• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Fennesz, Blå 4.april

Fennesz' korte konsert på Blå blir husket som en diger klump av musikk, most inn i kroppen.

Ole Albrekt Nedrelid 

Del på Facebook06.04.09

Alle bilder: Irene Tausvik

Østerrikeren Christian Fennesz er i mine øyne en sagnomsust skikkelse i elektronikahorisonten. Denne musikken er ikke nødvendigvis laget for massene, så det trengs ikke mange stegene før man har havnet utenfor nedslagsfeltet, men så lenge man befinner seg på innsiden av en viss sirkel, er Fennesz i ferd med å oppnå en glorifisert gudelignende status. Nå ser jeg meg selv bli føyd inn i denne rekken av tilhengere.

Det musikalske landskapet har etter hvert blitt en særegenhet hos Fennesz, som virkelig er et landskap åpent for egne visuelle opplevelser uten å komme på kant med loven. Platen Black Sea, som kom i høst, beskrives av redaktør Hammershaug som «mørk, tung – men ikke minst en vakker plate. Ambient og støy, gitarer og elektronikk er skrudd sammen til et organisk pustende vesen».

Dette synes jeg treffer spikeren på hodet og vil gjerne ta det med videre fra den ene lyttesituasjonen til den andre, fra cd-platen over i konsertlokalet. På Blå sist lørdag forsvant nemlig alle referanser til avspilleren da Fennesz sveivet i gang maskineriet på scenen.

For der platen kun avgir lyd, var dette i tillegg noe ekstremt fysisk noe, på nippet til å bli krevende, men stort sett bare som et snilt monster som kom og brølte deg i øret. Proppene krympet i skrekk og klærne skalv av redsel i de mest voldsomme bølgene av lyd som veltet ut over gølvet på Blå, og vi ble alle stående i silhuett som en oppstilt og lett siklende hær foran en musikalsk fører svøpt i lys og røyk. Trikset med å skru volumknappen til elleve kan nok diskuteres, skjønt her var det like naturlig og selvsagt som eplet på laptopen.

Ryktene skal ha det til at mannen spilte stoff utelukkende fra Black Sea, men helt ærlig var det ikke mye jeg kjente igjen her. Jo, så klart var det det, men det er ikke akkurat streng struktur og sangbare melodier Fennesz legger opp til i musikken sin. Likevel viste gjenkjennelsesfaktoren sitt ansikt idet de første akkordene ble dratt i gang. Aldri har jeg hørt en så enkel akkordrekke – F Am C og litt Em, noen av de første grepene man lærer på gitar – klinge så spennende og faktisk så originalt. Om jeg kan tillate meg dette, vil jeg gjerne påpeke at Fennesz er fryktelig glad i akkorden F.

I musikkteorien finnes flere vinklinger på hvordan valg av tonearter kan sette an forskjellige stemninger. Dur/moll-inndelingen er kjent for de fleste, men dette varierer også fra instrument til instrument og hvilken besetning man har for hånden. Akkorden F spilt på en gitar gjør at den i hvert fall i mine ører klinger dominerende og tungt, og får instrumentet til å opptre på en helt spesiell måte. Nå i etterkant kan det nesten virke som at dette satte et preg på hele konserten, som et lite døgn senere huskes som en diger klump av musikk, most inn i kroppen.

Dagen etter kvelden på Blå dro undertegnede til Sofienberg kirke for å høre (den utrolig vakre) oppføringen av Olivier Messiaens Kvartett til tidens ende, et verk han er kjent for å ha skrevet i en fangeleir under andre verdenskrig og fått urfremført for medfanger i 1941. Både tonespråket, tradisjonen og ikke minst det tekstlige fundamentet hos Messiaen gjør det vanskelig å sammenligne ham med Fennesz, men på ett punkt treffer de hverandre med fynd og klem: tidløshet.

Tidløshet, som i tilstand uten tid. Messiaen ønsket å formidle nettopp dette i sitt verk, hvor vi alle skal miste våre tidsbegreper – og på samme måte er det å tilbringe førti minutter i Fennesz' sfære en opplevelse av å tre inn i en boble for ikke å komme ut igjen før siste tone er spilt. Ikke bare er dette en kjærkommen motpol til klisjeen "stresset hverdag", det gjør det dessuten svært berikende. Minst!