• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Elf Power

Konsert: Elf Power, Mono, 2/12-02

Pål M 

Del på Facebook03.12.02

Med siste utgivelse, Creatures (2002), surrende ferskt i bakhodet smøg jeg meg inn på et glissent Mono en sen mandagskveld. Klubbkonseptet Poplove har hentet inn Elf Power, og forventningene var at dette kunne da ikke bli dårlig. Elf Power er helt klart et av de bedre skranglepop-bandene jeg har hørt, med smidige og spennende låter med kvalitetspreg. Bandet er godt plantet i det amerikanske Elephant 6 Recording kollektivet, sammen med Olivia Tremor Control, Of Montreal mm.

Ut fra bakrommet smøg de fem alvene seg i ellevetiden, og satte det hele i gang med nettopp en rekke av høydepunktene fra Creatures (2002). Ikke til verdens mest entusiastiske, men dog vennlige publikum. Det slår meg raskt at Elf Power er enda kjappere live enn på plate, de fleste låtene stopper opp etter 2-3 minutter. Og det gjerne på den måten at låten drukner i en gitarsolo for så å gå helt i stå. Litt irriterende blir det, da de godt kunne ha dratt på litt mer uten på noen måte kunne anklages for å male det hele ut.

Så vidt jeg får med meg, så hentes det låter alle av Elf Power sine album, med unntak av den ferske coverplata Nothing's Going To Happen (2002). Størst entusiasme er det når Will Me Feet Still Carry Me Home kommer, åpningen fra A Dream In Sound (1999). Stor gjenkjennelsesglede fra publikum smitter over på alvene, som ivrige og glade runder av et kort, men solid sett med litt Brian Eno (!). Og før publikum har fått summet seg til å klappe bandet inn for ekstranummer, har bassisten tydelig annonsert at det er lite gitt for pengene å reise fra Athens, Georgia for å spille så kort. Han tar styringa over klappsalvene, og lokker resten av bandet raskt tilbake til tre korte låter til. Det hele avsluttes med en ode til hostesaft, og når den må tas i bruk når tilgangen til andre rusmidler ikke er innen rekkevidde.. Et svært kort sett blir det totalt, på en knapp time, men ikke med et eneste kjedelig øyeblikk. I tillegg til Andrew Rieger sin lyse alvevokal som mykner opp rockelyden, gleder jeg meg stort over innslagene med trekkspill (Laura Carter) og fiolin (Adrian Finch). Mye av variasjonen i låtene ligger i hvordan Finch og Carter bytter mellom keyboards, fiolin, trekkspill og forskjellige gitar. Carter tøffer seg litt på slutten med å spille slidegitar med sin medbrakte ølflaske, uten at det blir dårlig på noen måte.

Lykkelig over å ha fått en dose med noen av mine musikalske helter vandrer jeg hjem. Min konklusjon blir at Elf Power kan helt klart anbefales både på plate og i levende live. Når det største ubehaget blir at både låtene og settet blir korte, har man vel egentlig ikke mye å klage på. Elf Power på Mono blir også nok en bekreftelse på at Poplove alltid holder mål og klarer å levere gode konsertopplevelser.