Nas, Rockefeller 3. november

Nas og Green Lantern med hitparade i høy hastighet.

Historien om mannen, myten og legenden Nasir Jones har blitt fortalt en del ganger nå. Det har gjort at han oppnådd en tilnærmet lik religiøs status i enkelte hiphopkretser, og svært få kan sies å ha utnyttet potensialet i en slik kristologi som hovedpersonen selv.

På den annen side skulle det bare mangle. Med 9 album på baken, og nærmere 20 år i bransjen blir Nas ofte forbundet med selve fundamentet i hiphop. Ingen seriøs hiphopkjenner vil ekskludere han fra en liste over de viktigste artistene i genren. Allikevel står på ingen måte tiden stille heller, og påtross av at Nas har vært flink til å følge opp (og sette) internasjonale trender i rap, vil det komme én dag at når rapperen må legge mikken på hylla.

Det er imidlertid ingenting som tyder på at han har tenkt til det med det første. På årets sterke utgivelse The Nigger Tape virker Nas mer sulten enn på lenge. Og det er nesten som å lese en historie fra det gamle testamentet, når man skal analysere Nas sine høydepunkter i karrieren: Mannen er ingenting uten en tydelig definert fiende. Disse har gjennom diskografien vært bl.a. Cormega (Illmatic), Jay-Z (Stillmatic) og nå Bush regjeringen. På hver sin måte har de hjulpet Nas til å hente frem det beste i seg selv: treffsikkerheten.

Til Rockefeller kom Nas med sin Dj-makker Green Lantern som har stått bak to av årets sterkeste hiphoputgivelser: The Nigger Tape, og Immortal Techniques The Third World. Green Lantern utfyller Nas på en veldig riktig måte, der hans produksjoner ofte er rå, og gateorienterte. Det er som om han har tatt over stafettpinnen etter Large Professor, som var Nas sin pioneer og medhjelper i oppstartsårene, og resultatet er blitt en tilbakevending til grunnoppskriften.

Full av energi entret Nas scenen på Rockefeller, til hva som skulle bli en ganske variert teknisk gjennomgang av mer eller mindre hele backkatalogen. Med en tidsramme i underkant av halvannen time sier det seg selv at låtmateriale fra 9 album er nødt til å komprimeres til en medley-lignende stafett. Nas hoppet derfor frem og tilbake i diskografien, så etter å ha åpnet med en låt fra Untitled, kom det 30sekunders utgaver av nesten hele Illmatic. Neste stopp: It Was Written, Nastradamus, Stillmatic, Tha Lost Tapes, osv.

Til dette krevdes en nærmest rutinepreget innøvelse av låtrekkefølgen, og Green Lantern og Nas skal ha ros for å utfylle hverandre proffesjonelt på scenen. Det hele var nesten som en quilt av gode Nas låter, som på rekke og rad avløste hverandre i en rasende fart. For meg ble dette også konsertens største problem, med kun 3 låter som ble fullført i sin helhet (Hate Me Now, One Mic og If I Ruled the World), ble trangen til å høre en fullstendig utgave av låtene Represent og Nas Is Like overskyggende gleden ved å høre et dusin andre, i komprimert versjon.

For selv om Nasir Jones virket både opplagt, entusiastisk og publikumsfriende skortet det på et helhetsinntrykk av en artist med struktur og objektivitet til å velge ut sine beste låter. Det kunne virke som artisten var på en avskjedsturné for fansen, og derfor ville vise frem alt som fremdeles bor i han. Noe som kanskje var litt unødvendig, siden ikke alle låtene var like representativt presentert. Det sier seg egentlig selv: han kan ikke være like frisk som i 94.

Duoen skal allikevel ha ros for å erobre Europa på egenhånd, uten dusinvis med hangarounds og supports. Her gjøres det i stedet på den gammeldagse måten, som minner om noe av det mest essensielle i rapmusikk: kommunikasjonen mellom rap og dj-ing.

For meg og mange andre var det nok til å kunne kalle dette en kveld som påminnet om en ekte hiphopkonsert, selv om det gav ordet hitparade en helt ny betydning.

Alle bilder: Bjørnar Håland

Ufullstendig og ukronologisk låtliste:

N.I.G.G.E.R
Hiphop is Dead
N.Y. State of Mind
It ain´t hard to tell
Represent
One Love
The World Is Yours
Life's a bitch
Street Talkin'
Street Dreams
If I Ruled the World
Black President
Nas is Like
Nastradamus
Hero
I Can
Hate Me Now
Man Up (Amerie-låt)
Oochie Wallie
Get Down
Breathe
Testify
Honnør til avdøde Def Jam CEO, Shakir Stewart
Got Yourself a Gun
Shoot em Up
Made You Look
One Mic
Sly Fox


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Agnethe VR - Inspired

()

Spaden i egne hender + inspirasjon + hardt arbeid + talent + husholdsøkonomi = 78,57% resultat. Mer enn de fleste.

Flere:

Wavves - Wavvves
Plastikman - Closer