Tindersticks, Rockefeller 15.03.2010

Stemningsfullt og behersket fra Tindersticks, som gav mandagspublikummet det de kom for.

Relaterte sider:

Tindersticks

Tekst: Linda Maria Skytterholm
Foto: Øyvind Rones (klikk på bildet for tilgang til galleriet)

Mandagens møte med Tindersticks stod i stor kontrast til Yeasayer konserten på Rockefeller i forrige uke. Tindersticks-publikummet var som forventet mer voksent (30-35 +) og oppdresset. Det var færre folk per kvadratmeter, stearinlysene var tent og i lokalet rådet det en andektig stillhet.

Låten The Other Side Of The world fra 2008-albumet The Hungry Saw åpnet kvelden. Tindersticks var ikke de store publikumsfrierne denne kvelden, frontvokalist Stapels sto for det meste parkert med beina på samme sted under hele konserten, men hadde stor innlevelse i låtene med lukkede øyne og uttrykksfulle miner. Dette i kombinasjon med strykerne skapte en emosjonell stemning som fikk de oppmøtte kjæresteparene til å kontinuerlig tafse og kysse på hverandre (noe som er fryktelig irriterende. Gå hjem!!)

Publikum generelt var også en smule betent. Selv anser jeg meg for å være en respektfull konsertgjenger som ikke ønsker å forstyrre bandet på scenen, men noen stille betraktninger må da være lov. Men de to gangene jeg pratet lavmælt med sidemannen min under konserten, fikk jeg begge gangene tilsnakk fra ukjente i publikum. Hysjingen sto i klar kontrast til Yeasayer i hvert fall, og konserter jeg har besøkt i år generelt, og bare preg av å være en lavmælt, konsentrert og alkoholfri mandagskonsert.

Stemningen tok seg imidlertid opp under den mer up-tempo Harmony Around My Table og det ble antydning til bevegelse blant publikum. Den stillestående publikumsresponsen under låtene ble heldigvis avløst av store jubelbrus mellom sangene – spesielt etter gode, gamle klassikere som A Night In, Marble og City Sickness. Låtmaterialet ble fremført av dyktige, drevne musikere, men med et 7-mannsorkester på scena så bør man kanskje kunne forvente litt mer interaksjon og kontakt mellom bandmedlemmene. Bortsett fra et par ”Thank you” etter låtene åpnet ikke Staples munnen for å snakke til publikum før mot slutten av konserten – og da for å takke de oppmøtte for at de følte seg så velkomne.

Den mest fremtredende merkevaren til bandet har alltid vært Stuart Stapels dype, mørke vokal. Live høres stemmen langt mer anstrengt og tilgjort til enn på platene. Det ble litt mye i lengden og det fikk etter hvert fotografen til å forlate lokalet før ekstranumrene. Jeg kan til dels forstå det, for denne kvelden ble litt for stille, ordentlig og voksen.

Personlig opplevde jeg en mer givende konsert med Tindersticks på Logen i Bergen i 2003, hvor de hadde lagt opp til en mer svulstig konsertopplevelse med større innslag av strykere og et litt mer publikumsvennlig utvalg av låter.



comments powered by Disqus

 



2010-03-18Første låt

Kan du ikke i det minste gjøre ordentlig research og følge med på konserten når du skal skrive en anmeldelse? Låta Tindersticks åpnet med heter "Falling down a mountain" og er fra årets plate med samme tittel. Men det var det kanskje vanskelig å få med seg siden du var så opptatt av å bli irritert over kyssende par og tilsnakk fra ukjente i publikum.

Forøvrig legger den nye plata opp til et annet lydbilde enn i 2003. Eller de klassiske platene på 90-tallet, for den saks skyld. Mange bandmedlemmer er byttet ut. I så måte var denne konserten en vital kombinasjon av gammelt og nytt.

Ole
2010-03-18Stapels

Stuart Stapels sa ikke så mye annet enn Thank you mellom sangene på konsertene på 90-tallet heller. Ikke så mye som har forandret seg og det er kanskje like greit.
Fin fint band.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo