Konsert: Of Montreal

groove i utlandet, 2: Of Montreal på Amager Bio, København 21. oktober

22.10.08

Relaterte sider:

Det glade vanvidd!
Det er lite igjen av den skranglete lo-fi gutteromsindien som kjennetegnet Of Montreal på 90-tallet. Tilbake er et schizofrent mangehodet troll som unådig presser ingredienser fra de siste 50 års populærmusikkhistorie i blenderen og setter på full guffe. Ut av forsterkerne renner et produkt som låner fra alt, men som samtidig er umiskjennelig seg selv, og man kan ikke dy seg fra å lure; hva blir det neste?

Kevin Barnes vrikker hoftene kun iført en minimal hotpants, mens hans blåsminkede øyne stirrer ut i salen. To maskekledde figurer maler ham med rød kroppsmaling, idet det flimrer surrealistiske tegninger på lerretet bak ham.

Of Montreals siste konsert på deres Europaturne ble, som ventet, en merkelig affære. Og sant nok, det startet ut ytterst ukjent, med en Curtis Mayfield-aktig funklåt, før konserten skjøt fart og ble til en fargerik og fascinerende reise gjennom bandets primus motor Kevin Barnes' univers anno 2008. Med bandets to siste utgivelser, Skeletal Lamping og Hissing Fauna, som rammeverk, spilte de et sett på omkring halvannen time, hvor sangene ble blandet sammen og koblet til hverandre. Få ord ble sagt til publikum, det var ikke tid, de måtte videre, til neste sang, og neste univers.

Slosskamp! Lysmannen med tigerhodet hopper frem fra sin posisjon på siden av scenen og angriper hanen og grisen som har forvillet seg ut på scenen. De to kjemper godt men resultatet er ufravikelig... Tigeren bærer sitt bytte, mannen med hanehode, ut av syne.

Surrealismen og eksentrismen er et viktig tema for Barnes, ikke nok med at musikken sniker og snor seg som en slange i publikums ører, så har han nå tatt med seg tre skuespillere/performanceartister som i diverse bisarre kostymer fremfører små skuespill og danser til musikken. Bak dem flimrer et animasjonsvideoshow med karakteristisk strek fra bandets grafiske designere. Satt til låtskriverens tidvis skremmende tekster om psykiske traumer og samlivsbrudd ispedd flere doser ren og skjær galskap, er sanseinntrykkene mange og tunge å svelge for det i utgangspunktet noe reserverte København-publikummet. De eksploderer ironisk nok først når bandet setter inn i Antidepressiva-anthemet Heimdalsgate Like a Promethean Curse, sangen Barnes skrev etter samlivsproblemene med sin norske kone Nina, og man synger gladelig med; "Chemicals, don't flatten my mind /Chemicals, don't mess me up this time..."

En elefantmann er tatt til fange. To rødkledde bødler bærer stakkaren frem til Barnes, han ber om nåde, men Of Montreals karismatiske leder er ikke nådig. Tommelen ned. Elefantmannen slepes vekk.

Det er vanskelig å sammenligne Of Montreal med noe annet for tiden, til det er musikken for motsetningsfull, med eneste holdepunkt i Barnes fantastiske nasale stemme, som imponerer stadig med rekkevidde og slagkraft. Musikken minner mye om kreativiteten Beck hadde i sin Odelay!-periode, men Of Montreal våger mer, på under et minutt rekker man å tenke på både Queen og Prince, før de skifter til elektronisk dansedisko, og lander på føttene øyeblikket etter i mer gjenkjennelig poprock-terreng.

To skjeletter klipper håret til den stakkars roadien, og kaster det ut mot publikum, det blander seg med konfettien de to levende Gullstatuene slang fra seg øyeblikket før.

Det er vanskelig å gjøre annet enn å le når bandet kommer tilbake og annonserer at de skal avslutte europaturneen med stil, og Of Montreal setter inn i det karakteristiske fuzzbassriffet fra Oslo in the Summertime. Gulvplankene på Amager Bio knaker fra vekten av et ekstatisk publikum. Eneste å utsette er faktumet at man befinner seg i København, at det er høst, og at Of Montreal aldri besøkte Oslo på denne turneen.