• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Intervju: All That and a Bag of Chips

Den energiske gjengen All That and a Bag of Chips slipper i disse dager sitt debutalbum Kitchrock. - I Norge mangler vi de journalistiske kreftene som hyper opp nye band, sier de i dette intervjuet.

Tor Hernan Floor 

Del på Facebook11.10.07

Etter å ha spilt en imponerende mengde av publikumsvinnende konserter i vårt langstrakte land har de nå samlet sine kreative krefter og gitt ut et annerledes konseptalbum innenfor Norsk musikkliv. Jeg synes det virket interessant å høre om ideologien bak albumet så jeg slo meg derfor ned sammen med guttene for å prate om gruppens musikalske cv, norsk musikkliv, britisk sladrepresse og janteloven.

Startet hos Bye & Rønning

groove: Fortell litt om bakgrunnen for dannelsen av bandet All That and a Bag of Chips?

- All That and a Bag of Chips (ATAABOC): - Vel, gruppen startet egentlig mer som et mer useriøst prosjekt, når jeg (Superhead) og Francis Year startet å skrive noen låter å spille de for hverandre. Vi følte selv at det ble ganske bra etter hvert, og mottok lignende respons fra tilskuere, så derfor kalte vi inn flere av våre venner til å bli med å starte et band. Det skulle vise seg at vi ble en samspilt gjeng og valgte derfor å fullføre våre kreative visjoner. Vi spilte inn vår første EP i 2004 i George Martin Studios i Liverpool med Tord Øverland Knutsen fra den NME-hypede gruppen Wombats som produsent. Når vi vendte tilbake til Norge begynte vi å spille rundt på de kjente musikkscenene i Oslo; Mono, Garage, Gloria Flames, Blå etc.

De jeg vet om som kjenner til bandet hadde først sett dere som husband på komiduoen Bye & Rønning sitt show. Hvordan endte dere opp der, og på hvilken måte merket dere oppmerksomhet rundt bandet i ettertid?

- Vi holdt en gig på konserthuset Feber i forkant av showets premiere, de var der ved en tilfeldighet og var nok på utkikk etter en gruppe de kunne ha med seg på showet. De er blant våre mest dedikerte fans de to gutta der. Uansett, å gjøre liveopptreden på tv er noe av det mest avanserte et band kan gjøre, for det skal så mye til for å få det til å se bra ut. Allikevel ble nok oppmerksomheten rundt bandet naturlig nok større ved å være på tv ukentlig på et show som hadde 80 000 faste seere. Men hele den greia med Bye & Rønning er vi litt ferdig med, det var fint å kunne delta og vi er glade for å ha vært med, men vi er nok et ganske annerledes band nå enn hva vi var den gang.

Den perfekte konsert

Konsertene deres er allmennkjente som intensive og kraftfulle liveopptredner bortimot strippet for pustepauser. Hvor viktig er image og scenisk autensitet for gruppens kredibilitet?

- Det var liksom litt av ideologien bak All That and a Bag of Chips opprinnelse. Å skape den perfekte konsert. Når man ser på de store rock’n’roll actsa i konsertsammenheng får de til en flyt som gjør at publikum føler seg trygge av å se på. Man risikerer ingenting ved å stå der, man vet at gruppen uansett vil levere. For oss var det viktig å gjenskape denne intensiteten for våres publikum gjennom å spille innøvde låter i et tempo som fikk publikum beveget i hva vi holdt på med. Vi ønsker ikke kompromisse med publikum i den forstand, vi håper ikke at du skal ta del av konserten, det vil vi at du skal.

- For oss som entertainere er det vår oppgave å gi publikum følelsen av å være del av noe større enn hva hverdagen ofte tilbyr. Men vi er også et veldig spontant band, vi gjør alltid nye ting om uventede situasjoner oppstår, det er viktig å ikke kjøre seg fast i en rutine men stadig være i utvikling.

Å skape sitt eget

Deres referanser er ofte knyttet opp til David Bowie, The Clash og The Who. Tre ganske ulike band/artister som peker i relativt ulike retninger innenfor rock (litt uavhengig av tidsepoker og slik selvsagt). Er dette lytterens forsøk på å plassere dere inn i en referanseramme som sammen utgjør symbiosen kitchrock, eller er det referanser dere bevisst bruker for å fullføre deres artistiske visjoner?

- Siden vi er ganske mange i dette bandet, tar vi alle med oss ulike musikkinteresser og derav referanser inn i bandets skapelse av musikken. Vi hører på ganske ulike ting og er hele tiden oppmerksomme på å utfordre hverandre til å bli enda bedre. Vi produserer kanskje 10 låter hvor kun en av de blir noe vi følger opp videre, slikt sett er vi nok ikke så snille med hverandre alltid, men det har bidratt til at vi har utviklet oss som gruppe. Bowie, The Who, Queen og slike referanser er nok mer lytterne og kritikerne som har satt på oss, det er jo selvsagt grupper vi respekterer men ikke nødvendigvis noe vi bruker som en referanse vi spiller opp imot.

- Det virker som om vårt samfunn har stagnert et sted på veien i skapelsen av noe nytt. Det synes umulig å ha skapt noe som ikke noen har laget før. For å selge plater er det ofte at journalister velger å henge musikken på referanseknagger slik at leserne kan gjenkjenne hva de er på jakt etter. Det er til glede og fortvilelse når de fleste artister vil skape noe eget, men man skal ikke klage når man får slike referanser, det kunne jo ha vært verre.

Kitchrock

Hvor mange band i Norge vil dere si det er som spiller kitchrock?

- For oss er kitchrock en oppskrift på hvordan man lager mest mulig show og glam. Glam er kanskje et noe forslitt uttrykk for band som har et overdrevent sirkuspreg over opptrednene sine, uten å nødvendigvis ha de gode låtene, men kitch er for oss et oppsamlende referansebegrep, det har ikke så mye med 70 og 80 tallets pudder, glitter og gloss å gjøre, men mer om å vise rockens intensitet til det nesten overdrevne. Vår visjon er som sagt å være et bra liveband, og for å være det er det viktig å overdrive litt iblant. Grand Prix må jo kunne sies å være ganske kitchy f.eks, uten at det er noe vi forbinder våres musikk med, det er viktig å holde visjonene på den smakfulle delen av linjen.

- I Norge er det vel ikke så mange som spiller hva vi definerer som kitchrock, jeg vil tro at våres nærmeste referanse vil være Surferosa eller Datarock. Sistnevnte bærer litt vel mange elementer av electronica, men har allikevel noe av den samme liveopptreden ideologi som både vi og Surferosa ønsker å formidle.

Konvensjonelle Norge

Når det gjelder norsk populærmusikk. Hvilke tendenser vil dere si som synes? Hva mener dere det betyr å ha kommersiell appell i Norge og er dette det samme som internasjonal sammenheng?

- I Norge synes det å følge mer konvensjonelle og ”kjedelige” rammer for hvilken musikk som kan kalles populær og selger. Du har låtskrivere som følger oppskriftsmessige og forutsigbare stier for hvordan deres produkter ender opp med å høre. Det som er kommersiell musikk er den som har bredde til å nå ut til alle, ikke minst til onkelen på Geilo eller søskenbarnet på Gjøvik, men om den nødvendigvis er kreativt utfordrende for lytteren virker ikke å ha så mye å si. Markedskreftene er viktige i Norge, det er viktig å ha de nevnte referanseknaggene som det kjøpende publikum kan henge deg på. Har man et ansikt i media kan man selge skiver uansett om man er en råtten artist, dette finnes det flere eksempler på, uten å nevne navn, og som vi muligens vil se enda mer av i fremtiden.

- Når det gjelder å ha internasjonal appell må du nok ha mer særpreg. I England for eksempel har man mye større takhøyde for å være cocky og selvopptatt mens i Norge er artistene til dels scenisk identifisert med enhver lytter, gjennom å være folkelig og inkluderende. Det er mye snakk om kulturpolitikk og mediebransje i utformingen av kommersiell musikk i Norge, noe det også er internasjonalt selv om man der har en større tendens til hypede band som ikke bare treffer innenfor egen nasjons rammer men også på større basis. I Norge mangler vi kanskje nettopp disse journalistiske kreftene som hyper og hauser opp rundt nye band? Ellers ser vi det kanskje sjeldent og da er det mer som en kollektiv opphøyelse, noen må tørre å stikke seg ut. Det gjelder nok både for oss som artister, og dere som skribenter.

Representert fra bandet var: Francis Year, Olga, Brett Spector & Superhead

Kitchrock er ute nå