Ever Fallen in Love With a Band You Shouldn't Have?

Konsert: Brakes, lørdag 18.februar 2005. John Dee.

For the record: Brakes er et band jeg har et noe usunt forhold til. Ikke slik at de har påført meg store fysiske lidelser, eller frarøvet meg nattesøvnen. Tvert imot, de har gitt meg fantastiske musikalske opplevelser i stunder der livet ellers har bydd på, tja, vel, ingenting.

Problemet ligger heller i at jeg ikke har fått gjort det jeg skal, og for øvrig er det mange anmeldelser jeg skulle ha skrevet som fortsatt ligger på skissestadiet fordi jeg aldri klarer helt å rive meg løs fra Give Blood og prioritere riktig.

Kurset i metode og statistikk kan jeg også se langt etter nå. Riktignok har jeg vel aldri helt trodd at grafer og stolpediagrammer skulle kunne berike mitt liv på noen som helst måte, men dere skjønner tegningen. Store deler av romjula og nyttårsaften gikk med til å rave i ørska til en låt med den høytidsstemte tittelen Ring a Ding Dong. Brorparten av januar og februar gikk med til å løpe på vegger og tak i voldsomme anfall av utaræjsjælopplevelser, og når Brighton-bandet angriper fra alle hold på John Dee denne lørdagskvelden er det bare så vidt jeg ikke seiler i kanvasen i ren, uhildret eufori.

For øvrig irriterer det meg at de ikke er kveldens headliner, hvilket gjorde at jeg ble nødt til å beine det jeg var kar om for å være der idet de sparket i gang. Ja, jeg ble sågar tvunget til å avslå flere gode White Russian bare for å komme meg i gamasjene før det var for sent. Et band med et debutalbum på 28 minutter vil nødvendigvis ikke dra det lengste settet, og det vesle som forventes aktet jeg å få med meg, om jeg så skulle gjennom skjærsilden og hjem igjen først.

Det var forresten ikke alltid slik. Jeg holdt til i Brighton en god stund, nesten et år, uten å noen gang se bandet, enda jeg hadde sjansen mer enn én gang. Men det er nå engang rart med supergrupper, inngrodde forestillinger gjør at man venter at de alle skal låte som Velvet Revolver eller Amundsen, som resultatet av de ulike medlemmenes årelange venting på å få Spille Skikkelig Lange Bluesy Gitarsoloer i Kaftan (til det Punkt at Øynene Triller Inn i Skallen til Alle som Måtte Høre på).

Og Brakes var en slags supergruppe, i alle fall i Brighton, bestående av medlemmer fra Electric Soft Parade (brødreparet Alex og Tom White fra Bournemouth, som av en eller annen grunn aldri fikk ny kontrakt av plateselskapet sitt etter den bent frem festlig stilige American Adventure), Mark Beatty fra Tenderfoot samt Eamon Hamilton, tidligere keyboardist i British Sea Power (og som kun nylig har trukket seg fra BSP). Som forutinntatt idiot fantes det ikke en sjanse i verden for at jeg skulle gidde gå og se dem.

Så der står man da, et år senere, og forbanner sin egen toskethet. Og gleder seg så gliset strekker seg flere ganger rundt skallen likevel, mens man lurer på hvordan det hele kommer til å låte live. Med ett har man havnet i snakk med to unge gutter fra Liverpool, som har kommet hele veien for å se Brakes – som fortsatt kun er support i kveld, i tilfelle du hadde glemt det – fordi turneen med Editors var utsolgt i hele Storbritannia, og da Brakes sist turnerte var det med Belle and Sebastian, et band som vet å selge billetter, de også. Så her er Dave og Tom som skal opp til Holmenkollen neste dag og som håper å også rekke "that park with the massive cock", og de gleder seg nesten like mye som meg, hvis ikke mer, de har jo sett dem før og vet hva de har å glede seg til. "So angry", sier de om Brakes. "So, so angry."

Og sinna er de, Brakes. Eamon Hamilton kommer ut, smiler litt brydd, liten og tynn, enda tynnere i håret, i ei utvasket grå t-skjorte, kassegitar i hånd, deretter rett på You'll Always Have a Place to Stay, så de rene sjøbriser av spytt - regelrett fråder gjør han. I det Alex White fra gamle Electric Soft Parade kaster seg på stikkene slås beina mer eller mindre under meg, mens Hamilton står der og likner mer og mer på en spasmatisk Nosferatu; hans små plirende øynene stikkende hatefullt ut i mørket i det han kaster seg over mikrofonen og prøver klemme den i stykker. Et ansikt trukket i grimaser, skjærende tenner.

Stemmen er omtrent så kvestet som de kommer etter hva som mest låter som flere års inntak av klorin nede på puben; den knekker og brekker, river og sliter i ryggraden, nasalt, desperat og snerrende som en grevling på ferten av føde. I den neste halvtimen følger killer-tracks som perler for svin; sugende I Can't Stand to Stand Beside You, rasende festlige Hi How Are You, spektakulære Heard About Your Band - til dags dato den mest famøse slag-off av indie scenesters til å komme ut av noe øvingslokale i Brighton – Pick Up the Phone, samt floor stomperen All Nite Disco Party, noe av det mest smittende man har vært borti utenfor Rikshospitalet. Ring a Ding Dong sitter dessuten som et lynnedslag blant et publikum som har mer enn nok med å tro sine egne øyne og ører, før Brakes avslutter det hele med Comma Comma Comma Full Stop. Den er like lang som tittelen indikerer: 6 sekunder. Det er sannsynligvis de aller beste seks sekunder til å ha avsluttet en konsert.

Overlegen borteseier for Brakes, med andre ord. Det tok dem kun tjueseks minutter, cirka, alt mens publikum samlet hakene sine opp av gulvet. Det er kanskje ikke så mange vel funderte tanker man rekker å gjøre seg om en konsert som ikke varer stort lenger enn en halv omgang i fotball – men var du en av dem som ikke var der: Du er unnskyldt. Du kunne ikke vite. Men det var de beste 26 minuttene jeg har hatt siden nyttår. Jeg forventer i grunnen ikke at de skal toppes i år. Helvete, hvilken storm av en konsert det var. Magisk, tror jeg vi kaller det. Så, hvor er Give Blood igjen...? Der! Der er den! Så, få på.

Ps. Joda, Editors var der de også. Men andre får nesten bedømme dem.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Philip Kane - Time: Gentlemen

(Corrupt)

Ein mystisk herre frå London, med stor stemme, poetisk brodd og fertile tonar.

Flere:

Robyn - Body Talk Pt. 1
Deportees - Under the Pavement - The Beach