Nattjazz, dag 6: Miroslav Vitous – Ratko Zjaca Quartet

Nattjazzens sjette dag hadde bare en eneste konsert på menyen. Basslegenden Miroslav Vitous hadde funnet veien til Bergen, og satset på å kjede Nattjazz-publikummet i hjel.

For noen år siden var jeg innom ei platesjappe i Göteborg som var helt fullstappa med gamle jazzklassikere på vinyl. Som nylig vinylfrelst jazzfan fant jeg mange gullkorn.

Mange av disse platene har siden da hatt tung rotasjon, mens noen har støvet ned i hylla. For et par uker siden plukket jeg fram en slik nedstøva plate, utgitt på ECM i 1978. Platas tittel var enkelt og greit Rypdal, Vitous, DeJohnette, og den tok meg med storm. Hvilket samspill, hvilken dynamikk, og for et herlig bass-spill av Miroslav Vitous! Dette var frem til i går kveld mitt eneste kjennskap til Vitous karriere, og jeg var derfor ganske håpefull og entusiastisk til hva som skulle skje i Sardinen denne kvelden. Jeg kunne ikke ha blitt mer skuffet.

Konstellasjonen denne kvelden var: Vitous selv på bass, Ratko Zjaca på gitar, Stan Mitrovic på saksofoner og Ben Schroeder på trommer. Det første tegnet på at det skulle komme til å bli en laber kveld var at samtlige musikere, bortsett fra saksofonist Mitrovic satt på scenen, på barkrakker og stoler. Vitous halvsatt på sin stol, med bassen halvveis på magen og spilte avgårde. Bandet så temmelig sløvt og uinspirert ut, men det var ikke det verste. Det verste var at det musikalske uttrykket var uendelig dølt. Mitrovic spilte med en tone som var like død som sanden i Sahara, mens gamlefar selv på trommer så ut som han skulle sovne hvert øyeblikk.

Og, ærlig talt, hvem gidder å bli fenget av en treig, uttrykksløs gitarsolo spilt av en gitarist som sitter på en barkrakk? Ikke jeg i alle fall, jeg blir bare provosert. Det er greit at musikerne er slitne eller leie av å spille. Eller at de har en dårlig dag på jobben, det kan skje den beste, men de kunne i det minste ha tatt seg bryet med å gjøre et godt inntrykk. De kunne i det minste ha latet som om de hadde det morsomt.

For min del hadde denne konserten vært bedre hvis Vitous hadde hatt med seg en boombox og stilt den midt på scenen og trykket på play, og mimet hele konserten gjennom. Det hadde vært langt mer spennende og utfordrende enn det uinspirerte og sløve sølet vi ble servert i går. Gårsdagens forestilling, Miroslav Vitous, var ikke noe annet enn pinlig.

Alle bilder: Øyvind Zahl / Nattjazz


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Serena Maneesh - Serena Maneesh

(HoneyMilk)

Med oppheita fuzz-pedal, kvasse gitarfigurar og englar i kulissane presenterer gjengen frå sør-vestlandet eit inferno i svart, raudt og kvitt.

Flere:

PJ Harvey - Let England Shake
Fever Ray - Fever Ray