The Low Frequency In Stereo, Blå 7. februar
Konserten på Blå var så gjennomført og solid at groove nesten begynte å gråte og tisse litt på seg og det som er. Men bare nesten, heldigvis.
Del på Facebook09.02.09
Relaterte sider:
17. desember: Konsertåret i bilder
Det er kanskje tidenes minste overraskelse at The Low Frequency in Stereo leverer årets første store konserthøydepunkt. For det første har de levert det som sannsynligvis er en av tiårets beste norske skiver med sin Futuro, og for det andre er de et av landets mest pålitelige band både på skive og scene.
Med Futuro har Haugesundsbandet utvidet sitt repertoar kraftig og på en imponerende måte. Nesten til en sånn grad at man kunne ha blitt unnskyldt for å bekymre seg for at det kunne komme til å sprike litt live. Men tenkte du det så synes jeg du skal smekke deg selv på lanken med en gang og be til din rockegud om tilgivelse.
Postrockere får sin dose i like stor grad som krautrockere, og mellom euforiske instrumentalpartier så skytes det frem popmelodier av en annen verden. Dette er noe som har fått sitt foreløpige kraftigste utløp på Futuro, og bidrar til at bandet fremstår som mer særegent og selvsikkert enn noen gang før. Postrock kan være et farlig opptråkket landskap å bevege seg inn i, men helt fra begynnelsen så har The Low Frequency in Stereo, selv om de postrockmessig har vært bunnsolide, alltid snust på den mer groovy og lekne delen av den slags. Referanser som Yo La Tengo, Mogwai, Sonic Youth og våre egne Salvatore gjør seg ikke mindre gjeldende live enn på skive, og det er jo ikke overraskende en miks som er himmelsendt.
Futuro fikk sin fortjente gjennomgang, og noen gamle godbiter ble det også tid til. Og selv om bandets uttrykk litt etter litt har forandret seg slik at de i dag er på et ganske annet sted enn i 2002, så får de det til å fungere bemerkelsesverdig bra og hele henger sammen på et imponerende helhetlig vis. 
De psykedeliske innslagene fra Futuro var litt tonet ned i livedrakt, og kan ha vært med på å forsterke helhetsinntrykket. Og Hanne Andersen er en usedvanlig autoritær og stødig vokalist, og det var episke tilstander hver gang hun var i nærheten av mikrofonen. Både PJ Harvey, Kazu Makino og Kim Gordon er navn som er med på å plassere henne stilmessig, og det er rett og slett hakeslepptilstander på bulldosere som Man Don’t Walk, og yndigere enn få andre på låter som Starstruck og Texas Fox.
Fire album inn i karrieren er det latterlig selvfølgelig å kalle The Low Frequency in Stereo landets beste band akkurat nå. Det er vanskelig å finne feilskjær i katalogen deres, noe vi i Groove har vært ganske tydelige på helt siden debuten i 2002 og frem til i dag.
Jeg mener det var noen som en gang sa at livet er for kort for postrock, og da kan jeg nesten garantere at dette er bandet som vil få vedkommende til å ombestemme seg. The Low Frequency in Stereo er postrock for folk som ikke liker postrock, krautrock for folk som ikke liker krautrock - ja i skrivende, muligens litt overivrige, øyeblikk så er de kanskje musikk for folk som ikke liker musikk også.
På Blå leverte de et helt uimotståelig sett. Og når man tenker tilbake så virker det usannsynlig og tåpelig at man noen gang kunne forestilt seg at det skulle bli noe annet.
Alle bilder: Bjørnar Håland
comments powered by Disqus
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Jeg skulle på konsert men snødde fast på E6 lørdag kveld... Når spiller de i Oslo igjen?
Øyvind Rones
Ser ikke at de har annonsert noen nye Oslo-besøk for øyeblikket, men det er bare å følge med på konsertoversikten her på groove, eller bandets hjemmeside/myspace, og kjør til Oslo et par dager, eller kanskje et par uker i forveien neste gang!
Thomas Flåten
Usedvanlig flotte konsertbilder fra unge Håland, gitt. Og finfin artikkel av unge Rones også.
... veldig glad for å lese kritikken, dokker e vel fortjent...
..også i Tromsø for et par uker siden. The Low Frequency in Stereo låter sultne og uhørt bra, og sammen med supre I Was a King har de startet det norske musikkåret 2009 på strålende vis. Book i vei, Bukta eller Øya!
Bjørnar Håland
Takker for det ;)
Det var en virkelig fin kveld på Blå, low Freq har blitt et virkelig bra band.
Denne gjengen er jo involvert i de mest spennende bandene i Norge for tiden, direkte og indirekte. Foruten Low Frequency er Linn og Njål med i Megaphonic Thrift og Linn sin søster med i både Harrys Gym og I Was A King.
Ingmar Wåhlberg
så de på hulen i går; utrolig solid konsert; og det virket som bandet storkoste seg på scenen. :-D