• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Konsert: Daniel Johnston & venner, Rockefeller 20. juli 2008

Omgitt av gode venner og stødige musikere fikk Johnstons spartanske viser en ny kraft.

Bjørn Hammershaug 

Del på Facebook23.07.08

Han kan ikke synge - og han kan heller ikke spille noe særlig. I hvert fall ikke etter den tekniske skolebokens normer. Men han har skrevet noen låter som går utenpå de aller fleste singer/songwritere de siste 25 årene. Den naivistiske Beatles-fan og kulthelt Daniel Johnston er en skrue som egentlig mot alle odds har skaffet seg et navn i krysningen mellom musikalsk genialitet og personlig turbulens. Han har i en årrekke vært en musikernes musiker, men har i stigende grad, ikke minst etter den flotte dokumentaren The Devil & Daniel Johnston (2005), nådd ut til et større publikum. Hans opptreden i Oslo, den første i Norge så vidt jeg vet, var da også naturlig nok satt til storstua Rockefeller.

Den var ikke fullsatt, de øverste delene var avstengt, men godt med folk hadde likevel møtt opp midt i fellesferiestria. De fleste, vil jeg tro, som ekte fans av Johnston, men en ikke ubetydelig andel gjorde seg bemerket av andre grunner - noe som særlig rammet bandet som følger ham rundt i Europa. Lunken applaus, ukvemsord og laber steming preget publikum særlig første halvdel av denne helaftenen. Det var både trist og litt rart, for det var ikke hvilken som helst gjeng som stod sammen på scenen.

Johnstons venner spilte alle tre-fire låter hver, før de samlet seg rundt et sett med hovedpersonen til slutt. Jad Fair fra Half Japanese fikk i oppgave å starte ballet. Han var som vanlig skøyeraktig og imøtekommende, men møtte ikke spesiell godvilje for sin lettere skeive skramlepop. "Play music!" var beskjeden da han forsøkte å leke med salen (Mark Linkous fikk like gjerne beskjed om å "Spille Neil Young!" - jøye meg). Fair er i likhet med Johnston et helt sentral navn innen lo-fi/indierocken de siste 30 årene, og han har parallellt med Half Japanese dyrket en omfattende solokarriere som også inkluderer samarbeid med nettopp Daniel Johnston, og Teenage Fanclub og Yo La Tengo, for å nevne noen. Fra sistnevnte band stilte den godlynte bassisten James McNew, mens Teenage Fanclub var representert med frontfigur Norman Blake.

Blake ser riktignok ut som en bankfunksjonær, men også han besitter som kjent et ikke ubetydelig talent som låtskriver og vokalist. På Rockefeller dro han akustiske utgaver av Teenage-klassikeren I Don't Want Control of You, en gammel (og lang!) skotsk folksang og en Bevis Frond-cover, uten å gjøre mer ut av det enn en dag på jobben.

Desto mer imponerende var det å se britiske Scout Niblett igjen. Hun har en fantastisk stemme - sjekk ut hennes soloplater, eller gjerne Songs:Ohias tidløse Peoria Lunch Box Blues for en smaksprøve. Særlig den lange, hudløse versjonen av Kiss (fra halvferske This Fool Can Die Now) var utrolig, og enda sterkere enn i sin opprinnelige duettform med Will Oldham. "Som en blanding av PJ Harvey og Cat Power, likevel med et helt eget uttrykk" hvisket min sidepartner opprømt, og det stemmer like godt som noe annet. Scout Niblett leverte den sterkeste enkeltkonserten i første sett, selv om hun er bedre med gitaren på skulderen enn med stikkene bak trommene.

Første gang jeg så Mark Linkous aka Sparklehorse var på Alaska i 1996 (med Mazzy Star), da han ennå var "ung og lovende". Tre plater, noen anti-depressive overdoser og rullestol-perioder senere har Linkous opparbeidet et frynset renomme som mentalt ustabil og et problematisk talent. Han så heller ikke superfresh ut på Rockefeller, dro et par gamle hits (blant annet en skjør, skjør Homecoming Queen fra førsteskiva), men virket som alltid noe ukomfortabel med å stå på scenen. "You are the most beautiful widow in town" sang han til slutt, og da kom sannelig hovedpersonen labbende inn også. Sammen delte disse to skjøre sjelene på oppgaven, tok seg i land på et vis, og Linkous kunne slik gi pinnen videre til sin muse.

Daniel Johnston. Det er en todelt opplevelse å stå og se på en mentalt syk mann på scenen. Han skjelver noe fryktelig, virker urolig. Frasene mellom låtene er innøvd. De tre første, fremført alene, henger ikke helt sammen. Det er noe ubønnhørlig trist over hele den korpulente, godmodige rare mannen. Han er en person det umiddelbart er lett å få sympati for, men som det også er lett å synes synd på. Alt henger sammen, men det er likevel ikke hans psyke som bør være i hovedfokus, men snarere hans musikalske talent. Daniel Johnston er blant disse få artistene som ikke skaper seg til, ikke henger seg på trender, men som er helt uberørt av omgivelsenes skiftende tider.

Etter en lite pause kom hele banden sammen igjen, og fyrer opp til det som er selve hovedkonserten. Med full backing, vokalhjelp og menneskelig nærhet løsner det også opp for Johnston. Han kunne forsvunnet i alt mylderet, men det skjedde heldigvis ikke. De andre løftet ham heller opp med ektefølt spilleglede og respekt for hovedpersonen - som gir det han makter.

Slik dro de hele rekken med slagere (vel, den kunne så klart vært mye lengre). Fra "the song you all came to hear" Speeding Motorcycle, allsangen Caspar - om det vennlige spøkelset, firehose' Walking the Cow og fabelaktige Hey Joe til den hjerteskjærende avslutningen True Love Will Find You in the End (alene med Mark Linkous, som for å slutte sirkelen).

True love will find you in the end
You'll find out just who was your friend
Don’t be sad, I know you will,
But don’t give up until
True love finds you in the end.

Siste stikk til Daniel Johnston. Det er en dybde i hans små vers og tilsynelatede enkle sammensetninger, en sannhet som den fødte outsider makter å gjøre allmenngyldig, en uslitelig styrke i hans sårbarhet. Det er disse kvalitetene som skal sitte igjen. Ikke alt det andre.

Og de som kom for å se et freakshow fikk heller gå skuffet hjem.