Ekstranummer #32: Du trenger ikke bo på Tåsen for å ha hjemmeparty, men det hjelper

Året er 1981, og Norge var en helt annen verden enn dagens hva folks hverdag angår. Fester var den gang først og fremst private, lukkede selskaper med innbudte gjester fra jobb, familie og nabolag.

Det er mang en glemt perle å finne blant låter i det store osean av plateutgivelser som har tilflytt oss siden patentfedrene Thomas Edison og Emile Berliners dager. De artigste oppdagelsene er ofte de tilfeldige, de som sniker seg inn i øret, hekter seg fast i brusken der inne og klyper deg i underbevisstheten når du halvsløvt pliktspiller en plate du kjøpte på et loppemarked fordi du fikk den så billig.

Amund Enger heter en kar som kom med ny plate senhøstes 2006, hans første på 23 år og den tredje som soloartist. Opprinnelig spilte Enger i 70-talls countryrock-gruppa Lennie and the Hawks, men solodebuterte med LPen Natt Alene (Nordisc, NORLP 406) i 1981. Det er en velskrevet, velkomponert og solid popplate med tenksomme tekster og et tidsmessig strømlinjet sound (pre-synth norsk pop). Temmelig glemt i dag, men vel verdt å plukke med seg fra Fretex' tikronersbinge eller loppemarkedets LP-kasse. Plata er behagelig lytting, motstands- og friksjonsfri pop som traller av gårde. Inntil…

Hjemmeparty, hjemmeparty det er best
Hjemmeparty, hjemmeparty er den beste form for fest…


Oi, hva er dette? En up-tempo, satirisk låt mellom de mange reflekterende og alvorstunge sangene som utgjør platas bulk. Jo da, en ekte sosialsatirisk tirade over en tendens i tiden sangeren opplagt ikke liker. En kort tekst, riktignok, men akkurat lang nok for levering til riktig adresse.

Amund Enger henvender seg med følbar indignasjon til det bemidlede mellomlag og kritiserer den øvre middelklassen og småborgerskapets festkultur:

Når du har bolig i åsen
Og det er fredag kveld
Du må gjerne bo på Tåsen
Du bør ha medbragt selv


Hvordan oppfatte dette? Vel, et nødvendig utgangspunkt er kalenderen. Året er 1981, og Norge var en helt annen verden enn dagens hva folks hverdag angår. Fester var den gang først og fremst private, lukkede selskaper med innbudte gjester fra jobb, familie og nabolag. Grunnen til dette var at datidas ute- og natteliv var sterkt begrenset, noe de færreste tok del i mer enn noen få ganger i året. Det fantes diskoteker hist og her, men for det meste gikk det i fest på lokalet og restaurantbesøk. Det outrerte og bisarre utelivet vi møter i Wam og Vennerøds filmer fra 70-tallet hører mest fantasiens verden til. Restaurantpublikummet var hovedsakelig voksent, stemningen sivilisert (for det meste) og det var lite å se av dagens fyll, hvor bykjernen er stappfull med dritings ungdom som reker gatelangs, havner i slåsskamp og griser ned omgivelsene med flaskeskår og oppspydd kebab. Oslo går foran med et dårlig eksempel her, det er som om hele byen på fredags- og lørdagskvelden er blitt til en gigantutgave av denne skribents helgefestminner fra Hedmarksbygdene på 70-tallet.

Før festet og drakk folk flest hjemme hos hverandre. Skrålte og knuste flasker gjorde drittungene som ravet rundt i tettstedenes folketomme gater, snøvlende og spyende av himerten de hadde stjælt av fatter'n. En elementær innsikt anno 1981. Vi hadde fortsatt noen år igjen til liberaliseringa i skjenkepolitikken under Willoch-epokens patetiske jappetid. Ennå var ikke Café Sjakk Matt i Vika i Oslo åpnet, symbolet på den nye urbane selvbevissthet i Oslos utelivsbilde (jeg setter bevisst ikke siste setning i gåseøyne, men det er lov til å skoggerle av ordlyden).

Men "bolig i åsen" og "gjerne bo på Tåsen"? Merker vi ikke en brodd mot de øvre strata i samfunnspyramiden her, et agg mot de bemidledes lukkede selskapsliv i de store villaene bak ugjennomtrengelige hekker og høye gjerder? Borgerskapet i all sin dekadanse som holder cocktailparties ved bassengkanten?

Jo da, og det er det som gir låta liv og trøkk. Enger framfører sangen i et bevisst tilgjort, dekadent stemmeleie. Teksten liksom trekkes med makt ut av kjeften med søvnige knirk og en utdradd diksjon. En lapset, kledelig trett og mett verdensvanthet preger framføringen. En eim av nattklubb, hvor Enger er cabaretartisten som avkler borgerlighetens festløver der de maker og mesker seg i den indre kretsen:

Jeg har en flaske vin og en halv flaske gin
Kanskje senere drar vi på driv-inn
Hos enn venn
Har du en flaske vin og en halv flaske gin
Ja, da treffes vi sikkert på driv-inn
Hos Ole Jørgen


Denne Ole Jørgen har jo vitterlig et navn man regner med å støte på i Åsen eller på Tåsen. Samme reke skal det være mulig å treffe på "driv-inn", et fenomen jeg ikke har funnet omtalt i andre sangtekster (ingen andre steder heller, for den saks skyld). Vi får anta det dreier seg om en slags "inviter deg selv-sammenkomst", hvor folk ankommer ubedt ("party-crashing") og bare "kjører inn". Uttrykket kan ha vært godt innarbeidet i partyaksen Åsen-Tåsen for alt jeg vet. Drikkevarene som omtales; vin og gin, er hverdagskost i dag, men var ikke regnet som festdrikke for hvem som helst i 1981. De jevne lag av befolkningen foretrakk pils, 40 og 60 prosent sprit, hjemmebrent blandet i essenser kjøpt på Samvirkelaget, Upper Ten, Cognac eller fyllikklassikere som hårvann og rødsprit. Vin var ikke dagligdags, og mange hadde ikke smakt en dråpe av stoffet før de ble bedt i bryllup eller til 50-årslag hos slektas oppkomling.

Enger fyller ut bildet med en liten stemningsrapport:

Hjemmeparty, hjemmeparty uten stans
Noen spiller tennis – andre tar en dans
Og noen spiller ingen rolle
Men det er helt ålreit


Det er altså lov å slappe av og bare nyte livet og rikdommen mens andre spiller tennis, en aktivitet så symbolsk for kaksete snobbethet i 1981 at det under de påfølgende års jappetid ble høyeste mote blant allslags folk å sprade rundt i hvite tennissokker.

Uttrykket "party" for fest er en overlevning fra 70-åra når fest ble omdefinert fra dans på låven, eller 60-årslag med trekkspill og klunk på lomma, til grilling i hagen med naboen og "fonduekveld" i kjellerstuene alle drev og innredet på den tida. Ordet "party" var overalt. I musikken bugnet platehyllene med samleplater med forstavelsen party ditt, party datt. Postkassa var fylt med tilbud på Det Beste/Reader's Digest plateutgivelser, mange av dem titulert som "partybokser". Mens Kleppepakkene smalt i huene på folk, drev Ola Dunk og hadde "party".

I 70-åra var fonduegryter, cocktailmiksere, hjemmelaget vin, grillutstyr, isbøtter og mentolsigaretter all the rage, og folk skulle gå med åpne skjorter, sleng i dressbuksene, polyesterplagg, lette dressjakker og sko uten snøring ("homotøfler"). Fulle ble de åkkesom, mens popmusikk fra Det Bestes partybokser vrælet fra stereoanleggene "alle" investerte i. Musikken kunne også høres fra hagefestenes medbrakte, batteridrevne og uhyre populære kassettspillere. Kassetten var framtida, mente mange. Lydfreakene gikk for 8-spors bilstereoanlegg! De digre kassettene hopet seg opp i bilen og tok plassen fra girstanga. Løsning? De nye, moteriktige bilene med automatgir!

Ole Jørgen og hans drabanter har ikke bare tennisbane og hageplass å boltre seg på:

Hva sier du til det, du
Om å ta et slag biljard, hm
Jaså, ikke det
Men de griller ute i haven
Blir godt å få noe i maven
Kjære, du blir vel med


Nei, vi er nok for brisne, adspredte og mette til å risikere et tapt slag biljard. Dette spillet ble for alvor populært på 70-tallet, og hadde før dette mest vært å se på puber og kneiper. Nå fant folk plass til sitt eget i nybygde kjellerstuer i de nybygde eneboligene som grodde opp som sopp i de nyanlagte boligfeltene landet rundt. Her i kjellerstua kunne forvorpne funksjonærsønner nippe til fattern's drikkevarer mens de tok et slag biljard og øvde seg opp i det ypperste av fjon-på-haka duxeoppførsel, piperøyking. Senere ble disse gutta videokonger, fikk hjerteinfarkt og bor nå i Spania.

Etter go'biten i "maven" har dessverre ikke Amund Enger flere observasjoner fra det lukkede selskapslivet å meddele oss. Det blir med dette lille gløttet inn i de engere kretsers hjemmepartykultur anno 1981. På sett og vis det siste året på 70-tallet, vannskillet mellom det klassiske sosialdemokratiet og nyliberalismens inntog – og seier, administrert ved fru Brundtland. 80-tallet skulle alminneliggjøre Ole Jørgens festkultur og deklassere den til et folk av tennissokkantrukne Askeladdtullinger med svære boliglån og aksjespekulasjon på si'. Noen års nedgang etter Willoch-åra skulle bare midlertidig bremse den utviklinga. I dag er Ole Jørgen og hans venner å se overalt. De er blitt prototypen på gjennomsnittsnordmannen; en mett, rik FrP-sympatiserende folkepølse, med SUV i garasjen, polakk i hagen og leilighet i Spania. Og hvorfor kan ikke vi snyte på skatten når alle pakistanerne i Oslo gjør det og bygger luksusleiligheter i Lahore?

Ole Jørgen trenger ikke lenger reise gjerde rundt sin livsbejaende lede i de møblerte stuer på Tåsen. Han er steget ned fra "åsen" og tatt bolig blant alt folket.


comments powered by Disqus

 



Pål
2007-08-20Videokongene i Spania :-)

Takk for nok en uslåelig morsom tekst, Bjørn! Jeg lo høyt flere ganger underveis, men la spesielt merke til oppsummeringen av partygjengernes endelikt: "Senere ble disse gutta videokonger, fikk hjerteinfarkt og bor nå i Spania." Kostelig! :-)
Jeg er også spent på bruken av begrepet "driv-inn" - lurer på om NOEN der ute har vært på noe sånt i Oslo noen gang??

Berit
2007-08-22Videokonge

Hva er egentlig en videokonge?

Bjørn Hammershaug
2007-08-22Videokonge

På Lillehammer hadde vi på 80-tallet en videosjappe; Heikki's Video. Heikki tror jeg kan betegnes som videokonge...

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

...
17.10.17 - 17:35

god jobb, har lurt etter informasjon...
15.10.17 - 22:49

glad for å bli med i...
15.10.17 - 22:48

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo