Konsert: Halmrast/Motsol/Slettahjell/Revolver

Oslo jazzfestival tirsdag 16. august 2005

Showcase:
Marianne Halmrast sekstett og Motsol (Blå)
Solveig Slettahjell Slow Motion Quintet (Scene West)
Revolver (Herr Nilsen)

Oslo jazzfestival kan oppleves på flere forskjellige måter. Man kan velge å kun høre New Orleans musikk, Charlie Parker tribute og swing, blues hele uken, jazzelectronica eller man kan velge fra øverste hylle av moderne kreativ jazz. groove.no skal prøve å få med seg et tverrsnitt av alt dette, men med fokus på sistnevnte kategori.

I tillegg er det interessant å få med seg noe av det de unge talentene kan tilby, for det er ikke bare fortiden og samtiden i norsk jazz som presenteres denne uken, men også framtiden. MARIANNE HALMRAST SEKSTETT spilte gratiskonsert på utescenen på Blå i steikende sol denne ettermiddagen. Kontrabassisten Halmrast og hennes medmusikanter er alle studenter på jazzlinja i Trondheim, og hun skriver originale lunefulle låter, både i mer tradisjonell retning og nyere stiler. For eksempel hadde låta Mr. PT et bluesy og humoristisk preg som minnet om Charlie Mingus, også grunnet besetningen med to sakser, trompet og komp.

MOTSOL er navnet til duoen Stine Janvin Motland, vokal, og Ståle Solberg, trommer. Deres fri-improviserte strekk vakte åtgaum spesielt på grunn av Motlands stemmebruk. Tydelig inspirert av Sidsel Endresen brukte hun stemmen til å framkalle de merkverdigste lyder, fra måkeskrik til knirkende dører på rustne hengsler, via tannlegebor til racerbil. Alt ble smakfullt akkompagnert av Solbergs perkusjon og trommespill, men en tre-kvarters konsert ble kanskje i meste laget for et så intenst uttrykk.

I den flotte konsertsalen Scene West Victoria, kunne man oppleve SOLVEIG SLETTAHJELLS SLOW MOTION QUINTET. Dette bandet har gitt ut flere kritikerroste plater med egne saktegående versjoner av jazzens standardlåter. På siste plata Pixiedust tar de et steg videre og spiller originale poplåter av Peder Kjellsby, fremført på en jazzikalsk måte og med sofistikert elektronikk. Publikums snittalder denne kvelden var høy, og man kunne undres over om bandets omfavnelse av elektroniske hjelpemidler ville bli tatt godt imot av den eldre garde. Kveldens konsert var stramt regissert og flere av låtene hadde flytende overganger. Dermed fikk man også noe attåt i forhold til platens versjoner av låtene. Spesielt vellykket var Morten Qvenilds solopiano-innledning til Starpillow. Denne pianistens delikate anslag, vridde melodilinjer og harmonisans er simpelthen fantastisk. Gi denne mannen en solokonsert nå!

Solveig Slettahjell konsentrerte seg om synging og ikke snakking denne kvelden, og første ord med publikum ble ikke vekslet før etter syvende låten, men som hun sier så er de flinkere til å spille å synge enn å snakke, dessuten er jo folk kommet for å høre musikken, ikke praten. Etterhvert ble konserten litt løsere i snippen, og når sjenerende lyder fra lyskasterene forstyrret Slettahjells solosang, brøt hun ut i en varm og god latter, før hun ubemerket fortsatte. Høydepunktene på denne konserten var de rocka D. Parkers Wisdom og Nobodys Fault But Mine. Disse låtene tok helt av og publikum var i stille ekstase.

Selv om det var lite ordveksling med publikum var kommunikasjonen absolutt til stede gjennom blikk og smil. Publikum var svært entusiastiske og når Slettahjell nevnte at hun syntes det var så gøy å bli klappet ut til ekstranummer, skjønte publikum at hvis de klappet nok så ville de komme en gang til, og dermed avsluttet de uplanlagt med den gamle hiten My Heart Belongs to Daddy.

Bassist Mats Eilertsen må være en av Oslo jazzfestivals mest aktive musikere. I tillegg til de fire konsertene han gjør i løpet av festivalen, er han også instruktør på en workshop på dagtid i regi av Oslojazz. I tillegg til konserten med Solveig Slettahjell Slow Motion Quintet hadde til alt overmål en ny konsert på Herr Nilsen senere denne kvelden. Bandet REVOLVER er et internasjonalt prosjekt med litauiske Liudas Mockunas på treblås, Mark Solborg på gitarer og Eilertsen selv på bass. Bandet er en del av stallen til det lovende danske musikerkollektivet ILK, hvor Solborg er aktiv. ILK er kjent i Danmark og Norge for sin nye, spennende tilnærming til jazzen, og Revolver viser hvorfor. Den utfordrende besetningen, tilnærmingen til instrumentene og låtmaterialet gjør dette bandet unikt.
Uten trommer befinner bassisten seg i en spesiell rolle. Eilertsen sier selv at konsekvensen av valgene hans blir større. Alt kan velte om han gjør sine medmusikanter usikre, for det er ingen trommis til å holde det stødig. I tillegg får han større uttrykksmuligheter med kontrabassen når fraværet av trommer og cymbaler etterlater plass i lydbildet. Samtidig har han makt til å snu på en femøring og styre musikken i større grad enn med en trommis med på lasset. Denne friheten benyttet Eilertsen seg av i samspillet med Mockunas og Solborg. Utgangspunktet for musikken deres er noen unisone temaer, riff, eller akkorder, så improviseres det fritt eller stramt og innfallene drar musikken den retningen de ønsker, men oftest med et tonalt sentrum og struktur. Formatet gir store rom for å henge seg på hverandres idéer og å forlate låtens utgangspunkt, men skape noe nytt og spennende. Det viste denne trioen flere gode eksempler på denne kvelden på Herr Nilsen, og de klarte tidvis å skape spontan levende og førsteklasses jazzmusikk.

Dessverre bar de også preg av at det er vanskelig å få øvd nok når man er travle musikere i tre forskjellige land, derfor ble det en del spilling rett fra bladet og det fungerte ikke alltid like bra, men det tok de med en god latter som skapte en uformell stemning som også passet settingen bra. Konserten besto av små og store høydepunkter, nevneverdige enkeltprestasjoner, og en fordypning av den musikalske horisont.

Kveldens to siste konserter var perfekte motstykker, så forskjellige at Mats Eilertsen hevder han ikke hadde noe problemer med å omstille seg fra den ene til den andre. Men de hadde allikevel en fellesnevner i at de var lyttende, gjennomtenkte og håndverksmessige av høy kvalitet.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sigur Rós - Takk

(EMI Virgin)

Vår anmelder er naiv nok til nok en gang å la seg affektere/lure av eterisk islandsk svevestøy. Heldigvis.

Flere:

Bonnie Prince Billy - Master & Everyone
Okkervil River - Down the River of Golden Dreams