13. desember: Colin James

Skal du bare kjøpe én juleplate i år, bør det neppe bli denne...

...men hvis du som meg er en sucker etter svingende storbandmusikk, så er dette et av de beste kjøpene du kan gjøre. Når det gjelder kombinasjonen jumpblues/rockabilly og jula, har jo Brian Setzer nesten gjort beslag på denne miksturen alene. Han har gitt ut ikke mindre enn tre juleplater og én julekonsert-DVD. Colin James & The Little Big Band Christmas står imidlertid ikke noe tilbake for sin mer kjente amerikanske kollegas utgivelser.

Kanadieren Colin James har alltid måttet leve i skyggen av Setzer, til tross for at han egentlig var tidligere ute enn Setzer med en moderne versjon av storband-konseptet. Colin James & The Little Big Band I kom i 1993 – tre år før Setzer begynte sitt storband-korstog med Guitar Slinger. Men der Setzer kjører full rulle med 10-12 blåsere, har James satt sammen et kompakt lite storband med 3-4 blåsere, derav navnet Little Big Band.

Setzer traff nesten umiddelbart en nerve i markedet og utviklet sitt konsept til å bli verdenskjent, men James forble så og si i skyggenes dal. Ikke i Canada, for der er James superstjerne, men resten av verden har vel i liten grad oppdaget James’ utmerkede tolkninger av kjente og obskure versjoner av jump og swing klassikere fra 50-tallet. Og det til tross for at han er en vel så god vokalist som Setzer og en fenomenal gitarist, om enn noe mer dempet og bluesinfluert enn Setzer.

Til tross for begrenset distribusjon og suksess med Little Big Band I utgivelsen, har James ved siden av en vanlig platekarriere med pop og rock utgivelser holdt sin kjærlighet til sjangeren ved like og gitt ut Colin James & Little Big Band II og III. Og kvaliteten på utgivelsene har etter min mening vært omvendt proporsjonal med omtalen og distribusjonen av platene. Little Big Band III kom ut på bittelille MapleMusic, men er sensasjonelt bra.

Her fikk James med seg et A-lag av musikere bestående av to av saksofonistene fra Roomful of Blues, Greg Piccolo og Doug James, den undervurderte ståbassisten Jeff Sarli (som faktisk spiller på tre låter på Stones’ Bridges to Babylon), veterantrommisen Bob Ruggiero og pianoesset Reese Wynans, kjent fra Stevie Ray Vaughans band. Men den virkelige genistreken var å knytte til seg Colin Linden som produsent og rytmegitarist.

Linden er en garantist for autentisk analog lyd, og soundet på Little Big Band III er intet mindre en fantastisk. Hvorfor fortelle alt dette? Jo fordi av en eller annen grunn bestemte denne gjengen seg for å spille inn en juleplate når de først var i studio, og resultatet er Little Big Band Christmas. Her serveres den glatteste 40-talls svingjazz like selvfølgelig som julejumpblues og gløgg-ballader.

Cool Yule er lett ballroom-sving der man umiddelbart kan konstatere med egne ører hvilket eminent band som takler dette materialet. Mye ligger i den ekstremt kompetente rytmeseksjonen som allltid bærer denne type musikk. Uten en svingende bass og elegante trommer i bunnen synker ethvert storband som en stein. Oppå dette fundamentet kommer en liten (i Setzer-målestokk), men likevel svært velsmurt blåserekke bestående av trompet, saksofoner og trombone. James’ gitar og stemme blir på en måte bare krydderet.

Best synes jeg det funker når bandet og James sparker litt fra, som i Boogie Woogie Santa Claus, der James trykker til skikkelig vokalt, og det hopper og spretter i bandet som om jula handler om en eneste lang fest. Dårligere funker de mest cheesy låtene som I’ll Be Home For Christmas, som blir for crooner-aktig. Derimot sitter den ihjelspilte Let It Snow som bais i kram desembersnø, mye på grunn av en nesten kåt blåserrekke, som spiller langt over sine fullmakter.

Selv evergreens som Christmas Island og Blue Christmas sitter som ei kule, med enormt gyng i blåserrekka, pumpende orgel og leken liring fra James på gitar. Merry Christmas Baby er bakgateblues slik det kan høres ut etter et fuktig julebord. James drar frem sine mest følsomme BB King sololøp i det som er platas mest bluesa øyeblikk. Det er også et av de mest vellykkede øyeblikk på plata - det gjøres ikke bedre enn dette.

Platas kanskje aller beste øyeblikk kommer i Baby It’s Cold Outside, som her er en dialog mellom James og den unge, lovende kanadiske sangerinnen Roxane Potvin. Potvin har akkurat den tiltrengte sløyheten i stemmen for at du ser for deg et ungt par der mannen febrilsk argumenterer for å få kvinnen til å bli litt lenger foran peisen for å slippe snøstormen ute og få seg et nyp.

Platas mest overraskende øyeblikk kommer i Go Where I Send Thee, som gis gospeldrakt og bulldozer-rytme. Rytmeseksjonen er i det hele tatt en ren nytelse gjennom hele plata og en leksjon i hvordan få låtmateriale som er gjort uendelig mange ganger før til å svinge. Alt er pakket inn i rund og varm lyd som sprer velvære i kropp og sjel, uansett temperatur ute.

Med andre ord, Little Big Band Christmas er balsam for øre og sjel og en mulighet til å sjekke ut en alt for lite verdsatt artist samtidig som julefølelsen synker inn. Så sett over gløggen og gi denne plata noen runder i spilleren. Og hvorfor i all verden har ingen norske festivaler fått denne mannen over? Kom igjen a!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


In the Country - This Was the Pace of My Heartbeat

(Rune Grammofon)

Bli med på landet inn i et velkjent landskap, og la In the Country få deg til å se det med nye øyne.

Flere:

Noxagt - Turning It Down Since 2001
Einar Stray - Chiaroscuro