Bukta 2009

Tromsø, 2-4. juli: Kaldt i lufta, varme mennesker og et knippe konserter av veldig høy klasse. Bukta fortsetter å imponere med en festival som står frem som en av nasjonens aller beste, i alle fall for de som setter rocken høyest.

Alle Bilder: Tor Harry Bjørn (Flere i galleriet, som du kommer til ved å klikke på et vilkårlig bilde.)

Med Roky Erickson og Ray Davies som de største headlinerne hadde Buktafestivalen i år et program som avgjort er blant de beste i landet denne sommeren. Groove var til stede, og koste oss til tross for et vær som i flekkene ikke hadde så mye med sommer å gjøre.

Torsdag

Skånske bob hund sto for årets åpningskonsert, og leverte selvsagt varene, selv om jeg minnes at bikkjene kanskje knurret sterkere og glefst kraftigere et tiår tilbake. Med comebackplate i sekken, og en rekke konserter (også i Norge) den siste tiden snakker vi likevel om et band som sto frem som både musikalsk tighte og kraftfullt leken på en gang. Med en akrobatisk og karismatisk Thomas Öberg i front ble nok de fleste (i alle fall damene) sjarmert i senk etter hvert som de elegante fillene hans forsvant fra kroppen. Konserten hadde en fin stigning og da vi mot slutten fikk levert Nu er det Revolution på Gang og Ett Fall & en Løsning var det i grunn greit å fastslå at bob hund sto bak en fin åpningskonsert, selv om jeg nok hadde forventet mer. Bjeff.

Sulten låt i alle fall lokale The Considerate Lovers som åpnet den minste scenen i Paradisbukta med dødsforakt, et knippe nye låter, samt det beste fra bandets debutalbum. Summen ble en halvtime som ettertrykkelig slo fast at kvartetten er i ferd med å ta nye steg på sin musikalske stige. Ikke er de spesielt nyskapende, men førsteelskerne tar igjen med bunnsolid håndverk og slående musikk i skjæringspunktet mellom bøyd country og hissig garasjeblues. Ta med at vokalist Henry Johnsen står frem med en stemme som virkningsfullt veksler mellom primale hyl og ømme ballader, og i etterdønningene etter avslutningslåten Under the City Lighs var det bare å kapitulere med mer skryt til bandet, som for tiden jobber med en oppfølger til finfine The End.

En konsert med Motorpsycho kan være alt fra absolutt fantastisk til middelmådig syrejam, innovert selvdigging og null kontakt med publikum. Torsdagens Bukta-konsert tilhørte dessverre sistnevnte kategori. Dårlig lyd (alt for høyt) var med på å forsterke følelsen av nedtur. Trioen er selvsagt autoritær og gir vel stort sett faen i hva vi som publikum måtte mene, men det er nå engang slik at trønderne lekende lett kunnet levert en konsertkraftpakke basert på en av norsk rocks beste kataloger. Det gjorde de ikke denne gangen. At trommeslager Kenneth Kapstad hadde magesjau var kanskje en del av forklaringen, men Snah og Bent Sæther må like fullt ta hovedansvar for et sett som i mine ører haltet fra start til mål, uansett hvor teknisk bra de enn spilte.

Canadiske The Sadies sto – helt klart - bak den beste konserten på åpningsdagen, der sola, hyggelig nok, var til stede hele kvelden. Elegant i tøyet leverte kvartetten musikk i grenselandet mellom country, swing og klassisk rock’n’roll, der materialet fra bandets fine New Seasons (2007) føltes oppløftende bra. Anført av brødrene Dallas og Travis Good fremsto The Sadies som et passende motstykke til bråkete trøndere, der de kommuniserte med et smilende publikum som etter hvert skjønte at de var vitne til en strålende konsert. Nå har jeg vært så heldig å se dette bandet på en mørk klubb, og selv om det kanskje er dustete å sammenligne, er det neppe noen tvil om at canadierne på en svær scene ikke helt klarte å skape magien jeg var vitne til på Garage i Bergen i fjor. Men du verden, The Sadies er et suverent band, og konserten torsdag var ganske så suveren den også.

Jeg må innrømme at jeg ikke har noe forhold til Leeds-bandet Kaisers Chiefs. Har selvsagt fått med meg at de er digre i England, og har også slumpet til å høre en låt eller to på radio. Stilte derfor opp uten noen forventninger, men satset i alle fall på at de var bedre enn byens falmende fotballstorhet. Vel, her er det ingen grunn til å gå om grøten; Kaisers Chiefs haltet seg gjennom ett sett som mildt sagt ikke var all verden. At de er blitt svære har kanskje noe med at de muligens har en hit eller to, men mest har det nok med den bedrøvelige musikalske tilstanden på balløya, der halvdårlig sutrete britpop blir hypet til himmelen fra en britisk musikkpresse i konstant offside.

Headlineren Kaisers Chiefs var like dårlig som Leeds United, og det betyr pinglete musikk fra rockens tredjedivisjon.

Dag én bød også på El Cuero og Peter Pan Speedrock, der spesielt førstnevnte leverte glødende rock (som forventet), i alle fall det lille jeg denne gangen fikk med meg av den norske (Yo)ungdommen.

Neste sommer

Fredag og ikke akkurat sommer og sol på festivalens andre dag kan man trygt fastslå. Men dette takler vi selvsagt bra på vei inn for å høre deLillos åpne konsertprogrammet. Mimringen tilbake til `85 er historie, Lars Lundevall er hentet inn igjen og veteranene startet med Kokken Tor, for deretter å pløye seg gjennom 25 år med leken naivisme og evergreens for norsk populærmusikks evighet. Trygt og solid, men kanskje litt kjedelig i lengden. Uansett, Lars Lillo Stenberg så ut til å ha ristet av seg skuffelsen over å ikke fått opptre sammen med sin store helt Neil Young på Norwegian Wood noen uker tilbake, der han varmet opp for høvdingen.

Konserten i Tromsø var i alle fall betydelig bedre enn det veteranen leverte i Frognerbadet, så da må man vel være sånn noenlunde fornøyd.

Amerikanske Muck & the Mires var et nytt bekjentskap for undertegnede, og sikker også for de fleste andre. Boston-kvartetten leverte poppa garasjerock uten det helt store særpreget, der låtmaterialet avslørte at i denne sjangeren finnes det sikkert tusenvis av andre band som ville gjort det hvassere fra festivalens minste scene. At Little Steven er hengiven fan, og har karakterisert bandet som Amerikas beste garasjeband, bedret ikke på inntrykket, for dette var middelmådig hele veien. Dessverre.

Noe helt annet da med radarparet Mark Olson & Gary Louris, som forsterket med Ingunn Ringvold aka Sailorine på djembetromme leverte en time med gylden akustisk musikk, der låter fra praktfulle The Jayhawks var grunnmuren i en konsert som følsomt fastslo at det er all grunn til å se frem til den annonserte gjenforeningen med Minneapolis-bandet. Høydepunktene kom som perler på en snor, og for å trekke frem noe må Two Angels (Hollywood Town Hall) og Nothing Left to Borrow (Tomorow the Green Grass) nevnes. Aller finest var likevel avslutningen med Blue, som varmet et kaldt publikum langt inn i hjerterøttene.

Suverent levert.

Fu Manchu kannselerte sin Bukta-opptreden i siste øyeblikk og mange ble nok skuffet over akkurat dét. Som erstatning på kort varsel stilte Taliban Airways, som friskt gikk ut i forkant med å si at når det først gikk som det gikk var det bare Monster Magnet, i tillegg til de selv som kunne ta over jobben til Fu Manchu. At Taliban Airways er offensiv er ingen hemmelighet og konserten stonerrockerne leverte var da også preget av utagerende sinne og tette riff. Morsomt nok leverte de en cover av Townes Van Zandt og jaggu fikk vi en låt av bandet de erstattet med Squash That Fly. Bredbeint gikk Taliban til angrep i Telegrafbukta, med riff tunge som bly og en angrepsvilje fotballstoltheten i Ishavsbyen burde ha noe å lære av.

Hersham Boys

Så var tiden inne for å sette seg inn i tidsmaskinen med retning mot tampen av syttitallet.

Sham 69 var en gang for lenge siden et av mine absolutte favorittband, men jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til å oppleve bandet som strengt talt ikke har gjort noe minneverdig, i alle fall på plate, siden tidlig åttitall. Sunn skepsis er selvsagt bra, men da de engelske punkveteranene startet ballet med å trille ut hits tok jeg meg selv i å synge høyt og falskt på refrengene, som tydeligvis har ligget lagret langt tilbake på harddisken. Hurry up Harry, Angel With Dirty Faces, Hersham Boys, Tell us the Truth. De kom alle, og mer til, i en nostalgisk punktripp der nok de fleste ble positivt overasket over et band som faktisk gjorde en knallbra konsert.

Fantastisk moro å ha opplevd dette, gitt. At Sham 69 låt så bra var jaggu festivalens hyggeligste overraskelse. Tøft!

Britiske The Wombats var i motsetning til sine landsmenn i Kaisers Chiefs et hyggelig bekjentskap, der svingende poprock sto i sentrum når trioen fridde til massene foran hovedscenen. Liverpool-trioen (bassist Tord Øverland Knudsen er norsk) har skutt opp som en rakett det siste året. Til en hvis grad forståelig da bandets fengende gladpop har bred appell. Ikke så bra som enkelte hevder, men avgjort hyggelig lell.

At Tommy Tokyo & Starving for my Gravy ble satt opp på den minste scenen var ikke akkurat noe sjakktrekk fra arrangørene. At han deretter kun fikk en halvtime på seg før Roky Erickson gikk på var nok heller ikke det lureste grepet festivalen har gjort. Uansett, Tommy Tokyo var outstanding også denne gangen. Med sitt fenomenale backingband sto han bak tretti minutter med pur magi i Paradisbukta, der Derail and Demise, Browning 38 og The Circle Must be Broken virkningsfullt berørte hjerte og sjel. Tommy Tokyo og hans band føles som en sjelden blomst, også sett med internasjonale øyne. Klump i halsen, trampeklapp og fullt firsprang mot hovedscenen der en annen skjeggete storhet var flydd inn til Tromsø for en svært eksklusiv konsert.

A cold night for alligators

Hvordan ville nå dette gå? Et intervju med legenden i Nordlys samme dag tydet på at Roky Erickson kanskje ikke var helt på nett, der han bablet usammenhengende om hip-hop og mye annet snålt. Frykten for en bleik skygge av den praktfulle Øya-konserten to år tilbake var avgjort til stede, men – heldigvis – da kongen av psykedelia fikk gitaren mellom hendene og settlisten foran seg falt alt på plass. Og som i 2007 var det garasjerock-merkesteinen The Evil One som sto i sentrum, og det betydde selvsagt klassikere på løpende bånd utlevert av en legende som nok er preget av det han har vært igjennom, men som synger så utrolig kraftfullt at man nesten får hakeslepp. Backet av folk fra Meat Puppets, Butthole Surfers og Loose Diamond åpnet Roky med en kraftfull Two Headed Dog, og derfra var vi med på en gullbelagt reise mot den hissige rockens vugge.

Creature With The Atom Brain, The Wind And More, Don't Shake Me Lucifer, Stary Eyes, Bloody Hammer, Don't Sladder Me, The Night of the Vampire og den eventyrlige avslutningen med You're Gonna Miss Me fremsto alle som søyler på en konsert som ettertrykkelig skrev seg inn i Bukta-historien med gullskrift. At lille Tromsø som eneste sted i Europa får oppleve dette denne festivalsommeren er ganske så fantastisk. Kudos til Bukta som ikke nødvendigvis er først, men tar ansvar når det gjelder. Roky lever. Leve Roky!

Slogpunk

Lørdag og festivalslitasjen begynner å gjøre seg gjeldene. Gratisarrangementet på formiddagen gikk meg som forventet hus forbi. Søvn er viktig, dessuten må jo vi arbeidsfolk forsøke å levere noe. Rundt 18 var jeg likevel på plass for å sjekke ut outlaw-gjengen fra yttersida, Senjahopen, som trådde til da Hellbillies på grunn av den triste ulykken i Finnmark ikke kunne stille som åpningsband den siste dagen av festivalen.

Kulten rundt dette bandet har gått som en farsott på internett den siste tiden, og etter å ha sett denne fiskeslog-duftende gjengen både i Telegrafbukta og på Driv senere på natten, er det bare å fastslå at buzzen virker fortjent. I flekkene fremstår sekstetten under vingene til Henrik Sandnes som et Senjatroll der tekstlinjer proppfull av tulleironi tilføres ektefølt nordnorsk tullekjærlighet i tekstlinjer som får oss til å smile herfra til høsten, da Senjahopen visstnok slipper sitt debutalbum. Det er avgjort noe å se frem til.

I iskald nordavind med regnbyger i lufta har jeg neppe sett et band som til de grader smelter sammen med omgivelsene, der Senjahopen mellom tørrfesk og fjærsteiner fremførte ramsalt slog-punk-country på breialt nordnorsk vis.

Siste dag kan på sett og vis karakteriseres som de halve konserters dag. Svenske Moneybrother (på avstand) med varm soul og strøkne E-Street-vibber hørtes hyggelig ut, og det samme må sies om unge Joe Pug, en amerikansk singer/songwriter med Dylan på baklomma, smygende låter og finfin stemme. Eagels of Death Metal var fartsfull action der det meste av rockens klisjeer braker sammen i et riktig så festelig brak. Bandets entustiasme så ut til å smitte over på et publikum som så ut til å kose seg storveis. Trivelig også da Bergensbandet Major Parkinson litt senere i Paradisbukta dro i gang ett sett der sjangerblanding og lekne arrangement fikk meg til å tenke på The Aller Værste, Talking Heads og ikke minst Captain Beefheart i flekkene. Lovende noterte jeg bak øret, og lover herved at debutplaten skal sjekkes ut.

Sunny Afternoon

Lørdagens headliner var Ray Davies, låtskriver og frontmann i et av Englands beste band noensinne. Vi snakker selvsagt om The Kinks, og – heldigvis – 65-åringen var i strålende slag der han øste ut musikkhistorie på særdeles potent vis. Med et oppegående band i ryggen gjøv engelskmannen løs på katalogen til The Kinks til bredere og bredere glis på publikum. Som perler på en snor kom klassikerne, ispedd litt fra solokarrieren, i en konsert som noen kanskje fryktet ville bli et karaokeshow. Så feil kan man ta.

Bukta-avslutningen i år luktet svidd, rett og slett, for selv om man på tampen av dag tre begynner å merke slitasje og kanskje også dømmekraften, er det noe med lyden av storhet som er umulig å ikke legge merke til. Det handler også om låter som står som evige påler i rockehistorien. The Kinks er et av historiens viktigste rockeband, og når man får servert gylden årgang med Where Have All the Good Times Gone, Dedicated Follow of the Fashion, All Day and All of the Night, Till the End of the Day, en herlig bråkete You Really Got Me og avslutningen med Lola, fremført av en gnistrende veteran i front av en særdeles kompetent band, er det vel bare å bøye seg i støvet.

Ray Davies gjorde seks lusne varmegrader i Bukta om til Sunny Afternoon, og for det går han lekende lett inn i blandt veteranene som har levert så langt denne festivalsommereren, selv om vi savnet Waterloo Sunset. Eldrebølge eller ei, det ganske lett å gi faen i det evindelige ståket om den nye vinen. Lagret edel vare smaker som kjent stort sett best.

Flott på Bukta i år, hyggelig stemning (som vanlig), og når vi fikk levert så mange gode konserter er det vel bare å fastslå at festivalen i Tromsø fortsetter stimen blant nasjonens beste sommerfestivaler, i alle fall hvis rock er stikkordet. Noen grinebitere vil kanskje hevde at programmet virker noe voksent, og de har nok litt rett i det, men når vi får servert så mye bra (inkl mørkt øl og sjømat!) over en variert skala blir dette pirk.

Det er også verdt å minne om at festivalen, som en av få, har gått med bunnsolide overskudd hvert år og har ni millioner på bok. Alt før årets festival, som solgte 13 av 15 tusen billetter. Bukta har et solid fundament å bygge videre på, derav hersker ingen tvil.

Og været? I nord blir varmt sommervær tatt som bonus. Det handler som kjent om å kle seg etter forholdene og stå tett sammen under konsertene.

Vel blåst!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Portishead - Third

(Go! Discs)

Trip-Hop er for Portishead noko som var. I 2008 utfordrar dei oss med andre tonar, og er minst like interessante.

Flere:

Håkan Hellström - Ett Kolikbarns Bekännelser
The Lionheart Brothers - Dizzy Kiss