18. desember: Utarm-spesial

Riktignok ikke juleplater dette, men timingen av utgivelsen stemmer bra for gjennomførte og entusiastiske hyllester til også de mørkere sidene av tilværelsen

Relaterte sider:

Utarm

Substitute of Dimention Hell (ROGGBIFF023)
Panic Chamber (ROGGBIFF022)

Sten Ove Tofts alltid bråkepålitelige plateselskap Roggbiff har med disse to platene kommet med litt av en førjulsgave for alle tilhengere av torturkammerestetikk og generelt ubehag.

Toft er en av de mest aktive stemmene i den norske støyundergrunnen, og med Roggbiff har han dokumentert denne vitale musikkscenen via en knippe utgivelser med egne prosjekter, både solo og med band som Ryfylke, og via andre sentrale norske navn som Origami Galaktika og Monolithic. Utarm, som altså er høstens prosjekt for selskapet, er Sindre Foss Skanckes, også kjent som Statens Kunstakademi-utdannet billedkunstner, prosjekt der han får utløp for alle sine lyster i retning krypende black metal, dronedoom og noise.

Utarm driver med ”Harsh Electronic Noise Black Metal” sies det hos Roggbiff, og det er vel en beskrivelse jeg ikke kan krangle på. Ultratreg doom med noe som høres ut som en gong som blir slått på i ny og ne, utrolig spisse gitarer, elektronisk støy og vokal av torturoffertypen. Navnedropping: slow motion-doomen fra Sunn 0))), gitarene og ambientstrukturen fra Burzum, stemmebåndmishandlingen fra Khanate og den strenge støyen fra Prurient. God stemning! Eventuelt skikkelig, skikkelig guffen og kjip stemning, men det er jo slik vi vil ha det.

Dette er mitt første møte med Utarm på plate, og det slår meg at musikken er en helt logisk sammenslutning av to sterke og markante norske musikk”scener” – black metal og noise. Mesteparten av den norske støymusikken er rimelig åpen og sosial, så det er fint å høre mer innbitt menneskefiendtlighet i støymiksen. Mine ører, som åpenbart hører på dette fra støysiden av sjangergrensen, synes dette er et spennende prosjekt selv om resultatet knapt kan kalles originalt av noen som har hørt noe som helst av det som har skjedd i den eksperimentelle ekstrem-metalen i dette tiåret. Men man skal uansett ikke kimse av så gjennomførte og entusiastiske hyllester til de mørke sidene av tilværelsen som disse platene er, så får heller de strenge regelrytterne i metal-politiet avgjøre om dette også kan godkjennes sett fra den andre siden av sjangergrensen.

Substitute of Dimention Hell, ja den heter så, ingen skrivefeil, er en nyutgivelse av en CD-R fra noen år tilbake, opprinnelig utgitt av Tofts mikrolabel Noise2. Pusset opp, og med skikkelig cover, er den en introduksjon god som noen til Utarms lydverden.
Jeg må innrømme at jeg tidvis sitter og lurer på om dette er en pastisj og om det er lag av ironi her som jeg kanskje ikke får med meg. Referansene er så tydelige, nihilismen er så overdådig at jeg begynner å tenke. Derfor er det velkomment når Utarm beveger seg litt utenfor de mest opplagte stiene. Avslutningssporet Ice drar mer i dark ambient-retning, og i denne sammenhengen og på denne plata føles det som et velkomment brudd.

Det er flere slike finter på sesongens andre og denne gangen helt ferske Utarm-plate, Panic Chamber. Grunnutrykket og den trykkende og klaustrofobiske stemningen er den samme, men det er et par grep her som kan kalles progressive, hvis det er lov å bruke det begrepet som et kompliment i black metal-land. For det første - plystringen midt inni låta Anthropophagous - On Golden Wings of Ignorance er en genialt og komplett uventet manøver. Ikke før har man oppdaget at lydinfernoet har utviklet seg i retning av en melodi før plystringen kommer og tydeliggjør det ekstra. Et slikt lite glimt av humor får alt det omliggende mørket til å føles enda svartere. Jeg synes også at de rene støypartiene à la Prurient fungerer bedre her enn på forløperen, kanskje har det noe med produksjonen å gjøre, men effekten er i alle fall enda mer brutal og kaustisk.

Det har vært så mye snakk i det siste om platebransjens krise og snarlige død, en krise jeg merker lite til her jeg har bosatt meg i det fuktige mørket. Platene strømmer på, de nye plateselskapene popper opp og konsertaktiviteten er betydelig, mest i Oslo men også i andre større byene. Roggbiff og Utarm er definitivt del av dette lykkelige bildet, tross alt tungsinnet og pessimismen som dyrkes i selve musikken.




comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Pains of Being Pure at Heart - Belong

(Slumberland)

Det regner tårer fra himmelen og knuste hjerter og brutte løfter åpenbarer seg på dette lekre andrealbumet fra The Pains Of Being Pure At Heart.

Flere:

Fila Brazillia - Jump Leads
Television - Marquee Moon