Roy Lønhøiden, Herr Nilsen 26. februar

Det kan diskuteres i det vide og brede hva god country er, men at Roy Lønhøiden er Norges beste country-artist er nærmest udiskutabelt.

Relaterte sider:

Roy Lønhøiden

I den senere tid har jeg fundert mye. Hva er egentlig forskjellen på såkalt hillbilly-country,som man ofte ser fremført på tv-reklamer av Garth Brooks, og den røffe, ærlige og jordnære countryen vi har hørt av artister som Townes Van Zandt, Merle Haggard og Guy Clarke? Det hittil beste svaret jeg har hørt, er at man rett og slett bare hører det. Ingen formel, bare en magefølelse.

Lørdag på Herr Nilsen kom jeg litt nærmere et svar på grublingen min. Da fikk jeg anledning til å oppleve hvor grelle og innlysende kontraster kan være. Oppvarmingen stod en herre hvis navn jeg ikke kjenner for. Alene med sin gitar fortonet han seg som en blanding av en lokal trubadur og konturløs country-musiker. Det er kanskje unødvendig å føye til at visene/sangene var eksistensielle låter om alt mellom himmel og jord, fremført med et sparsommelig språk uten flyt og rytmikk.

Når Roy Lønhøiden, med band, åpnet sin konsert med En Fin Kveld Å Leve, falt mange brikker på plass. Lønhøiden legger aldri opp til snarrådige konklusjoner. Han er vandreren og omstreiferen som etter sigende har kvittet seg med alle sine eiendeler, som stadig er på jakt etter den fullstendige eksistensielle mening.

Kanskje ender jakten uten utbytte for Lønhøiden. Dette hindrer ham dog ikke fra vakkert og melankolsk å skildre skogene, kveldene, ensomheten han har opplevd på veien. Når han og bandet etterhvert begir seg ut på låten Det Snør På Skogen trenger man heller ikke fysisk være midt i Finnskogene for å la seg henlede til såre, vakre tanker. Selv kaster jeg bare et blikk ut av vinduet, mot stoppestedet ved Tinghuset og snøen som faller på alle som venter på trikken. Mer skal ikke til for å havne i Lønhøidens melankolske sinnstilstand.

Fra tid til annen, og spesielt med den røffe Strenger Av Stål, får Lønhøiden og bandet hans publikum på Herr Nilsen til å løfte på øyenbrynene og rastløst trampe takten. Her er det også på sin plass å trekke frem Tore Blestruds elegante steel-guitar. Brorparten av konserten er likevel en oppvisning i tankevekkende og ærlig country.

Det er kanskje ingen overraskelse at Vann Og Ved trekkes frem som et av kveldens fineste øyeblikk. Konsertens definitive høydepunkt var likevel avslutningsnummeret Nå Og Hver Dag. Her får de sublime elementene fritt spillerom, mens vagabonden Lønhøiden til fulle viser hvordan han så elegant nøster sammen norske og amerikanske låtskrivertradisjoner. Jeg avslutter med en linje fra Nå Og Hver Dag, og konkluderer med at det knapt finnes likere country-artister i Norge.

Tilbake til Texas tidlig vinter. Leste så at Townes var død. Lengtet hjem til dine trygge armer. Jeg tenkte skogen står vel nå kledd i snø.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Core & Nils Olav Johansen - Blue Sky

(Jazzaway)

groove har bedt to av våre jazzskribenter se nærmere på The Cores andre album. Audun Reithaug Rasmussens analyse følger her.

Flere:

Band of Horses - Everything All the Time
The Watch - Vacuum