Decennium Horribilis

grooves Magnus Kjærstad mener Radiohead skapte albumet som definerer 00-tallet.

Relaterte sider:

Kid A - Radiohead (2000)

OK Computer - Radiohead (1997)

Radiohead

Terrorangrepet på World Trade Center er Lucifers største kunstverk til nå.
- Karlheinz Stockhausen

Nå som et nytt musikktiår er oppsummert, ser det ut til å være samstemmighet om at de tydelige trendene har vært fraværende på 00-tallet. Og det har i og for seg vært befriende. Det teknologiske fremskrittet har åpnet for nye distribusjonskanaler, og utfordret platebransjens hegemoni som trendsettere. Michael Jacksons godt koreograferte bortgang satt et ettertrykkelig punktum for en æra med megastjerner av overjordiske proporsjoner. Minst ti år på overtid.

Den sjangeroverskridende musikken, samt en sammensmelting av subkulturer har vært et tegn i tiden. Et typisk norsk eksempel er Shinings metamorfose fra å være en akustisk jazzkvartett til å bli en vulgær hybrid av progrock, metal og det som måtte falle dem inn. Selv den ellers så rigide metalscenen søkte seg langt utover sine vante rammer. Med eksempelvis Sunn O))) eller Trinacria ble metal orientert mot kunsten og støymusikken. Det er også interessant å se hvordan den mer teatralske og poserende svartmetallen kanskje endelig har funnet sitt rette forum gjennom Keep of Kalessins deltagelse i Eurovision Song Contest. Alle er i seng med alle.

Noe annet man kan lese ut av tiårets oppsummeringer, er en viss konsensus for at dette tiåret mangler det ene definerende albumet. Det kan man alltids stille spørsmålstegn ved. Denne artikkelen vil forsøke å argumentere for at dette albumet finnes, og at det heter Kid A. Radioheads fjerdealbum fra 2000 foregrep tiåret på mer enn én måte.

Yesterday I woke up sucking a lemon
Da Radiohead vokste seg store på nittitallet var trendene derimot veldig tydelige. Og det er vel logisk å plassere tidlig Radiohead et sted mellom to av disse; grunge og britpop.

Og hvor erkebritisk skulle ikke den britiske gitarrocken være på nittitallet? Den skulle allerhelst svøpes i det britiske flagget. Den sterkeste eksponenten for dette var nok Oasis. Et band som gjennom en skamløs attityde og en kokaindrevet selvtillit, skulle forføre oss til å tro at vi her hadde med det neste The Beatles å gjøre. Men uansett hvor mange Beatlesreferanser de krydret platene sine med, evnet aldri Oasis å utvikle musikken sin utover det å være noe annet enn pubrock. Og britpopen i seg selv var ikke mer revolusjonerende enn at den ganske snart kulminerte i låter som Robbie Williams' ”Old before I die”. Grunge led en lignende skjebne, og ble på samme måte bare nok et instrument for industrien, og således et tomt skall tappet for mening.

Det var i dette terrenget Radiohead opererte med sin gitarbaserte stadionrock, og selv om det ikke nødvendigvis var grensesprengende det de heller presterte på nittitallet, kan man allikevel spore en tydelig kreativ utvikling tiåret igjennom.

Da de ble allemannseie med OK Computer i 1997, mettet denne luften så til de grader, at det var fullt mulig å bli piss lei plata, uten å noen gang sette den på selv. Og mer relevant i denne sammenhengen; Radiohead selv ble piss leie. Den naturlige progresjonen videre for et alvorstungt rockeband i denne fasen, ville antagelig være helt opp på mørkeloftet der U2 og R.E.M. spøker. Det var sikkert godt ment, men de var altså spådd en fremtid som den neste dinosauren. Noe måtte gjøres, for Radiohead hadde høyere ambisjoner med det de drev med.

The Noise of Carpet
Mark Hollis og Talk Talk hadde et tiår tidligere flyttet seg musikalsk fra å lage popmusikk i singelformatet, til å forsøke på noe langt større, (i kunstnerisk forstand), med platene Spirit of Eden og Laughing Stock. Og ingen vil vel beklage det i dag.

Det er litt i den samme ånden Radiohead skrider til verks med sin uavhengighetserklæring Kid A. De beveger seg nå dypt og inderlig inn i studioets mørke for å nitidig forsøke å finne et uttrykk og en mening med det de driver med. Metoden er famlende, ad hoc og tidkrevende, men antagelig også en slags katarsis. Resultatet er langt mer ambient enn tidligere. Og langt mørkere. Med den utstrakte bruken av studioets grenseløse muligheter som instrument følger de for øvrig en klassisk engelsk tradisjon som har frembragt album som Sgt. Pepper og Dark Side of the Moon. Det bryter også med nittitallets idé om at det spartanske og gitarbaserte i større grad skulle representere autentisitet.

Stilbruddet til tross, alle låtene er umiskjennelig Radiohead. Med unntak av Treefingers, som like gjerne kunne ha vært Brian Eno. Inspirasjonen fra Warp-artister som Aphex Twin og Autechre er åpenbar. Og det er i det hele tatt et mer kunstorientert sound som dyrkes frem på Kid A, med sine nikk til krautrock, elektronika og avant-garde jazz. Men de mister ikke sin signatur, og albumet treffer bredt nok til at lyttere i både jazz- og elektronikakretser nå fatter en viss interesse for Radiohead. Og det er akkurat denne egenskapen som gjør Kid A til et så godt eksempel på hva 00-tallet etter hvert skulle dreie seg om. Kid A solgte dessuten i bøtter og spann, så forhåpentligvis fikk også en og annen gammel Radioheadfan øynene opp for jazz og elektronika.

Gjorde de seg interessante eller gjorde de seg vanskelige? Det var selvsagt en god del negative reaksjoner, og enkelte fans vendte bandet ryggen. En av de mer kjente var forfatteren Nick Hornby, som med et langt og famøst innlegg i The New Yorker veltet seg i indignasjon over hvordan de kunne våge. ”Shut up! You're supposed to be a pop group!” Hornby mente noe i retning av at et tidkrevende album som Kid A var et hån mot alle som var gamle nok til å ha en jobb, og at bandet nå var infantile som nå henvendte seg til sekstenåringer som ikke hadde viktigere ting fore enn å fordype seg ”vanskelig” musikk.

Som om det ikke finnes nok av radiovennlige popgrupper uten motstand. Coldplay og dess like klarer enkelt å dekke slike behov i markedet. Forventningene Hornby representerer setter utvilsomt Thom Yorkes depresjoner i perspektiv.

Å forsøke å lage et nytt OK Computer hadde de sannsynligvis aldri klart. Derfor gjør de eneste rette, for med Kid A presterer Radiohead å lage et album som er enda bedre. Og det er bedre fordi det har en form som svarer til innholdet. Helt siden Pablo Honey har den forpinte lyrikken til Thom Yorke kretset rundt temaer om fremmedgjorthet, engstelse og dystopier. Kunstneren Stanley Donwood, som står for mesteparten av plateomslagene, beveger seg utelukkende i det samme marerittaktige og apokalyptiske landskapet. Dette har alltid vært rammen for det de har drevet med. Det mørke og foruroligende ved Kid A yter derfor innholdet langt mer rettferdighet enn det de tidligere platene har klart.

I'm not here. This isn't happening
Nå kan man kanskje beskylde Radiohead for å være for overtydelige, kanskje til og med på grensen til banale, med sin voldsomme dommedagsestetikk. Men ikke lenge etter at Kid A ble sluppet, rykket virkeligheten plutselig nærmere frykten, forvirringen og kaoset Thom Yorke så fortvilt skisserer, og som Stanley Donwood så eksplisitt maner fram i sine bilder.

Den 11. september 2001 sto Radiohead på scenen i Berlin. På samme tid var et par sammenstyrtede bygninger i full gang med å spre sin angst og aske utover nedre Manhattan. Og det var tilsynelatende ingen ende på elendigheten tiåret hadde å by på i kjølvannet av dette, med sine terroranslag, krigshandlinger og torturscener, og som om det ikke var nok, fikk vi klimatrusselen, finanskrisen, tsunamier og en gryende energikrise på toppen av det hele. Selv fiendebildet ble abstrahert, gjennom å erklære en krig mot en taktikk. Virkeligheten stemte fra nå av bedre til det pessimistiske kartet Radiohead hadde tegnet opp.

Med Kid A tok Radiohead pulsen på tiåret før det knapt hadde rukket å begynne.

Ill: Stanley Donwood, i en årrekke nær kunstnerisk samarbeidspartner med Radiohead.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970

(Columbia)

35 år gamle Leonard Cohen leter etter seg selv og sitt eget uttrykk på scenen i 1970. Resultatet er eviggrønn ekstase.

Flere:

Fleet Foxes - Fleet Foxes
Solveig Slettahjell Slow Motion Quintet - Pixiedust