Konsert: Cato Salsa Experience og The Thing med Joe McPhee.

En populærmusikalsk tour de force. Et revisjon av rockens og jazzens historiebøker og oppslagsverk.

I 1970 holdt Joe McPhee med band en konsert på Vassar College Urban Center for Black Studies i Chicago, som en hyllest til poeten og Black Rights Movement-aktivisten Amir Baraka. En av låtene var Nation Time, og det er også tittelen på albumet som McPhee slapp senere i 1971. Sist lørdag, 35 år senere, stod altså McPhee med Cato Salsa Experience på Blås scene i Oslo og sang Groove Armadas hit I See You Baby, Shaking That Ass.

Populærmusikken kan av og til by på svimlende perspektiver.

Ikke nok med det, konserten åpnet med en versjon av Dirt fra Stooges-klassikeren Fun House, utgitt samme år som Nation Time. Kunne McPhee sett for seg dette i '70?

Sentralt i dette samarbeidsprosjektet står selvfølgelig Mats Gustafsson, mannen som har reist lysår musikalsk sett, og en mester i å knytte bånd mellom musikkmiljøer som ellers ville vært isolert fra hverandre. Fra sin base i Sverige har han reist gjennom Europa med improvisasjonsmusikeren Peter Brötzmann, han har knyttet tette bånd til Chicagos eksperimentelle musikkmiljø gjennom Ken Vandermark og Jim O'Rourke, og han har pløyd gjennom den britisk kunstmusikk -improvisasjonsscenen. Han har også stått på scenen med Sonic Youth foran tusenvis av mennesker, og regissert flere Sonic Youth-relaterte utgivelser. De siste årene har Gustafsson i stor grad hatt Norge som arena, spesielt gjennom frijazz/garage/improvisasjonstrioen The Thing, og selskapet Smalltown Supersound. Gustafssons siste prosjekt er altså fusjonen av The Thing med Motorpsychos arvtagere i Norge, Cato Salsa Experience, med diamanten Joe McPhee på slep. Dette var i utgangspunktet et "bestillingsverk" til Kongsberg Jazzfestival 2004, selvfølgelig, hadde jeg nær sagt, med entreprenøren Martin Revheim som bakmann.

Ingen tvil om at disse gutta kan sin musikk og sosiologihistorie.

Det sammensatte publikummet på lørdagens konsert må ha vært drømmemateriale for en sosialantropologisk studie. Jazzpurister i rocksjokk, rockere med jazztraumer, noen med et mer åpent sinn, og briter med bransjetips til bandet; "get a fancy haircut." Tviler på at det blir hovedfokuset når dette fusjonerte monsteret skal til England.

Blå var en litt mindre takknemlig arena i Cato Salsa Experience, som var på hjemmebane på Kongsberg i fjor. Publikum var litt tregere å få i gang på Blå, og responsen noe mindre uforbeholden. Og Oslo har defintivt et mer kresent publikum. Og de fikk heller ikke servert varer fra øverste hylle på åpningskuttet. Dirt er et krevende nummer. Det er vanskelig å gjenskape Iggys intensitet i vokalarbeidet, og ikke minst er James Williamsons gitarriffing, og hele låta som sådan, mer start/stopp og stakkato i rytmene enn Salsa/Thing/McPhees tolkning. Hvis man skal se på det som ren planking selvsagt. Man kan skrive mye på kontoen for manglende tid til øving, men Salsa/Thing gjorde ingen spesielt engasjerende versjon. Vokalen var rett og slett ikke bra, og kraften forsvant da kompet ikke greide å adaptere rytmemønsteret i låta. AALY Trios tolkning av samme låt på Blå for noen år siden smakte mer fugl enn dette.

Fortsettelsen var preget av nykomponerte låter for anldeningen, svært interessante låter sådan, og den spennvidden i musikalske referanser som Gustafsson predikerer. I tur ble låter av PJ Harvey, Groove Armada og Yeah Yeah Yeahs brukt (Art Star funker også bedre i sin originale versjon), dessverre ble Art Ensemble of Chicagos Theme de Yo-Yo (vokalproblemer?) og The White Stripes Elephant utelatt fra Kongsberg-settet. Utelatt ble ikke Led Zeppelins Whole Lotta Love. Den løftet konserten til de store høyder på Blå, som den gjorde på Kongsberg. En helt vanvittig fengende framføring med Salsa-gutta i førersetet. Hvorfor synger ikke Bård Enerstad alle låtene? Han hadde kraft og tyngde nok i stemmen til bære låta gjennom det blytunge blueskompet, og gjennomførte på en glimrende måte.

Jeg hørte faktisk spørsmålet bli stilt om ikke hvilketsomhelst Led Zep-coverband kunne gjort det like bra på danskebåten, satt litt på spissen kanskje. Jeg vil heller si at Salsa/Thing/McPhee leker med låter fra rockens kanon som jazzmusikere bruker låter fra jazzens standardrepertoar. Men hvor dumt det enn kan høres berører spørsmålet kjernen i Salsa/Thing/McPhees virksomhet; gjennomføringen av enkeltlåtene er viktig, og man står selvfølgelig står fritt til å vektlegge materialet isolert fra hverandre. Men det er en annen dimensjon man ikke kan overse, og det er sammenhengen det samlede repertoaret blir presentert i, og sammensetningen i publikummet materialet blir presentert for. Det sentrale er at det musikalske universet er mye større enn den enkeltes smak og behag, og at man har mulighet til å bli introdusert for musikk som ligger utenfor de vanlige referanserammene man ferdes innenfor. I dette tidløse perspektivet er Salsa/Thing/McPhee det mest spennende som har skjedd, og kanskje også det viktigste, på lang tid.

Salsa/Thing og Joe McPhee har også vært i studio, og ryktene sier at en nyinnspilling av Nation Time vil være med på det kommende albumet. Det hadde vært spennende om man samtidig kunne revidere det politiske innholdet.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Fiery Furnaces - Gallowsbird's Bark

(Rough Trade)

Ein fanfare til upolert og hemningslaus rock'n'roll, frå debuterande New York-duo.

Flere:

OutKast - Speakerboxxx/The Love Below
Haust - Powers Of Horror