The Drones, Garage 30. september

Garage Oslo 5 år: The Drones er et band som turnerer alt for mye for sitt eget beste. Og uansett hvor mye de gir, så begynner dette faktum å snike seg opp til overflaten.

Relaterte sider:

Intervju: The Drones

Foto: Bjørnar Håland

De har lenge kunne skrytt av å være et av de mest hardtarbeidende bandene som fins, et band som ikke vet betydningen av ordet pause, og ikke minst et band som hele denne tiden har brukt dette kjøret for å finne inspirasjon og mening.

Men det er nå en gang slik at The Drones er vanlige mennesker de også, laget av kjøtt og blod, og blir syke slik vanlige mennesker blir. Dette hadde denne gangen gått ut over vokalist/gitarist Gareth Liddiard, som hadde vært småsyk i ukesvis.

Om det var dette som gjorde at det ikke fungerte helt optimalt for The Drones på åpningen av Garage Oslos store 5-årsjubileum er ikke godt å si, men det var i stor grad et relativt likegyldig band som inntok Garage. Profesjonelle, for all del, det er dette som er jobben, drømmen og livet til hele gjengen - det er det ingen tvil om. Og selv om dette er mer enn tydelig i både intensitet og fremtoning, så er det kanskje ikke hver gang at de makter å dekke over at de egentlig er rett og slett utslitt.

Og det er naturligvis lov. Det var en bra gjennomgang av et lite utvalg låter fra bandets tre siste skiver. Overraskende lite vektlagt var den ferskeste av dem, Havilah, fjerdealbumet som ble sluppet tidligere i år. Men det hersker vel liten tvil om at Wait Long By the River and the Bodies of Your Enemies Will Float By (2005) og Gala Mill (2007) inneholder de mest sentrale verkene.

Gala Mills åpningslåt, Jezebel, åpnet også på Garage, og det er et aldri så lite mesterverk som blir understreket gang på gang - en låt som spiller på nesten hele spennvidden til The Drones. Det var også Gala Mill som fikk avslutte kvelden, og det med I Don't Ever Want to Change - det nærmeste The Drones noen gang har kommet en hit. Og jeg må vel innrømme at jeg savner dagene der lekre The Miller's Daughter var fast avslutningsnummer, men man kan kanskje ikke få i pose og sekk.

De er på sitt beste så intense at det nesten virker dødspersonlig, at dette bare er mellom deg og The Drones, og ingen andre. Til og med i de stillere øyeblikkene under låter som Jezebel og Shark Fin Blues så virker det som om det er noe overnaturlig som presser oksygennivået i rommet opp og ned i ekstremt tempo. Usynlig for det blotte øye, men merkbart for både kropp og sjel i aller høyeste grad.

Likevel så var det ikke helt kvelden for The Drones. Oppmøtet var skuffende, og undertegnede fikk i forkant av konserten bevitne et band som til tross for glødende entusiasme for musikken, uttrykte en frustrasjon over tingenes tilstand, taskenspillere og amatører - nesten på grensen til en eksistensiell krise, med et forblåst håp om at ting kunne og burde vært bedre. Mer om dette i eget intervju som kan leses her på Groove om ikke lenge.

De prøvde hardt, og det ble jo mange fine øyeblikk, men til og med en halvsyk Liddiard så usedvanlig slentrende ut der han vanligvis setter inn støtet så hardt og brutalt at det nesten ikke var til å tro.

Garage Oslo fortsetter feiringen av seg selv ut uka og litt ut i neste uke med en hel drøss flotte band - for mer detaljer, se Garage sine hjemmesider.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jason Molina - Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go

(Secretly Canadian)

Med sin andre soloplate graver Jason Molina dypt ned i sin egen sjel - og ryster lytterens egen. En fantastisk plate.

Flere:

Bonnie Prince Billy - Beware
Plastikman - Closer