Storveis på Storås II

Storåsfestivalen 28-30. juli - del 2

Ah, lørdag! Festdagen over alle festdager i skogkledde Trøndelag! Plattdans og te-knert! Lørdagskveld og ungdomstid! Åge Aleksandersen og Sambandet! Høvli-ruvli-ravli-rei!

Fortsatt forslått og yr etter TORCH og MOHAMMEDs herjing med legemet natten før klarte man omsider karre seg opp og bort til Solscenen og ØYVIND HOLM M/BAND idet de gikk på scenen kl.15.30. Sola hengte høyt på himmelen og det hele var fryktelig fint - kun et litt glissent oppmøte tok litt av nerven vekk fra det hele. Øyvind Holm er en juvel i norsk sammenheng, og i dette landet uovertruffen når det gjelder å skrive skrånende Beatles-inspirert psykedeliapop. Skolelæreren fra Tiller møtes likevel stort sett av skuldertrekk fra et kresent platekjøpende publikum, forstå det den som kan. Kanskje er konkurransen rett og slett for hard? Det fins tross alt mange internasjonale aktører oppflasket på Rubber Soul. Det er likevel ikke alle som oppkaller sitt debutalbum etter ei linje i William Shakespeares King Lear (Reverb No Hollowness – "make no noise"), eller makter høres ut som John Lennon i like stor grad som Holm. Uansett, konserten på Storås ble en gjennomgående smekker affære, hvor han vekslet mellom gamle slagere som Will I Ever fra nevnte Reverb... og ting av nyere dato, ikke minst fra februars Vanishing Act. Hjulpet av Even Granås (som dagen før dasket og slo for The Moving OO’s), tidligere Dipsomaniacs-medlem Robert Skjærås, gitarist Hogne Galåen (Kulta Beats) og noen flere, leverte ØYVIND HOLM M/BAND fin-fine saker med mye vreng, mye fuzz og smukke orkestreringer. Holm har så mange sterke kort på hånden, og besitter et slikt arsenal av sterke popmelodier, at han sikkert kunne spilt til neste soloppgang, uten at han likevel gjorde det. Etter knappe timen var det slutt, til spredt applaus fra de kanskje 200 som hadde orket å sulle seg ut av teltet og innenfor gjerdene.

Undertegnede hadde i utgangspunktet ikke tenkt å se KARI RUESLÅTTEN, men ble på underlig vis lokket bort til Sagascenen av den mest forførende sang. Med sitt flammerøde hår, sorte bekledning og hulderaktige fremtoning var Rueslåtten det kanskje mest opplagte valget for en festival rotfestet i den norske folkesjela og på dypdykk ned i saga-og fortellertradisjonen. På Storås trakk den vevre og spinkle huldra oss med inn i et nesten magisk musikalsk landskap spunnet rundt melankoli, skogstier, stemingspop og vare stemninger, og lykken lå tett foran Sagascenen mens Rueslåtten holdt på. Kanskje festivalens vakreste musikalske innslag?

Vakkert var det ikke, det danske Baby Woodrose kom med. Deres tretten-på-dusinet-rock ble fort skrotet til fordel for mer lokalt skutt elg; man satte seg således i Granbaren og ventet på at ofte eminente CADILLAC med Per Borten ved rattet skulle bringe festivalen tilbake på rett spor. Deres steinharde bluesrock fundamentert i en altoppslukende kjærlighet til amerikansk ikonografi er oftest mer interessant på scenen enn på plate, i alle fall for undertegnede, og Storås nøt av det. Per Borten gliste og lo, tryllet med sin dobbelthalsede gitarvenn og lovte både det ene og det andre til de som fant veien til Tjuvstartfestivalen i Trondheim senere på høsten. Bandet oste av selvtillit og attityde, skar grimaser og bygde opp alt som Baby Woodrose hadde klart å rive ned.

Tilbake på Solscenen dro JR EWING i gang et høyoktanssett av godt JR-merke. Bandet har turnert over det ganske grisgrendte land lenge nå, men synes å ha nok krefter i seg til å lyssette en middels stor norsk by nårsomhelst og hvorsomhelst. Gnistrende Fucking & Champagne ble ugjenkallelig høydepunktet i et sett som var potent og slagferdig, men som av og til (i disse øyne) bikket over i litt for mye posering og litt for mye kjekkaseri. Da heller SKAMBANKT, undertegnedes desiderte høydepunkt denne helga. Jærbuenes revolusjonspunk er kanskje det raffeste som har kommet ut av Rogaland siden Arne Garborgs la bredsiden til mot Hanna Winsnes’ "man tager en høne" – mentalitet en gang på 1800-tallet. Konserten på Storås var for øvrig i god Garborgsk ånd, og et slag for de svake. Der Kaizer-vokalist Janove Ottosen har hengitt seg til kremfløte og fløyel, stiller gitarist Terje Vinterstø seg opp som en blanding av Lenin og Johnny Rotten og brøler om revolusjonens aggregat til han knapt har pust igjen. Jeg vet hva jeg foretrekker. Skambankt vrælte høyere og tydeligere enn alle andre denne helga, og revolusjonsviljen herjet både på Sagascenen og blant publiken. Bandet var lutter smil og hissig glede, fulle av faen og så presise i avleveringen at undertegnede ikke kunne annet enn å humre og klukke av fryd. Låter som Revolusjonens aggregat, KKK og Me sa nei falt som rene teppebombinga på et lykkelig publikum som strålte om kapp med den sene kveldssola. Skambankt skal ta deg!

CATO SALSA EXPERIENCE måtte nødvendigvis bli noe lunkent i forhold, men gjorde åkkesom en fin-fin konsert med mye materiale fra deres siste No.3-skive. Deres retro-rock gled godt inn i programmet, og gjorde underverker for en skambanket kropp. Vokalist Cato Thomassen hadde en grei dag på jobben, låtene smøg seg innunder klærne og alt var egentlig mest fint. Tilbake på Sagascenen hadde et overraskende stort antall mennesker funnet veien til tøysekoppene i BLACK DEBBATH, som maktet harselere lenge og vel med trøndersk drikkekultur, det hele spunnet over tunge riff, til det punktet at undertegnede i grunnen var mettet og henga seg til lusking mellom bodene. Ingen stor rockefestival uten Sortlands pryd, MADRUGADA. I avisen kunne man lese Sivert Høyem hevde at bandet hadde blitt mer samspilt og harmonisk. Foran et stort publikum som plutselig besto av store tropper av nordlendinger, tok bandet grep fra første nu, og spilte mer sammen enn jeg kan huske å ha sett de gjort på uminnelige tider. I mørket som hadde lagt seg over Storås var Madrugadas nattlige og atmosfæriske stemningsrock særdeles passende, og Sivert Høyem var så karismatisk og tilstedeværende som i sine beste stunder. Bandet spiller for øvrig sammen med Bodø Sinfonietta under Nordland Musikkfestuke neste uke, hvilket kan bli en opplevelse. Gruppen var i alle fall i god form på Storås, og gledet et stort og takknemlig publikum med blant annet en glitrende fremføring av The Kings On High Street. Madrugada får ha oss unnskyldt, men finest var likevel opptakten til konserten, da Sveinung Sundli av ordfører og landsbyhøvding Arne Haugen ble overrakt Meldals kulturpris for 2005, og henga seg til slengkyss og blomsterkasting. Alle hjerter frydet seg selvsagt, og trykket mannen bare enda nærmere til sitt bryst.

HELLACOPTERS var siste store rockeaktør ut på podiet, og noe av fjær i hatten for festivalen all den stund de som eneste festival hadde klart å hanke til seg de svenske gitarbombardistene. Spillekåte og med ei suksessskive stikkende opp av baklomma ga svenskene Storås alt man hadde håpet på, og litt til. Konserten var kun lutter glede, og en øredøvende innføring i rock n’roll. En fabelaktig versjon av MC5s Kick Out the Jams avsluttet deres opptreden i eventyrskogen. Undertegnede hadde på dette tidspunkt gått tom for krefter, og maktet derfor ikke karre seg bort til MENTAL OVERDRIVE, som entret Sagascenen klokken 02.00.

Storåsfestivalen har satt seg som mål å måle seg med Quart-festivalen. Det er helt greit, bare Coca Cola Company, Netcom, VG og PotNoodle holdes på behørig avstand. Festivalen har en så kjærkommen identitet og profil at man ser med ulyst på inntog av store markedsaktører - og ikke minst Dagbladet Fredag. At festivalen vokser seg enda større er hevet over all tvil. Undertegnede ser dessuten gjerne at en del engelskspråklige norske ubetydeligheter ofres til fordel for enda flere artister som Kari Rueslåtten og Skambankt, selv om disse ikke nødvendigvis er i hopetall eller lett tilgjengelige.

I ettertid har en del surmaget kritikk om flatfyll kommet opp til overflaten fra diverse kroeiere uten fortjeneste denne festivalhelga, uten at undertegnede så spesielt mye til akkurat dét. Riktignok var det til tider frustrerende at så mange til enhver tid befant seg på campen heller enn foran scenene, og at disse kom ned på området kun for de største konsertene, men slik er det nå engang. Folk kan ikke tvinges, men med en håndfull flere store trekkplastre neste år løser det vel seg av seg selv. Uansett, Storås 2005 var en historie som hentet ut av Asbjørnsen og Moe, måtte minnene leve lenge. Og for et løft for en kulturhungrig region! Eventyrlig.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Machines - Stereotypes

(C+C)

Velkommen til en malstrøm av bevisst og ubevisst arrangerte tilfeldigheter hvor ingen er trygge og alle er fritt vilt.

Flere:

Katatonia - Viva Emptiness
Band of Horses - Everything All the Time