• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Serena Maneesh/120 Days Rockefeller, 3. februar 2007

To særegne band viste sine respektive muskler foran et til dels hypeforvirret publikum. I tråd med splitkonserten gjør groove en splitomtale. Anmelder Haaland tar for seg Serena Maneesh, mens anmelder Floor ser nærmere på 120 Days.

Tor Hernan Floor, Bjørnar Håland 

Del på Facebook09.02.07

Det var styggkaldt og februar, og tanken på at to av Norges fremste eksportband skulle møtes til dyst i et fullpakket Rockefeller var veldig fristende. Oppvisningen skulle bli en vennlig rivalisering mellom to markante band, og resultatet ble mer enn det publikum maktet å absorbere.

Kvelden åpnet med det relativt ubeskrevne bandet The Apple Falls, som leverte en fin konsert når de fikk spilt seg inn over noen låter. De kan utvikle seg til å bli et ganske fint band, og med litt bedre låtmateriale så er nok ikke det utenfor rekkevidde. Singelen The Campaign er ganske bra, men resten av låtene er litt for tamme og lite engasjerende - i alle fall for en førstegangslytter. Det kan allikevel bli spennende å se dem igjen dersom de klarer å skape samme liv som de oppnådde da de avsluttet med nettopp The Campaign.

Det var Serena Maneesh som åpnet storfesten, og denne gang på en uventet måte. Emil veivet rundt i transe og startet usedvanlig hard. Vanligvis åpner Serena relativt pent, og setter rytmene før de legger på ulike lag med lyd. Denne kvelden var det harmoniske borte, og det som sto tilbake var det soniske. Det virket nesten som om guttevalpene i 120 Days skulle bli satt skikkelig på plass. Det gikk til tider svært hardt ut over instrumentene. Trommene gikk i et sett, og Kim Akerholdt trommet som en maskin. Emils vokal var stort sett totalt uforståelig, smygende og frenetisk, og dette forsterket ytterlige råheten. Og når man legger til tre gitarer er det ikke tvil om at Serena hadde en agenda. Og det var å lage mye lyd.

Etter en lengre periode med forholdsvis fri tilnærming til sine låter, begynte de å pensle seg inn på mer strukturerte låter. Da må man ha i bakhodet at Serena uansett ikke helt forholder seg til låtstrukturer som alle andre band. Låter som Drain Cosmetics, Selenas Melodie Fountain og Beehiver II kom som på perler på en snor. Det var vanskelig å holde tellingen, og det var komplett umulig å ikke la seg rive med. Fragmenter av Drain Cosmetics ligger et sted langt borte i bakhodet, og det ryktes at de avsluttet med Your Blood in Mine, men hva som hendte i mellom er uvisst. Det eneste som var verdt noe der og da var Emil og hans røverbandes lek med støyende elementer, og spenningen rundt hvor ferden ville gå senere.

Det var morsomt å følge med på publikums reaksjon. Det er ikke utenkelig at det var 120 Days som var hovedattraksjonen for horden av unge, stripekledde hipstere i alle fasonger. Hva folk egentlig forventet seg etter the Apple Falls gikk av scenen er neimen ikke sikkert, men for de som ikke har hørt Serena tidligere var det som kom helt sikkert en overraskelse. Tenker mange hadde hørt om Serena Maneesh, og at de var stas, så de regnet med at det kom til å bli like storveies som deres nyervervede helter fra nordvestlandet. Men den gang ei. Serena knuste publikum en etter en. Det var til tider ganske glissent foran scenen, og mot slutten av Your Blood in Mine var det ikke flere enn det er noen timer før billettkøen til en Rolling Stones-konsert. Det er morsomt når publikum blir forferdet over bandet de faktisk har gitt penger for å se. For det var en konsert med to likverdige band, ikke to oppvarmingsband og 120 Days.

Dersom det var noen tvil om hva folk egentlig ventet på, så ble den raskt ryddet av veien da publikum strømmet til som unger til en godtebutikk i det de nybakte spellemannsvinnerne entret scenen.


Nerdenes Hevn

Den musikkdedikerte guttegjengen fra Kristiansund hadde turnert land og strand rundt, og leverte utmerket foran et smekkfullt Rockefeller lørdag natt i Oslo. Å spille etter kompisene i Serena Maneesh virket for guttene som en utfordring, som en konkurranse de tok på strak arm. Og etter at Serena hadde lamslått publikum med sitt tyranniske sound, virket 120 Days nesten puslete kommersielle.

Å ankomme konserten sent viste seg å være verdifullt for en vurdering av kveldens publikum. Ekstrem profilering i media er ikke alltid til fordel for artistene, selvsagt selger det konsertene deres tomme for billetter, men en stor andel av publikum er stillestående tabloidhipstere som ugleser ethvert individ i naturlig bevegelse. På veg inn på Rockefeller møtte jeg en gjeng som uttalte "dette var jo ikke i det hele tatt bra, altfor bråkete" og en annen som mente Emil Nikolaisen spyttet for mye. Det var da jeg innså hvilken kanonkonsert jeg må ha misset. Jeg kastet meg derfor umiddelbart inn i en symbiose av plastbeger, pils og fuzzgitarer.

Så kom 120 days. Tydelig sprudlende preget av overmot på grunn av den internasjonale suksessen, leverte guttene allerede fra start en nesten overdreven oppvisning i hvordan man skal sprenge janteloven. Er det noen som husker filmen Nerdenes hevn? Vel, alle jocksa sin store skrekk var da nerdene klarte å bruke hodene sine til å infiltrere hva som egentlig var deres felt, å være hippe og kule. 120 Days tidligere navn, The Beautiful People, må ha vært ment som en ironisk kommentar, for man kan gjerne kalle deres sceneshow karakteristisk, men som tilskuer synes det nesten urytmisk og til tider litt krampeaktig.

Musikalsk sett fungerer 120 Days nesten bedre live enn på plate, Ådne Meifjords vokal pisker imot øret ditt, klokkeklart presisert og finurlig timet med hans entusiastiske keyboardsoloer. På låter som Keep on Smiling, Sleepwalking og Get Away var lyden så perfeksjonert fordelt at man må ha vært død i timevis for å stå stille. Men stille sto Rockefeller, nesten hele Rockefeller. Etter hvert begynte man å merke det på scenen også.

Nerdenes hevn baseres på at intellekt overgår muskelkraft ved å overbevise i situasjoner hvor muskelkraften ikke er sterkest. 120 Days leverte øyeblikk som komplett paralyserte publikum, det frostfulle soundet de drysset over oss frøs rett og slett individene til bakken. Nerder eller ikke; gutta leverte en muskuløs oppvisning i tysk/ britisk referanserock, som for undertegnede ble et friskt slag i ansiktet og en bekreftelse på hvorfor bransjen lenge har anerkjent disse som innehavere av talent i internasjonalt klasse.

Februarkvelden på Rockefeller ble et bevis på hvorfor denne musikken kalles unorsk, og hvorfor begge bandende har forflyttet sine ambisjoner utenlands. Det hevdes ikke på noen måte at Grooves anmeldere har en perfekt forståelse av musikk, men det er noe snodig at mesteparten av entusiasmen dreide seg om at de skulle spille konsert, ikke entusiasme rundt det som faktisk ble spilt. Det er tydeligvis ikke noen direkte sammenheng mellom hvor mye spalteplass man får i media og hvor bra konsertgjengerne forstår hva som foregår på scenen. Snarere tvert om virker det som.