Konsert: Bob Dylan
Oslo Spektrum, 30. mars 2007: Den mystiske herremannen fra fortiden gjestet Oslo atter en gang. Bob Dylan tilpasser seg sitt publikum som det passer ham.
Del på Facebook03.04.07
Relaterte sider:
Markedsverdien på navnet Bob Dylan har skutt til himmels, og er på et nivå hvor hovedpersonen selv egentlig ikke behøver å gjøre noe. Han har allerede foreviget seg på alles lepper. Hans konserter de senere årene har vært sterkt påvirket av en artist som gjør akkurat hva han vil, og hva han selv føler er rett. Dette er en linje han har fulgt gjennom sin karriere - med varierende hell. Dylan anno 2007 er et spøkelse av fortidens musikk. En slags referansedatabase som aldri slutter å bite seg i halen. 
Å kalle hans musikk et friskt pust er mildt sagt en overdrivelse.
Allikevel synes de fleste at hans konserter er en opplevelse. Med sine karakteristiske urytmiske bevegelser, sin mildt sagt rustne stemme og evige transformasjon av eget låtmaterialet er Dylans "Never Ending Tour" nettopp det. Etter å ha overrasket Gøteborg med en intimkonsert dukket Dylan opp i kjent positur med bart og cowboyhatt, joggebukser, og en slags dressjakke. Rundt seg turnèbandet bestående av arbeidskolleagaer som har fulgt han over flere år - musikere som personifiserer rutine og presisjon.
Dylan åpnet klønete. Han bommet på tonene, han virket tynget av steelgitaren og stemningen var mildt sagt presset. Publikums tålmodighet ble som forventet satt på prøve, èn etter èn ble klassisk 60-talls låtmateriale maltraktert av rockabillysoundet som Dylan har kjørt seg fulsltendig fast i etter Time out of Mind. Etter en sterkt forkortet utgave av It's allright Ma, I'm only Bleeding, begynte publikums misnøye å bli tydelig med hånrop. Dylan svarte med å spille Modern Times-aktuelle When the Deal Goes Down som lamslo sine motstandere. Så plantet han føttene på bakken og spilte en kraftfull versjon av Highway '61 og forvirringen var total. Publikum gikk inn i lyttemodus. Etterhvert ble stillheten mellom låtene så tydelig at man kunne høre de tiske og hviske på scenen før de gøv løs på neste utfordring. Hva skulle vi egentlig forvente nå?
Omsider plukket Dylan frem munnspillet, og da var de fleste solgt. Trampeklappene ble lengre, stemningen lettere. Etter å ha levert en tåpelig versjon av Things Have Changed formidlet Dylan en klarere utgave av A Hard Rain is Gonna fall hvor refrenget ble sunget med slik presisjon at teksten faktisk ble mer tydelig. Det var med dette at Dylan omsider avkledde en stemmeprakt som var kraftfull, ubeskjeden og sulten. Han sto der oppe og hygget seg! Vi bare tittet på og klappet med, men ble stadig trukket nærmere inn på scenen.
Variabelt og forvirrende. Uendelig og egoistisk. Jeg tok meg selv i å tenke; hvordan ville det egentlig hørtes ut om Dylan hadde sunget Highway '61 Revisited i '65 versjon anno 2007? Det hadde vært grusomt. Med over 45 år i bransjen har han lært ett og annet om publikumsfrieri. Og ikke minst har han lært masse om seg selv og sine begrensninger og hvordan tilpasse seg dem. Dylan i 2007 er vindens skygge som vet at hans innovative periode for lengst er over, men som allikevel tøyer sine egne grenser. Han tilpasser seg oss, men ikke slik vi forventer det, eller kanskje ikke slik vi vil det.
De tre avsluttende låtene var en maktoppvisning. Bevegelsene på bak keyboardet ble flere, og rarere. De smilte lurt til hverandre innbyrdes i bandet. Thunder on the Mountain tordnet ut av høytalerne, en av de få låtene som faktisk ble spilt i albumversjon. Dylan vekslet mellom en slags ropende og mer lavmælt vokal. En Hendrix-inspirert utgave av Dylans mest nedlastede sang gjennom tidene, All Along the Watchtower, rundet av en udefinerbar kveld. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var imponert, uten å vite helt hvorfor.
Etter to timers spilletid tok Robert på seg hatten og haltet ut i mørket. Applausen var stående. En linje slo gjenklang i hodet mitt fra denne kvelden;
"You think I'm over the hill? You think I'm past my prime? Let me see what you got, we could have a whopping good time!"
Modern Times du lissom. Din luring.
Låtliste:
1. Cat's in the Well
2. Don't Tthink Twice It's Allright
3. Watching the River Flow
4. It`s Allright Ma I'm Only Bleeding
5. When the Deal Goes Down
6. Highway 61 Revisited
7. Spirit on the Water
8. Things Have Changed
9. A Hard Rain Is Gonna Fall
10. Rollin' and Tumblin'
11. Tangled Up In Blue
12. Nettie Moore
13. Summer Days
14. Like a Rolling Stone
15. Thunder on the Mountain
16. All Along the Watchtower
comments powered by Disqus
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
En liten rettelse til Floor, det er klassiske Dylan dressbukser laget av en form for silke:-) Du kan tro det er treningsbukser pga fartsstripene men neida det er mer klasse enn så. Typisk Dylan og det er jo kanskje greit;-)
Jeg vil ikke kalle Dylan et spøkelse av seg selv, han er seg selv rett igjennom. Når man ser på hans karriere har alle vært preget av epoker og forskjellige stil typer. Dette er Dylan på sine gamle dager. Bena er kanskje ikke like sterke og stemmen er preget av alderdommen som kommer snikende og mannen har nok heller ikke levd et mindre hardt liv. Men et spøkelse av seg selv er han ikke. Mannen som musikken er meget levende og leverer gang på gang selv om han er godt over 60.