• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Intervju: The Wrens

Greg Whelan snakker om bandets lange historie, årelang kamp mot styrtrike gründere og muligheten for gjennombrudd i Europa.

Thomas Karlsen 

Del på Facebook04.12.05

Et av de mest myteomspunne albumene på uminnelige tider er omsider lansert i Europa. The Wrens sitt The Meadowlands har blitt panegyriske anmeldelser til dels i God's Own Country, uten at Old Europe har fått ta del i festen. Nå lanseres den på Lo-Max Records, som også har løftet Go-Betweens til heder og verdighet igjen. To år har gått siden bandet ga ut albumet på bittelille Absolutely Kosher. Siden den gang har det svirret rundt i de innerste sirkler som noe mystisk og kultaktig. Men går det som alle vil, blir The Wrens snart også oppdaget av den gemene hop.

Sjef for gjerdesmettene, Greg Whelan, snakker om bandets lange historie, årelang kamp mot styrtrike gründere og muligheten for gjennombrudd i Europa.

COVERLÅTER, BEDRITNE BARER OG EN MULTIZILLIONÆR

- OK, The Wrens - for alle de som ikke kjenner til deres liv og virke: De viktigste øyeblikkene i deres karriere. Ting vi bør vite. Ting som folk burde vite men ikke vet, alt hva dere måtte ha lyst til å dele med oss. Arbeid, studier, interesser, the lot...

- Vi er fire karer fra New Jersey; Bon Jovi og Bruce Springsteens hjemstat. Vi har holdt på i omtrent atten år og vi elsker bandet vårt. Jeg og Charles Bissell spiller begge gitar og synger, min bror Kevin er på bass, tangenter og sang, og Jerry MacDonnell er trommisen vår – han synger også. Vi startet med å spille coverlåter og noen få originallåter; covere kun for å få spille konserter. Men siden vi er det verste coverband gjennom tidene bestemte vi oss for å fokusere på å skrive og opptre med eget materiale. Dette gjorde vi i et par år, spilte på bedritne barer i New York på de verste kveldene på de verste tidspunktene.

Til slutt fikk vi laget en sjutommer og fikk kontrakt med en liten indielabel. Vi laget et par album der, Silver (94) og Secaucus (96) som fikk ganske gode anmeldelser. En multizillionær kjøpte labelen rett etter utgivelsen av Secaucus, og det var da våre musikalske liv ble stupbombet. Vi avslo en hel del penger ved å ikke signere på nytt, og brukte deretter de neste sju årene på å kjempe for livet. I slutten av 2003 ga vi ut The Meadowlands, og etterpå har livet vært herlig!

ROCK - EMOSJONELL OG LIVLIG

- Emo-rock, indie, postpowerpop, discogrunge-withahaton, nøyaktig hva er The Meadowlands? Noe nytt, eller bare en ny måte å si noe gammelt på?

- Jeg burde køddet og sagt disco, men vi er elendige dansere. Ingenting er egentlig nytt, kun en adapsjon av ting fra fortiden. Det der er et vanskelig spørsmål, når folk spør oss vet vi egentlig ikke hva vi skal svare. Vi sier bare "rock". Folk drar emo-referanser men for oss er all musikk emosjonell og det kommer til uttrykk i musikken vår og i tekstene. Når vi spiller live blir det sjukt livlig! Vi har aldri blitt kalt shoegazere, that's for sure.

Meadowlands er femten låter hjerteskjærende rock, som samtidig er noe av det mest akutt medrivende og dyrisk fengende på lenge, lenge. Platen veksler mellom den nesten vanvittig heseblesende Faster Gun med sine vell av taktskifter, powerpopøsing og desperate koring, til steelgitar-og svanesang på 13 Months In 6 Minutes. Ikke bare skriver The Wrens melodier som sitter umiddelbart, de er også i stand til intrikat gitar- og melodioppbygging som Doug Martsch og Isaac Brocks i Built To Spill og Modest Mouse ville glist anerkjennende til, jamfør She Sends Kisses og Every Year You Wasted. I sin uhyre kompleksitet er platen et reneste monster. Sterkest er likevel popkjänslen - i bunn ligger melodier som kan få popestetikere til å svimle, og et frenetisk skrall av melodiske, ringende gitarer som synker bare lenger og lenger inn for hver gang du nærmer deg dem.

BERG- OG DALBANE OG TUNGE KONFLIKTER

- Jeg tror kontinuiteten på albumet er hva jeg liker best. Jeg syns hver sang står godt for seg selv, samtidig som den passer inn i et større bilde. Vi brukte mye tid på å vurdere plasseringen på sangene. Vi vokste alle opp med å lytte til album, og ikke bare hiter. Sangene gikk gjennom mange, mange versjoner, og vi er fornøyde med sluttresultatet. Jeg går ut fra at vi bare lager sanger vi selv er fornøyde med. Vi ventet aldri at alt for mange skulle høre denne platen. Og vi forsøker å ikke holde oss til en måte eller en stil. Vi dyrker alle the Beatles, så vi har The White album i tankene hver gang vi lager nye album... ikke for det, vi har nok aldri vært i nærheten av det, eller kommer til å være i nærheten av det albumet. Men vi prøver å gjøre det interessant for lytteren, ta dem med på en liten reise eller berg – og dalbaneferd. Ugh- det hørtes utrolig corny ut...
Det er ikke så mye vi kan si oss misfornøyd med, i grunnen. Vi spiller inn hjemme så det blir hva det blir og kan bli. Jeg skulle kanskje ønske at vi hadde hatt tilgjengelig noe av det ekstra opptaksutstyret vi har skaffet oss nylig. Det neste albumet, derimot, kommer til å låte flott - varmt og fint.

- Med tanke på tekstene; Meadowlands synes stamme fra en usedvanlig utmattende og utfordrende konflikt med plateselskapet? Hvor utmattet var dere egentlig (spørsmålet relaterer seg til en låt på Meadowlands kalt This Boy Is Exhausted)?

- Det ble skikkelig ille en stund – noen år, faktisk. Etter at vi bestemte oss for ikke å signere på nytt med vårt gamle selskap ble vi koblet opp med en del større selskaper som bare er ute etter det neste store eller en stor hit. Og det forstår vi – hvem ville noensinne ønske å bli talentspeider i et plateselskap! Det var mye bullshit i lufta og det tok oss mye tid å komme oss end på jorden. Så fort vi bestemte oss for å si "screw it" forandret alt seg. Tekstene på The Meadowlands innkapsler alt det vi gikk igjennom på den tiden – det var veldig terapeutisk.

GOD STØTTE

Anmeldelsene av albumet har vært til tider ravende, med kanskje spesielt Pitchfork som fanebærere og frontkjempere for å få bandet ut til et større publikum.

- Vi ble sjokkerte, og sjokkeres fortsatt av responsen på albumet. Fordi det tok oss så lang tid å lage forestilte vi oss at ingen ville gidde å bry seg. Vi ville gi det ut og noen av våre venner ville kjøpe det, og det ville være det hele. End of story. Så vi føler at det har vært en suksess. Vi har ikke solgt millioner av skiver og mange, mange mennesker har ikke den fjerneste idé om hvem vi er, men for oss overgår dette alle våre forventninger. Uten Pitchforks støtte tror vi ikke at ikke denne skiven hadde fått all den oppmerksomheten den har blitt til del. Det var ordentlig fint etter all møkka vi har gått igjennom. Ikke at vi egentlig er ute etter anerkjennelse, skryt etc., men det er fortsatt utrolig fint. Pitchfork dro i stand en fantastisk utendørsfestival forrige sommer kalt Intonation, hvor vi var så privilegerte å få spille.

Britene har omsider også kjent ferten av noe stort, med karakterer som 9/10 i alltid like ustabile og ikke alltid like pro-amerikanske New Musikal Express, og 5 stjerner av 5 mulige i -gisp!- The Sun, som ingen trodde kunne gi mindre faen i musikk.

- Igjen et totalt sjokk. Vi leser NME, så det å få en så bra anmeldelse der er fullstendig overveldende. Og folkene vi har truffet fra avisen er geniale. The Sun var likevel det aller, aller beste, på en helt annen måte. The Wrens og Page-3 skjønnheten. Eller er det side 6 – jeg husker ikke riktig? So cool, though.

LANSERING I EUROPA

- Dere lanseres omsider i Europa. Hvilke tanker gjør dere om Lo-Max, plateselskapet deres her?

- Folkene på Lo-Max - Bernard, Allison og Katherine er fantastiske folk. Vi var over i Storbritannia for et par oppvarmingsshow og vi hadde det utrolig bra sammen med dem. Og selvfølgelig er vi glade for alt det arbeid, anstrengelse og forpliktelse de har lagt ned for oss. Og tro meg, vi vet hva det vil si å jobbe med bedritne plateselskaper og bransjehorer.

- Dere er også labelkompiser med de temmelig så spektakulære Go-Betweens nå. Karrierene deres synes vagt sammenliknbare, i hvert fall for et utrent øye. Go-Betweens ga ut flere album til ca. null respons, trakk seg tilbake grunnet en alt for liten fanbasen som kun bestod av "en liten klynge studenter og noen rare journalister", før de i 2000 ble gjenforent (av Sleater-Kinney, visstnok, hail hail!) og nå er mer suksessrike enn noen gang før?

- Ja, vi er nok veldig like. Karrierene våre kan nok være annerledes i visse henseender, men poenget er det samme. Vi elsker å spille og lage musikk uavhengig av hva alskens mote-og trendanalytikere måtte føle for eller diktere. For oss handler det ikke om moter eller stil, kun om å lage bra musikk og spille bra konserter... og Go-Betweens gjør nettopp det.

- Dere opptrådte i London for første gang i oktober? Hvordan var det?

- Det morsomme er at vi faktisk spilte i London for ti år siden. Det var en katastrofe, ingen mennesker, ingenting. Den siste turen teller som vår første, i grunnen. Det var kjempemorsomt. Folk som kom for å se oss støttet oss hele veien og jeg tror de hadde en fin opplevelse. Vi gleder oss veldig til å komme tilbake, det ser ut som det blir i slutten av februar 2006. Vi spilte sammen med et lokalt band kalt The Flavours, de rocker noe j..lig og er de hyggeligste menneskene i mils omkrets. De var snille nok til å låne oss forsterkere og annet utstyr.

- Hva håper dere på å oppnå som musikere/tekstforfattere/artister? Har dere noen spesifikke mål, annet enn å komme til det punkt at musikken kan holde liv i dere?

- Det er pussig, så fort vi innså at det ikke var nødvendig å ha alle disse enorme forventningene og i stedet bare ha det moro og lage musikk – vi kommer jo ikke til å kurere kreft uansett, liksom – begynte ting å skje. Så vi ønsker å fortsette å lage plater og spille konserter og gjøre noen soundtrack-greier, og joda, hvis vi kan være fulltids-Wrens ville det være det aller beste. Med det neste albumet kan vi kanskje være i stand til å bli nettopp det.

- Hva blir det neste? Erobre Europa? Dere glemmer oss vel ikke, selv om vi holder til nord for alt annet i hele verden og utenfor allfarvei.

- Absolutt. Noe så sprøtt... Fire karer fra Jersey som erobrer Europa... Det hadde vært stort... inkludert dere der oppe i nord. Jeg tror vi kommer til å gjøre masse turnering neste vår og sommer. Vi er oppildnet av tanken. Vi elsker New Jersey, men har ingen problemer med å slå oss ned et annet sted!

- Noen spesielle artister dere ville likt å turnere med? Eller liker generelt, av samtidige artister?

- Hmm, siden vi aldri har vært en del av noen scene henger vi i grunnen bare sammen med folk vi liker. Vi liker å turnere sammen med The Jimmy Yoshi Pile Up fra Oakland, Okkervil River fra Austin og The Hold Steady fra NYC - stor musikk, store artister og store på flaska!

TRE FOR EN LØRDAG ETTERMIDDAG

- Det er lørdag ettermiddag, du lager ikke musikk, du turnerer ikke, du spiller ikke inn låter, alt du gjør er slappe av i hjemmets lune rede. Hvilke tre album har du liggende rundt spilleren, klar til å fyres opp?

Yes: Close to the Edge
Mitt favorittband gjennom tidene. Jeg kan høre på Yes 24/7 og denne skiva er bare helt perfekt.

Thin Lizzy: Jailbreak
Thin Lizzy kommer rett bak Yes. Jeg elsker dette bandet. Hvor kul er ikke Phil Lynotts stemme? Og gitarsoloene er perfekte. Jeg har alle studioalbumene deres og elsker samtlige av dem! Jailbreak er et perfekt album. Dessverre er Boys are Back in Town den eneste låten de spiller på radio, som til gjengjeld er en flott poplåt.

Big Country: Steeltown
Den burde vært svær. Fikk sjansen til å se dem i en liten NYC-klubb for flere år siden... Wow. Just a Shadow er en av mine favorittlåter.

- OK, lørdag forløp fint, men nå er det søndag – en helt annen historie, og bakrusen kan ikke kureres uten denne helt spesielle søndagsmårra-platen? Hvilken snakker vi om? Og hvorfor akkurat denne?

- Hmm, vel... Close to the Edge ville fungert, men det vill nok blitt Bowies Diamond Dogs. Det er en sint, kul og sløy plate som hjelper meg tilbake på sporet.

- Senere, etter en gallon kaffe og et brett med smertestillende drar du for å se din favorittfilm i en gammel Nickelodeon som snart skal jevnes med jorden. Hvilken film, og hvorfor?

- Det ville vært Blade Runner. Jeg er en stor fan av science fiction og digger denne flicken. Rutger Hauer, Harrison Ford og Sean Young – hun er så hot! - er glimrende. Ridley Scott gjorde en kjempejobb. Effektene er utrolig kule i motsetning til all den dritten de lager nå til dags. Jeg må også få trekke frem Sin City – så sjukt bra!

VENNER, IKKE FANS

- Hva føler dere om hvor dere befinner dere nå i karrieren? Er dere på et punkt hvor dere liker å være, eller hvor dere forestilte dere at dere ville være?

- Vi er veldig fornøyd med hvor vi er nå. Livet er bra og balansert. Vi har alle våre personlige liv og bandliv... og sånn sett er vi heldige. Nok en gang, vi er overveldet over hva vi har lyktes med hittil. Så selv om vi ikke er store har vi det morsomt. Vi elsker bandet vårt og menneskene som støtter opp om oss. Å bedrive det på heltid og tjene penger på det hadde selvsagt vært hyggelig. Vi er på vei til å starte vårt neste album, som kommer til å bli vårt beste til dags dato.

- Fansen synes nesten ekstremt opptatt av dere. Jeg leste noen av kommentarene på forumet deres, spesielt om hvordan folk først hørte om dere, og alle synes dele de mest tåredryppende historier?

- Vi har verdens beste fans! Faktisk liker vi å kalle dem venner. Det er så smigrende å vite at andre enn oss bryr seg om hva vi gjør. Det er så hyggelig, og vennene våre er så koselige! Det gjør det hele verdt det! Ikke at vi trenger bekreftelse, men det er fint å vite at noen andre også forstår musikken vår.

- Har dere et nytt album på gang, eller jobber dere fortsatt med promoteringen av Meadowlands?

- Rart det der... Nå som Meadowlands har blitt utgitt i Europa har den fått et andre liv, hvilket er fantastisk. Så vi kommer til å fokusere all turnering rundt Europa og UK. Førsteprioritert er likevel å starte på det neste albumet. Studioet er klart, hvilket betyr at vi kommer til å bruke mesteparten av tiden nede i kjelleren på å få satt sammen låtene. Vi håper på en utgivelse tidlig på sommeren i 2006

- Til slutt, nå som vi har dekket ca. en romans innhold (forhåpentligvis), er det noe mer du ville likt å legge til?

- Kun takk for å ha tenkt på oss og gitt oss muligheten til dette intervjuet – bra spørsmål! Vi kommer definitivt til å prøve komme oss til Norge, om så det er i din redaktørs eller noen andres leilighet. Good Beer, food and company… we are there!

The Wrens Meadowlands kan du kjøpe på import på flere dyre nettbutikker, eventuelt kjøpe på førjulstur til London. Eller du kan kjøpe den direkte fra Lo-Max, i så fall kan du jo raske med Oceans Apart av Go-Betweens også, briljant som den er.

[Red. anm: Leiligheten er vasket og ryddet, øl og mat er kjøpt inn, et eget Wrens-rom er satt i stand]