinge er de rene klangbevegelsene (som sentrifugerer i varierende hastigheter, andre bevegelser trekantede og rektangulære) mikset med en lys guttesopran. Denne kombinasjonen var nok også ny da det ble skrevet, og i den grad man får med seg de bibelske utdragene som sang (som allerede i dette tidlige verket antyder Stockhausens metafysiske overbygning) synes ikke det som det mest interessante i dag, kanskje. Det er musikkens friskhet som henger fast ved meg. Laget med ”analogt” utstyr, spilt inn på bånd i midten av femtiårene; og tidens slitasje, de teknologiske sjumilssteg utstyret har tatt over femti år, synes ikke å ha forringet stykkets originalitet. Det er nesten utrolig. I Kontakte 1959/60 som etterfølger Gesang kapsles vi inn i et rom av bevegelser. Her er det ikke fire, men åtte høytalere, hvis introduserer bruken av opp og nedbevegelser som musikalsk og romlig virkemiddel. Tittelen henspiller to betydninger; de studioskapte lydene hvis klang og rytmikk legger seg opp mot akustisk perkusjon, altså kontakten med den "reelle" musikken. En videre lydenes kontakter i det romlige. Polyfoni og polyrytmikk. Eller med Stockhausens egne ord: spaceophonic.

Sammenligning: Mellom konsertene pusler jeg rundt i Stavanger. På Rogaland museum sniker jeg meg forbi en hærskare hvitvinsdrikkende åpningsfiff, og inn i Hertevigrommet. Skal jeg si det er Stockhausens egen sammenligning av sin musikk som maleri, som begrunner denne ellers selvsentrete avsporing. Jeg stopper foran bildet "fra Hillestad"; lyset som sprekker gjennom bomullsskyene, noen skritt bakover og en får følelsen av at skyene faktisk beveger seg og driver i rommet som oppstår i den vibrerende flaten, de øverste mot høyre og de nedre mot venstre. Dette lille stykke fjord og hus, land og himmel, er ikke lenger et stillbilde, en slik vassen høyromantisk stiløvelse. Lyset prikker mot deg og gir bildet rom; og ikke bare som dybde, med skyenes illusoriske bevegelser trer også tiden inn i rommet, former omgivelsene i bevegelse

Karlheinz Stockhausen er ingeniør og komponist. De tidlige verkene er del av hva vi kan kalle en "streng" periode, influert av den tyske etterkrigsavantgardens behov for å distansere seg fra den tyske kulturens overmodne dekadanse. Med gutter som Shönberg og Adorno, er vel tolvtone og seriell musikk et gjengs utgangspunkt for en ung komponist. Det synes klart at Stockhausens påvirkning på den mer konvensjonelle elektroniske musikken i første rekke skyldes hans originalitet som oppfinner av konkrete lyder og teknikker. I løpet av tre stavangerdager er det nesten latterlig hvor mange ganger jeg oppdager en klang, en knitrende viish, fouaoiii, en kling og et klang jeg har hørt i seinere musikk. Stockhausens tekniske nyskapninger, de 120 eller der omkring plater han har utgitt, er et svært bibliotek av ideer om elektronisk klang. Denne kontakten til populærmusikkens (altomfattende) pluralisme er selvfølgelig viktig, men å trekke likheter i musikalsk uttrykk, som komposisjon og form er vanskeligere. Han er på sett og vis blitt et populærkulturelt begrep mer på tross av, enn på grunn av musikken han lager. Det er i første rekke ingeniøren Stockhausen vi har hørt om, ikke komponisten. Setter du på en plate av Kraftwerk eller Biosphere for så å skifte over til, la oss si Telemusikk (et tredje tidlig verk), skulle motsetningene være lette å oppdage, samtidig som du nok også vil tenke, aha!

I Oktophonie 1991, "synes" et langt stykke (69 min) som på mange måter er enklere å lytte til, skulle jeg si mer behagelig, enn de tidlige komposisjonene. Likhetene med Gesang og Kontakte er for så vidt mange. Stykket har åtte stemmer, derav navnet, de pulserer og graviterer, svinner og gjenoppstår. Man forstår såpass at lydenes framtreden er laget ut fra alt annet enn tilfeldige prinsipper, men man skal være skærp i komposisjon for å oppfatte åtte stemmers forhold til hverandre. Heller ikke Stockhausen selv virker som han mener en trenger forstå ideenes kompleksitet for å lytte; den enkle og nødvendige instruksjon før Oktophonie; lukk øynene, grip tak i en lyd og følg den til den blir borte, ta så tak i en ny til den igjen forsvinner. Underlige tid, sytti minutter er borte på tjue. Ja, Oktophonie kan være et sted å begynne, harmonisk, men liksom man savner noe. Jeg vet ikke, skarphet kanskje.

I verkene Telemusikk, komponert i Japan i 1966, og Hymnen 1966/67 blir påvirkningen fra den konkrete musikken klar. I Telemusikk, der tele viser til avstand, veves radiolyd og stemmer fra alle kanter av kloden inn i oscillatorenes og modulatorenes studiolyder, musikk for konkrete og harmoniske klanger. I Hymnen, bruddstykker av nasjonalsanger fra alle verdenskontinentene. I stykkes begynnelse høres et parti av Internasjonalen. En konkret idé ut fra tidens ånd, i alle tilfelle mindre abstrakt. De konkrete lydene representerer den ytre verden, de abstrakte den indre, lik de tegnes, bygges og veves inn i samme verden. I disse to stykkene synes slektskapet med musikken vi hører på resten av festivalen sterkere. Borte er den helt strenge komposisjonen, tilfeldighetene i hvilke opptak som er mikset inn, minner om tilfeldighetene og improvisasjonen kvelden, og halve natten gjennom på Tous tre scener.

Utover i syttiårene er hans mest "frikete" periode over. Rett nok, i forhold til femtitallets strenge avantgarde mildner han, ved å ta opp melodiske elementer i musikken. Elementer, vel å merke.

Vi får høre partier, også med vanlige instrumenter, fra Stockhausens nylig fullførte gigantopera Licht. Delt i sju deler, en for hver ukedag, et riktig Gesamdkunstwerk med Lucifer og engler som flerstemte gjennomgangsfigurer. Her er formelmelodier som varieres og strekkes ut til nesten ufattelige niogtjue timer. Eva og Mikael, arketyper, og man aner Stockhausen som mystiker, eller i alle fall som kunstner/vitenskapsmann a la tidlig tysk romantikk. Det fungerer som en innføring i Stockhausen som konvensjonell komponist, og en tråd inn i en ideverden, og ikke før savner man den enkelhet det var å lytte til skarve femtenminuttersmusikk, der lydene brer seg rundt deg som stod du inne i en foss. Det er saker det. En knitrende viish, fouaoiii, en kling og et klang. Det er fresh old man, det.

Programmet

Fredag 26 august:
Gesang der Jünglinge (14 min)
Kontakte (36 min)
Oktophonie (69 min)

Lørdag 27:
Mittwochs-Gruss (55) min
Hymnen (120)

Søndag 28:
Telemusik (17 ½ min)
Engel-Prozessionen (40 min)
Europa-Gruss (14) min
Mittwochs-Abschied (44 min)


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ghostface Killah - Bulletproof Wallets

(Epic)

En gang i tiden var Wu-Tang banebrytende. Dømmer man ut fra GFKs nye plate har de gått over til å lage helt vanlig, rett fram jævlig bra musikk.

Flere:

Wire - Red Barked Tree
Nas - Street's Disciple