Metronomy, Blå 7. mars
Elektropopmaestroene, remikskongene og Englands desidert beste boyband inntok Blå med stil.
Del på Facebook11.03.09
Alle bilder tatt av Leena Ollikainen
Du skal lete lenge for å finne et veldig mye hippere band enn Metronomy i bloggosfæren for øyeblikket. Kanskje bare Röyksopp kan ta fra dem den tittelen i skrivende stund. Og det er ikke ufortjent heller, de har gitt ut en drøyt lekker skive i form av Nights Out, og har skaffet seg et rykte som mer enn stødige remiksere de siste årene.
Sist jeg så Metronomy skuffet de på Pstereo i Trondheim, men Nights Out har ikke fått mindre spilletid hos meg av den grunn. Og på Blå greide de å rettferdiggjøre skiva i mye større grad. Til tross for et svært kort sett som vel ikke kunne ha vart mer enn 45 minutter, så fungerte egentlig det meste av det som ikke fungerte sist.
De kjører en stil som er mildt sagt forvirrende – funky elektropop med synkroniserte moves uten så mye som et smil fra noen av de. Den nerdete sjarmen som fremstod mer som klumsete forsøk på å være morsom sist gang, var innøvd til å bli nærmest perfekt denne gangen. Og når dette fungerer, så gir hele Metronomy litt mer mening – for det er unektelig et cheesy aspekt over nesten alle låtene Joseph Mount skriver, men de aller fleste er samtidig gjort så elektropop-lekker at de kunne kommet seg unna med det meste. Og de gjør en herlig jobb med å parodiere disse cheesy aspektene av seg selv.
Ta Heartbreaker for eksempel, en minimalistisk killer av en poplåt. Eller den Prince-lekne A Thing for Me. Begge omtrent så nærme man kommer perfekte elektropoplåter, med de obligatoriske fjortisbanale temaene. Det er på låter som dette at Metronomy gir litt ekstra også live. Bassist Oscar Cash er i disse tilfellene litt av et syn på scenen. Mannen er jo som et hyperaktivt boyband i seg selv, og slenger en hånd ut i lufta hver gang den ikke er opptatt med bassen. Han er i alle fall ikke redd for å dumme seg ut, og da har Metronomy greid noe viktig allerede.
Det var åpenbart problemer med at to arrangementer ble plassert så tett mot hverandre på en kveld som dette, og de som var der for Metronomy gikk definitivt ut som taperne i den sammenhengen. Konsertopplevelsen ble svært amputert, noe Blå har tatt selvkritikk for i etterkant, så det skjer forhåpentligvis ikke igjen.
Men sånn utenom disse problemene, så leverte Metronomy et veldig godkjent show. Slik de er på scenen er det likevel noen ganger vanskelig å skille mellom ansiktsuttrykkene hvor de virker lite brydd eller slitne og der hvor de bare prøvde å være kule. De innøvde elementene hadde uansett så avgjort en genial underholdningsverdi, og spasmene til Cash fungerte som rent gull i så måte.
En kveld litt i ubestemmelighetens navn altså, men for det meste så var det veldig gøy så lenge det varte.
comments powered by Disqus
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp