Hovefestivalen 2008: Dag 1

Hovefestivalens første dag bar preg noen sentrale avlysninger, stjeling av sykler og verdens største rappers enmannsshow.

Ett år har gått siden første gang Hovefestivalen gikk av stabelen på Sørlandet. På tross av store kontroverser omkring Toffen Gunnufsen overflytning av bookingmannskap og deler av annen stab fra Kristiansand til Arendal, har festivalen allerede rukket å etablere seg blandt de mest kommersielt omtalte, konkurransedyktige og største i artistkvalitet. Mange har stilt seg spørsmålet hvordan en slik suksess kan være mulig på så kort tid, men det er viktig å ha i mente at dette er et maskineri så kollektivt velsmurt og omfavnet av dyktige og medievante aktører at det mer eller mindre har gått av seg selv på flere punkter. Hovefestivalen er allikevel på ingen måte "voksen" enda, på tross av at enkelte ting sitter bedre i år enn i fjor.

Den første dagen på Hove var naturligvis fokusert omkring været. Etter å ha opplevd fjorårets regntunge uke var det tydelig at mange hadde tatt større forhåndsregler; ytterligere med pressenninger, støvler og boblejakker var et vanlig syn i løpet av mandagen, og det skulle vise seg å bli svært nyttig. Festivalledelsen ser derimot ikke ut til å ha tatt spesielt større hensyn og lærdom fra fjoråret: her henger mye fremdeles i trådene av naturens tilfeldigheter, og siden arrangementet hviler en stor prosentandel av ansvarer på frivillige til å bære tyngre ansvar som informasjon om camping, beliggenhet for scener og ettersjekking av sanitært anlegg med mer så er helhetsinntrykket av festivalens første dag ganske rotete. Det er f.eks komplett umulig å få fullstendig og nyttig informasjon om noenting her nede, og alle fraskyver seg ansvaret over på noen andre så fort de får anledning. Jeg føler det er relevant for en reportasje fra Hove, for det handler ikke bare om konsertopplevelser; det er mat, trivsel, vær og priser, kunst, film og drikke. Hovedfokuset er allikevel naturligvis konsertene.

Waiting for the Howlin Rain

We don't want you to change anything! Well some of you can change some things, but you guys know who you are!
Ethan Miller, Howlin Rain

Første konsertbesøk for undertegnede ble av og med groove-favoritten Howlin Rain og deres energiske gitarrock. Sammen med Black Mountain er de utvilsomt blant de råeste i sin retro-genre, og det ble ikke spart på kruttet fra noen av aktørene på Amfiscenen. Scenen som er helt klart Hoves mest vellykkede var perfekt for gruppens musikalske format og påkalte seg en sterk bris som sendte frysninger gjennom det oppmøtte publikummet. Massen var ikke stor, men bandets herlige vridning av kjente og kjære referanser til noe helt eget vant stor oppslutning blant publikum.

Verre var det med Brian Jonestown Massacre. En gruppe jeg hadde gledet meg til å se, men som virket pinlig arrogante og lite interesserte i å inkludere publikum i det hele tatt. Gruppen er så dedikerte til å etterligne artister som My Bloody Valentine, Sonic Youth og Velvet Underground, men bringer bare med seg halvparten av deres karisma og musikalske talent. På tross av stort oppmøte av musikere virker halvparten uengasjerte og overflødige, frontfigur Anton Newcombe stilte seg like godt nesten utenfor scenen og lot en svært heftig tamburinspiller stjele sceneshowet foran publikum. Det ble imidlertid litt tåpelig etter hvert for tamburinen er på langt nær i front for musikken og druknet snart i enorm gitarfeed og piano. Brian Jonestown Massacre spilte for lukkede dører og lukkede ører, og innen konserten var over var oppmøtet halvert. Hovekomiteen hevder å ha brukt 15 år på å få disse til Norge, det blir nok første og siste gang.

Hiphop og sirkus

Thank You! We're Jay- Z! This is J, A, Y, Z and E! We're his knock off band, we take his hits and make em into Christian novels!
Tim Harrington, Les Savy Fav.

En tendens jeg har merket meg den siste konsertperioden er at indierockerne har blitt stadig mer arrogante, og hiphoperne har blitt mer inkluderende. Det er selvsagt en svært overdreven og vanskelig hypotese; men under deler av denne mandagen ble det bevist en gang for alle. Etter kalddusjen med Brian Jonestown gikk turen nedom Hovedscenen for å se de überhippe rapperne Cool Kids. De representerer en senmoderne hiphop-act som passer godt for storbypublikummet, og er en typisk crossover-act av ulike deler av musikklandskapet - noe som blir stadig viktigere for flere og flere aktører i ulike genrer.

Cool Kids gjør sin futuristiske hiphop med grunnbasis i det opprinnelige og det er her suksessformelen ligger; de bruker det etablerte for å reformulere noe nytt. På sitt beste bringer Cool Kids med seg det mest essensielle hiphop har å by på; fest, honnør og freestyle. Når de to; Mickey og Chuck også er pakket med inkluderende karisma og hiphophistorie er det ikke rart at mange av de oppmøtte smilte fra øre til øre og sang og danset med.

Da Tim Harrington fra Les Savy Fav entret scenen hadde han forberedt en løst gjennomført konsept med publikum som elever og gruppen som proffesorer. Man kan si mye rart om denne opptredenen men det mest riktige å si er at den var annerledes. For så fort gruppen begynte å spille gikk Harrington fullstendig amokk og var mer ute blant publikum enn på scenen. Her stjal han en sykkel, la et par publikummere i bakken, rullet opp og ned skråningen ved Amfiscenen før han vendte tilbake til scenekanten for et heftig omkledningsshow. Dette la selvsagt en demper på den musikalske fremføringen, der Harrington gispet etter luft mellom all vokalen men bandet spilte nesten bedre enn på plate, og sto ikke noe tilbake for den legendariske Øyakonserten i 2006.

King Kong Hova

It's quite unique that this festival is called Hove, because most people call me Hova!
Jay-Z

Ankommende i en privatbil mens storbandet sto klar på scenen var forventningene til verdens største hiphopartist enorme. Og fra første sekund var stemningen nervøs, fallhøyden ekstrem: ville Sean Carter gi alt, eller ville han holde tilbake sitt notoriske konserttekke? Innledningsvis vil jeg si ja, men det ble etterhvert klart at finansmannen, entertaineren og den nylig politiske aktivisten Jay-Z ikke hadde kommet til Sørlandet for å sanke inn noen lett tjente millioner, for det ble litt av en hitkavalkade vi ble sjenket.

Årsaken til At Jay-Z har blitt verdens største i klasse med Madonna og U2 er at han er en crossover-artist. Han deltar like mye på andres hitlåter som sine egne, og han bruker like mye andres materiale som sitt eget. Det gjør at han lett kan headline hvilket som helst festival i verden; i løpet av de siste 10 årene skal man lete lenge etter en hit som Jay-Z ikke har vært involvert i, markedsmessig, direkte eller produksjonsmessig, det gjør at han opptrer i en unik posisjon og at han er blant de få hiphop-artistene selv de som hater genren kan klare å svelge. Denne kvelden kom det bidrag på løpende bånd fra artisten: H- to the Izzo, Hard Knock Life, Song Cry, Dirt Off Your Shoulder, Roc Boys, Girls Girls Girls og mange flere. Legg til at han også serverte vers på låter fra hits av Amy Winehouse, Prodigy, Memphis Bleek, Rick Ross og Linkin Park så har vi med å gjøre en performer som kan gjøre hva han vil, hvor han vil det og vil alltid få størst oppslutning av alle.

Dette var det Jay-Z show, det var det folket ville ha, og det var det han ga; kanskje ikke dagens beste konsert men allikevel en majestetisk opplevelse som Norge neppe vil ta del i igjen.

Oppsummering

På tross av noen triste avlysninger i form av Santogold og Crystal Castles (sistnevnte ble flyttet til tirsdag) var Hovefestivalens første dag en interessant affære.

Jeg stiller meg imidlertid spørrende til hva som ville skjedd hvis himmelen åpnet sine sluser igjen for fullt og publikummerne ble overlatt til tilfeldighetene under en brutal kulde. Musikalsk er allikevel Hove gjennført til fingerspissene gjennom bookingene av gode band, selv om man kunne funnet noe mer spennende enn Ken Ring og Tommy Tee til å steppe inn på kort varsel. (Det flommer over av mer eller mindre kjente bandaktører på området) og det undergraver min påstand at i alt systemet er det fremdeles en del rot. Men så sant folket er fornøyd, vil Hove fortsette sin pågående suksess som Norges største publikumsfrieri, for store og små, for musikkinteresserte og festglade.

Undertegnede ble dessverre svært syk og var nødt til å krype inn i teltet for å finne igjen varmen FØR kveldens absolutte høydepunkter Animal Collective og Black Kids. Ryktemølla sier at dette var en stor feiltagelse men helsa må alltid komme først, og det er fremdeles mye twist igjen i godteposen til Hovefestivalen 08.

Alle foto: Anders Lindholm for groove.no

NRK Lydverket og NRK P3 har lagt ut konsertene på sine sider, og de kan beskues her.



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo