Le Corbeau/Maribel 9. mai, John Dee

Mye spenning var knyttet til Maribel og Le Corbeaus konsert på John Dee lørdag, men dessverre nådde de ikke helt de høyder som forventningene tilsa.

Relaterte sider:

Maribel

Le Corbeau

Alle bilder: Chris Erlbeck, flere i galleriet

Helgen var en flott i konsertweekend i Oslo, og en av de konsertene det kanskje var knyttet høyest forventninger til var releasekonserten til Maribel, som for anledningen hadde fått med seg Le Corbeau som support. På papiret en kombinasjon som skulle tilsi en god dose sjarmerende og tettpakket shoegaze/støyrock i nærheten av gamle helter som My Bloody Valentine og The Jesus and Mary Chain.

Maribel holdt releasekonsert for sin debutplate Aestethics. En plate som har fått gode kritikker, blant annet her på groove.no. Med seg på lasset hadde de fått Le Corbeau hvis oppfølger til det selvtitulerte debutminialbumet slippes om en to ukers tid. Det var med andre ord ikke de mest beskrevne blad publikum fikk overvære på lørdag, men heller ikke helt ukjent for de som har fulgt med litt.

En del av begrunnelsen bak disse forventningene ligger nok i at Maribel allerede i fjor ga oss en smakebit på hva vi hadde oss i vente med singelen Taste the Trash/Spit Voyage. Og med Serena Maneesh-involverte luskende rundt i kulissene til både kveldens hovedattraksjon og dets supportband, så bidro det nok ikke akkurat til å nedjustere forventningene.

Le Corbeau

Le Corbeau var annonsert til å innta scenen allerede klokka ti, men de lot vente på seg. Om det var for å trekke flere publikummere til John Dee skal forbli usagt, men det var ikke akkurat trangt om plassen da de tilslutt gikk på.

Le Corbeau er et av Øystein Sandsdalen fra Serena Maneeshs mange prosjekter. Men der Maribel har valgt å holde seg til det gode, gamle trygge; nemlig engelsk og gitarer, så har Sandsdalen med Le Corbeau, dratt den drømmende sekvensen et lite stykke ekstra ved å uttrykke seg på fransk, og den støyende sekvensen et ekstra hakk opp ved å la saksofonen være en betydelig del av lydbildet.

Siden låtene henviser mer til stemning enn konkrete følelser, vasser ikke akkurat Le Corbeau i lyrisk overmot, og dermed bestod størstedelen av konserten av instrumentalnummer hvor saksofonen stod i fokus. På snedig vis fikk denne saksofonen en viss vokalistfunksjon der den rettmessig var plassert midt på scenen.

Akkurat det skulle det vise seg å bli litt for mye av etter hvert. I doser var det absolutt stemningsfullt og flott, men dessverre ble saksofonen for dominerende og gjentagende til at jeg ble overbevist. Synd, for med en litt mer nøktern holdning til instrumentet, eventuelt at den hadde blitt presset litt lenger bak i lydbildet iblant, så hadde det nok kunnet fungert mye bedre.

Le Corbeau sitt bidrag var absolutt bra og lyden var klokkeklar, men det ble litt for monotont. Og i rette shoegaze-stil var det ikke akkurat overflod av kommunikasjon med publikum å spore heller. Uansett stod låter som L’innocence Revient Encore / Rêve d’ivresse, og åpningssporet Evening Chill / Montréal of the Mind frem som høydepunkter det var verdt å få med seg.

Maribel

Maribel viste seg å være hakket mer engasjerende og litt mindre monotone enn Le Corbeau. Men selv om klokken tikket mot midnatt hadde ikke bemerkelsesverdig mange funnet veien til John Dee. De som var der våknet i hvert fall mer til liv, og skapte litt dansing helt fremme.

En god dose trommer og perkusjon, mye fuzz, gitarfeed og støy kjennetegnet opptredene.
Maribel har nemlig med Aestethics komponert en veldig god plate som både er velprodusert og balansert. Men dessverre falt detaljene litt sammen på konserten. Blant annet ble vokalen til bassist og vokalist; Liv Inger Engevik, litt for tam. Den grep ikke like godt som den gjør på albumet.

Men detaljene tok de så absolutt igjen i det visuelle. Noe av det mest fascinerende med kvelden var lyssettingen. Maribels opptreden ble etter hvert akkompagnert av en videokanon i tillegg til et hopetall med spotter. Fra videokanonen ble det blant annet sendt ut en liste med deres egne musikalske referanser som ble reflektert i ansiktene, klærne og instrumentene til artistene. Veldig flott egentlig, og sånn i ettertid sitter følelsen av at konsertens visuelle uttrykk reflekterte albumcoveret. En herlig touch som på en måte understreket det drømmende ved musikken.

Ikke full pott.

Med tanke på hva disse bandene har vist på plate føler jeg at de ikke helt fikk forløst potensialet sitt på John Dee. Dette henger kanskje sammen med at det var releasekonsert, og forventningene knyttet opp til det. For øvrig må det nevnes at Le Corbeau kommer til spille en del med Maribel fremover, og man skal ikke se bort fra at det blir enda mer trøkk å spore etter et par konserter.

Band som beveger seg i shoegaze/støyrock-sjangeren krever nok hakket mer av publikum enn sjangere av den mer ekstroverte sorten. Så mest skuffende var det nok at det ikke var flere tilstedet, hadde det vært mindre glissent i rekkene kunne det nok løftet stemningen mot det ekstatiske, og for Maribel sin del var det i hvert fall ikke så veldig langt unna.




comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Money Will Ruin Everything 2

(Rune Grammofon)

Rune Grammofon feirer ti år i bransjen – og hvilken feiring!

Flere:

M.I.A. - Maya
Arve Henriksen - Sakuteiki