• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Sjeler til salgs (musikk og skrekk) Del II.

Del II av Jonas Prangerøds artikkel om skrekkelementer i rocken: Fra 80-tallet og frem til i dag.

Jonas Prangerød 

Del på Facebook20.03.03

VOLD OG VIDEO
- (80-tall og metall)

På 80-tallet florerte det av band som hentet inspirasjon fra Kiss, Black Sabbath og Alice Cooper. I tillegg fikk man band som benyttet seg av platecover som kunne gitt bestemor hjertestans. Megadeth, Dio og Manowar brukte frykt som virkemiddel på forsidene av sine utgivelser. Andre, som det noe eldre Motörhead, satset på gotiske logoer og voldsomme symboler uten at dette i særlig grad ble gjenspeilet i musikken. Iron Maiden skapte figuren Eddie og en verden preget av elendighet. Dette ble tema for både plateomslag og sceneutforming. I tillegg hadde de hentet navnet sitt fra et middelaldersk torturinstrument. Likevel vil det være drøyt å kalle bandet shockrock, da deres fokus alltid har vært mer på musikken.

På 80-tallet fikk også musikkvideoen sitt gjennombrudd. Dette medførte at artister kunne bruke ideer som tidligere kun hadde kommet fram gjennom tekster på en visuell måte. Mange brukte det nye mediet til å utbygge eller styrke sitt image. I løpet av 3 minutter kunne man gi fansen en totalpakke hvor man gjennomførte stunt og effekter som var vanskelige å få til på en scene hver kveld. Små historier kunne fortelles for å understreke teksten eller bare for å skape stemning. De som hadde noen som helst tilknytning til skrekk kunne trekke fram disse elementene på en meget virkningsfull måte. Man fikk kombinert den tradisjonelle skrekkfilmen med musikk som kunne være like uhyggelig. Mottakeren ble i enda større grad slått i veggen av inntrykkene. En av de videoene som virkelig skremte vettet av artikkelforfatteren var Ozzy Osbournes Bark At the Moon, en slags parodi på Robert Louis Stevensons historie om Dr. Jekyll og Mr. Hyde.

Samtidig ble det i stadig flere skrekkfilmer benyttet rock som filmmusikk. AC/DC, Ramones, Alice Cooper og Megadeth har alle levert musikk til amerikanske skrekkproduksjoner. De to første til filmutgaver av Stephen Kings historier, noe som kan skyldes forfatterens store forkjærlighet for denne type rock. Nok en gang ser det ut til at støyende rock og skumle historier hører sammen. Det handler selvsagt også om at de to populækulturelle fenomenene til en viss grad treffer samme målgruppe. At 80-tallets største festivalserie for tung eller hard rock het Monsters of Rock var sikkert ikke tilfeldig det heller.

Ozzy Osbourne klarte å holde interessen oppe hos publikum selv etter at han forlot Black Sabbath. Hans solokarriere har stort sett vært en suksesshistorie, og er det i like stor grad i dag. Heavy metals grand old man tok med seg deler av imaget fra sitt tidligere band. De tidlige soloåra benyttet han blant annet en heldekkende varulvdrakt. I tillegg klarte han selv, stort sett i beruset tilstand, å skape skandale. To episoder har medført at han er noe av det nærmeste populærmusikken har kommet en virkelig vampyr. Han beit hodet av en due under et plateselskapmøte en gang og han ga en flaggermus samme behandling på scenen i den tro at det var et leketøy. Sistnevnte hendelse medførte rabiesvaksine og en plassering på lista over mest uheldige opptredener. Osbourne prøver fortsatt å være "the prince of darkness", selv om han i en av sine siste låter understreker at han ikke er antikrist. De som følger The Osbournes på TV vil kanskje ha fått med seg at mannen grunnet slapp diksjon en gang omtaler seg selv som "the prince of fucking daftness", ikke like tøft, men mye morsommere.

Om Alice Cooper skapte myter rundt sitt eget navn visste i hvert fall Blackie Lawless (Steve Duren, f. 1954) hvordan han skulle irritere moralister og holde nysgjerrigheten oppe blant ungdommen samtidig. Bandnavnet W.A.S.P. ble forstått som både We Are Satans People, We Are Sexual Perverts og White Anglo Saxon Protestants. Bandet selv holdt kjeft og ga ingen hint om hva bokstavene sto for, kanskje var det rett og slett bare ment som en fiffig stavemåte på Wasp (veps)?

W.A.S.P. dro med seg blod og gørr fra Alice Cooper og overdrevne show/kostymer fra Kiss. Dette blandet de med sin egne sans for toppløse damer og rått kjøtt. I likhet med sine inspirasjonskilder sleit de med å bli tatt skikkelig seriøst av den etablerte musikkscene. Det ble rett og slett litt for mye av det gode. Bandet provoserte amerikanske konservative og andre som ønsket å stramme inn på reglene for hva unge mennesker skulle ha tilgang på. PMRC (Parents Music Resource Centre), med nestenpresident Al Gores kone Tipper i spissen, er ansvarlige for de advarende klistremerkene som innimellom også dukker opp på plateomslag her til lands. Denne gruppen av halvliberale velmenere gikk hardt ut mot vold og sex i tekster, og sikret seg dermed førsteplassen på skrekkrockeres hatliste for overskuelig framtid.

Your masters beat you bloody
Still you're running back for more
And every day, you lay down and play the whore
- WASP, fra låta The Torture Never Stops, 1984

80-tallet viste også at møte mellom heavy metal og unge hjerner kan medføre skrekkelige resultat. Både Ozzy Osbourne og bandet Judas Priest, begge underlig nok fra Birmingham, ble saksøkt i USA etter at ungdommer tok livet sitt. Det ble påstått at tekstene oppfordret til selvmord. For Ozzys del gjaldt det låta Suicide Solution, som han selv påsto var en anti-selvmordstekst. Judas Priest ble beskyldt for å ha lagt inn beskjeder som "do it, do it" på sin Stained Class. I rettssakene, som først kom opp tidlig på 90-tallet ble begge frikjente.

Den skandinaviske artisten som i størst grad tok til seg skrekk og gru er danske King Diamond (Kim Bendix Petersen, f. 1956). Han la sin sminke så tett opp til den Gene Simmons hadde designet, at han måtte foreta justeringer for ikke å bli saksøkt. King Diamond begynte i Mercyful Fate og fortsatte seinere med noen av de samme folka som soloartist. På 90-tallet valgte han et dobbeltløp hvor han ga ut skiver under begge navn. Med denne fyren på plass i den internasjonale heavy metalscenen var hodeskaller og blod sikret for noen år til. Hans spesielle stemme, som gikk fra grynt til høy skriking kunne medføre mareritt hos den tøffeste 15-åring.

VEIKRYSSET
- (andre varianter)

Bruk av mystikk, monstre eller mørke fulgte ikke bare heavyrocken. Etter at det første punkhysteriet hadde lagt seg dykket det også opp andre artister som tok på seg å være skrekkformidlere. To retninger skilte seg ut. Den ene så bakover mot punk og garagerock, mens den andre tok mer moderne musikalske virkemidler i bruk.

På tampen av punken dukket det opp to band som er noe av det nærmeste man har kommet shockpunk. The Misfits fremsto som et ondt Ramones. De hadde usedvanlig sans for skrekkfilmer, noe som kom til uttrykk både i tekster, på cover og i generell opptreden. De var like opptatt av utenomjordiske vesener, zombier og vampyrer som flere av sine forgjengere. Deres hodeskallelogo står som hamret inn i rockehistoriens sterkeste bandkjennetegn. Bandet har hatt en enorm påvirkning på senere utøvere både innen punk og heavy metal. Opprinnelig vokalist Glenn Danzig hadde en periode en skjelletdrakt, ikke ulik Jahn Teigen sin, under konserter. Med bare overkropper, svulmende muskler, ettersittende bukser, svarte øyesminke, brutal oppførsel og instrumenter som minner mest om kraftige slagvåpen fremstår de som noe midt i mellom fribrytere fra helvete og gladiatorer fra en annen galakse. Fenomenet The Misfits lever fortsatt, men har vært utsatt for et utall medlemsskifter. Glenn Danzig har siden midten av 80-tallet hatt en viss suksess som leder for sitt eget band Danzig, og blir rett som det er omtalt som "evil Elvis" på grunn av en sjeldent kraftfull stemmeprakt.

Well i got something to say
I raped your mother today
And it doesn't matter much to me
As long as she spread
- The Misfits, fra låta Last Caress, 1980

The Cramps adopterte mye av den klassiske amerikanske b-kulturen. Musikken var basert på den mer obskure delen av rockabilly og garagerock, mens cover og fremtreden var en blanding av The Stooges, Betty Page, hunndjevler og monsterfilmer. De kjørte en gjennomført, men modernisert 50-/60-talls estetikk som også er gjeldende i mye moderne garagerock og punk. De siste 20 åra har det dukket opp mange band som har tatt til seg deler av dette. Noen av de som har tatt skrekken lengst er nok The Mummies og Electric Frankenstein. The Mummies spilte primitiv garagerock kledd opp som mumier. I tillegg kjørte de rundt i en likbil. Til tross for at det i dag er vanlig i visse avarter av garagekrydret punk å smykke seg med monstre og hodeskaller, er Electric Frankenstein noe utenom det vanlige. I tillegg til en lettgjennkjennelig monsterdesign på alle platecover og all merchandise, er også tekstene skrevet fra et monsterperspektiv.

Med post-punken vokste det fram en ny generasjon rockere som tok i bruk synthersizeren for å skape enda dystrere og ondere lyder. Gothrocken var svart både i stemning og utseende. Depressive unge mennesker som tok med seg tyngden fra heavy metal, innstillingen fra punken og teknologien fra moderne pop. Sisters of Mercy var en av spydspissene i en bevegelse preget av unge kvinner og menn med sterk sans for svart/rød sminke, hårfarge, middelalder, vampyrer, fantasylitteratur, tunge smykker og religiøse symboler. Det var riktignok andre som brakte tydelig shockrockmateriale inn i dette. Et eksempel er Alien Sex Fiend, som lånte flittig av de gamle mestre. Mens mange av forgjengerne hadde klare glimt i øyet virker det som om det hos gothrockerne er viktig å dyrke de mørke sidene med noe mer alvor. Dette har de til felles med deler av black metal scenen, som jeg kommer tilbake til. Post-punkerne Killing Joke bør nok også nevne når åttitallets shockinspirerte artister skal oppsummeres. De visualiserte seg med frastøtende innpakning av sine skiver. Keyboardist og vokalist Jaz Coleman ble så oppslukt av okkultisme at han etter et nordisk besøk i 1982 ble igjen på Island, fordi han var sikker på at apokalypsen var nær.

BRUTAL SMAKLØSHET
- (ekstrem metal)

Om heavy metal hadde berørt, og innimellom tatt til seg, det okkulte eller skumle var det hele ganske uskyldig fram til Newcastle-trioen Venom entret platebutikkene i 1981. Med skiver som Welcome to Hell, Black Metal og At War With Satan satte de helt nye standarder for rock og ondskap. Her var det slutt på å gjemme det skremmende i uklar symbol- og mytebruk. Venom sa åpent at de spilte satanistisk musikk. Om foreldre var skjelvne i knea av Kiss, pissa de på seg nå. Musikk og image var mer ekstremt enn man hadde kunnet tenke seg. Disse gutta hadde vært med på å skape noe som skulle bli en hel industri 20 år seinere, og de hadde i tillegg døpt stilarten.

Ved siden av den salgsvennlige heavy metalen, ble 80-tallet preget av andre former for ekstrem metal. Thrash metal, Speed metal og andre undergenre appellerte til en trofast menighet. Mord og annen faenskap var gjengangere i tekster. Platecover og videoer var i stor grad voldspregede. Noen band klarte å klatre opp blant de store. På slutten av tiåret var Anthrax, Slayer, Metallica og Megadeth spydspissene i en stil som hadde lånt heavy metalens tyngde med punkens tempo og hissighet. Selv om disse på ulike måter kunne skremme vettet av de som ikke forsto seg på den nye stilen, var det ikke utpregede skrekktrekk ved dem.

Av de banda som dro det hele lenger enn man hadde sett til da kan man trekke fram tre nokså spesielle tilfeller. Macabre spesialiserte seg på å skrive låter om massemordere og definerte sin stil som murdermetal. De har også utgitt skiver i begrenset opplag på 666 - hva mer kan man si? Enda voldsommere er Cannibal Corpse. Med platetittler som Butchered At Birth har de krysset ei ny grense for smakløshet. Her blandes sex, vold, mishandling og død i ei smørje. Coverkunsten er i og for seg enda verre og tekstene står i stil med det hele.

Mother ripped apart
Smashing in her face
My knife cutting holes, fucking her remains
- Cannibal Corpse, fra låta Butchered At Birth, 1991

Selv om dette kan være vanskelig å svelge var det et annet band som virkelig fikk folk til å sperre opp øya for cirka 15 år siden. Gwar har den dag i dag fortsatt noe av det mest ekstreme imaget rocken har sett. De hevder å være utenomjordiske vesener og kler seg opp i voldsomme drakter for å understreke dette. Disse overdimensjonerte gladiatorkostymene ser ut som noe fra en litt teit tegneserie og må da ærlig talt være i veien når de opptrer. For å skjule sin identitet enda grundigere har de meldt seg på i konkurransen om mest lattervekkende pseudonymer. Balsac The Jaws of Death (gitar) og Sexicutioner (vokal) er bare to av denne åttevesners sterke gjengen. Deres liveshow er en orgie i sex, vold og andre provokasjoner. Om de virkelig skremmer noen eller om folk møter opp for å få seg en god latter kan være noe uklart.

SVARTE FAEN
- (black metal)

Det var først på 90-tallet at black metal ble et begrep de fleste var kjent med. Plutselig var Norge det landet alle så til for inspirasjon. I løpet av en tiårsperiode har black metal vokst seg større enn noen gang. Band fra andre land lærte seg norsk og markedsførte skivene sine som "ekte norsk black metal". De opprinnelige inspirasjonskildene var riktignok blant annet fra England (Venom) og Sverige (Bathory), men norske band har vært like banebrytende. Mayhem fikk levende legendestatus internt i miljøet. Satyricon ble første band på stort plateselskap.

En del av de tidlige påstått satanistiske rocketekstene var neppe skrevet i fullt alvor. Så dukket det opp band som amerikanske Deicide, som sto for låter av typen Behead the Prophet (No Lord Shall Live). Omgang med og tilbedelse av Djevelen var nå et image man sto åpent fram med. Flere artister hadde en agenda hvor drap på kristne og hetsing mot kirken var obligatorisk, i det minste i presseskriv og på plate.

Moderne black metal band bruker mye av det shockrocker har benyttet seg av før. De har image og utseende som skaper frykt, kommer med brutale uttalelser, legger uhyggelige stemninger til musikken og opptrer som besatte. Symbolbruken, både i tekster og ellers, levner ingen tvil om hva dette dreier seg om. Oppnedkors, pentagrammer og satanskikkelser er regelen, ikke unntaket. Dette og andre fryktbærene variasjoner er flittig brukt i logoer og på cover. Gjennom pressen, både den musikkbaserte og andre, har black metal fått et rykte som noe av det ondeste man kan drive med. Historien om norske mord og kirkebranner har gått verden over. Samtidig har norsk black metal blitt kjent som den ypperste og mest autentiske. Utenlandske fans valfarter til Oslo i håp om å møte sine helter.

De fleste historiene er tilknyttet Mayhem, et band som utrolig nok fortsatt eksisterer. En av vokalistene, kalt Dead (Pelle Ohlin, f.1970), tok sitt eget liv i 1991. Bandets onde image bekreftes gjennom bilder som ble tatt av den døde unggutten, og som i dag er tilgjengelige på Internett. I følge historien fjernet de tre andre medlemmene deler av Deads istykkerskutte hjerne før politiet ankom. Dette skal de visstnok ha kokt og spist. Beinsplinter skal de ha laget smykker av. Deres første konsert fant sted i Sarpsborg i 1990. Dead hadde begravd sitt sceneantrekk på forhånd, slik at det skulle være preget av forråtnelse. I tillegg bar han med seg en pose med en død fugl som han pustet i for å ånde død samtidig som han skar seg selv. På scenen hadde de grisehoder på påler, noe som fortsatt er en ingrediens i bandets show. Debutkonserten endte med at flesteparten av publikum forlot lokalet etter noen minutter. En seier for bandet!

Bassist Varg "Count Grishnackh" Vikernes (også kjent som Greven og Burzum) stakk i hjel gitarist Øystein "Euronymous" Aarseth (1968-1993) i tillegg til å stå bak noen av Norges trekirkebranner på første halvdel av 90-tallet. Siden midten av 90-tallet har situasjonen vært betydelig mer stabil og bandet kan konsentrere seg mest om musikk.

I'll send you to your maker
I'll send you to your death
Death nicely crucified
Death heads on stakes
The Barbecue has just begun
Deathcrush, Deathcrush
Crush, crush, DEATHCRUSH!!
- Mayhem, fra låta Deathcrush 1987

Mens alt dette foregikk i Mayhem-leiren sørget en annen norsk black metal artist, Faust (Bård Eithun), for å ta livet av en mann på Lillehammer. Grunnen var visstnok den dreptes seksuelle legning, homoseksualitet. Hans kollega Samoth ble dømt for kirkebrann. Antagelig har aldri ondskapen i en genre eller et musikalsk miljø gitt slike utslag som i Norge. Etter alt oppstyret er det lenger mellom hver norske black metal-utøver som åpent støtter satan, selv om tekster og image fortsatt er av den mørke arten.

Band som Immortal kjører en utvidet utgave av en typisk heavy metal-stil basert på mye sminke og nagler. Dimmu Borgir tilhører den forgreningen som bruker mye keyboards for å skape enda eklere stemninger og lydbilder. De blåste for øvrig potetgullet ut av øra på norske familier i da de var første band i sin genre til å opptre på Spellemannsprisen 1999. Blod og gørr for alle penga. Et band som benytter seg av en korrekt porsjon black metal image, men som avstår fra liveopptredner, er veteranene i Darkthrone. Moderne black metal-artister forholder seg nok ulikt til satanisme, sjokkeffekter og skumle trekk. Enkelte spiller viking metal, med forkjærlighet for en viss periode i den nordiske historien. Noen har en mer åpenlys skrekkide enn andre. Et av trekkene er ansiktssminken. Man kan for eksempel følge en linje fra ansikt til ansikt gjennom Arthur Brown - Kiss - King Diamond - Immortal. Likheten er påtagelig. Den svarte og hvite maska har levd med de skumleste rockerne i omtrent 35 år.

FORTSETTELSE FØLGER
- (nye tendenser)

Forsøk på å sjokkere eller skremme publikum har også vært prøvd blant band med større kommersielt potensiale de siste åra. Noen få av nu-metalbanda fra USA har lagt til seg en stil som i hvert fall ligner imagemessig. Slipknot bærer Halloween-inspirerte, heldekkende masker. Det hele virker inspirert av 80-tallets skrekkfilmer. Deres utseende er kanskje litt for karnevalaktig til å bli tatt seriøst som skummelt.

Enda større gjennomslagskraft har Marylin Manson (Brian Hugh Warner, f. 1969). Han har tatt over den rollen Ozzy Osbourne og Alice Cooper tidligere hadde, som alle mødres skrekk. Det er ikke bare dette han har tatt over fra andre. Trikotaktige drakter, spill på det tveseksuelle, kvinnelig pseudonym, et band med samme navn som vokalisten. Ved hjelp av innslag fra gothrock og industriell metal har han skapt seg selv om til Alice Cooper for det nye århundret. Han dro inn satanisme i det hele og erklærte seg Antichrist Superstar med skiva fra 1996. Manson selv er i følge enkelte kilder prest i Anton LaVeys Church of Satan i California. Han kombinerer det groteske med noe som er spiselig for massene. I dag fremstår han som en av få vellykkede rockerbelller. For de som fortsatt lurer på navnet er det i likhet med resten av bandmedlemmene satt sammen av fornavnet til et kvinnelig forbilde og en massemorder.

Manson gjør egentlig som de fleste tidligere shockrockere. Han låner brutalt fra egne helter og tilfører det noe nytt. Det virker som om det alltid vil være et publikum som ser dette for første gang. Den neste generasjonen artister med sans for uhygge vil nok ta med seg noe fra Manson for så å vri eller vende litt på det.

Artister som provoserer foreldregenerasjonen vil alltid være attraktivt for tenåringer. Band som lager et helvetes show hver kveld vil alltid ha større appell til unge voksne enn utøvere med fascinasjon for egne skotupper. Mange i artikkelforfatterens generasjon vil huske å ha sett bilder av Kiss før man faktisk hørte musikken. Plakatene, kortene og platenes innpakning fortalte deg at "dette skal jeg jaggu meg like".

Ikke bare i musikk, men også film, bøker og kunst vender unge seg mot det som er ekkelt, skummelt eller provoserende. Ikke bare for opprørets skyld, men fordi der ligger også spenningen. Ikke alle artister som har beriket sitt image eller sin musikk med sider av rocken som er tatt opp i denne artikkelen er helvetes representanter på jord. Ikke engang de som utgir seg for å være det. Men det er jammen moro å få konservative moralister til å tro det. Dette har nok vært og er halve motivasjonen for shockrockere verden over. Dessuten har poenget ofte vært å gi publikum en opplevelse av noe utenom det daglige den stunden plata eller konserten varer.

Anbefalt lytting:
Alice Coopers produksjon 1971-1973
Roky Erickson & The Aliens - The Evil One
Misfits - Collection I og II

Viktige kilder:
- bøker:
Herman Willis: Instant Karma
Martin C. Strong: The Great Rock Discography
Martin C. Strong: The Great Metal Discography
Martin C. Strong: The Great Psychedelic Discography
Historien om Rock, bind 12 og19
Store norske leksikon

- nettsider:
allmusic.com
Screamin' Jay Hawkins: geocities.com/Hollywood/Lot/3001/index.html
Screamin' Lord Sutch: elvispelvis.com/lordsutch.htm
charliemanson.com
Arthur Brown: godofhellfire.co.uk
gwar.net
Massacre: murdermetal.com
mayhem.christcrusher.com

- annet:
Alice Cooper Prime Cuts (video)

Artikkelen er også publisert i en kortere utgave i tidsskriftet Filologen, 2003