Hjaltalín, Revolver 03.02.10

Utenfor blåste snøen vannrett. Inne på Revolver var det popfest med ett av Islands aller mest spennende band akkurat nå.

Relaterte sider:

Hjaltalín

Jeg så Hjaltalín for første gang for rundt ett år siden, på By:larm 2009. Det var det nesten bare jeg som gjorde. Jeg tror nok jeg er ganske presis når jeg sier at dette flotte islandske popbandet ble sett av tilsammen hundre mennesker på de to konsertene de spilte under festivalen. Folk ante virkelig ikke hva de gikk glipp av!

Hjaltalín var festivalens kanskje beste band i fjor, og det er tydelig at konsertene deres satte spor hos flere enn meg. Snakket har gått om det islandske bandet med fagott, waldhorn og fiolin som faste deler av bandet, og interessen har gradvis økt.

Onsdag 3. februar var de tilbake i Oslo, denne gangen på Revolver. Der var de ikke på noen måte alene. Nede i Revolvers mørke, klamme kjellerlokale var det fullt. Fullt og varmt. Heartfelt og Team Me hadde varmet opp publikum, uten at undertegnede fikk med seg en eneste tone av de to konsertene. Jeg troppet opp seint men godt, og følte meg nesten litt flau da jeg gikk forbi køen og rett inn. Hadde det ikke vært for at jeg trodde jeg var seint ute hadde jeg aldri gjort det. Lover.

Det var minst like fullt på scenen som i resten av lokalet, og de som har vært på konsert på Revolver tidligere kan kanskje se for seg hvor trangt det var når jeg sier at åtte personer og instrumentene deres var stuet sammen på den bittelille scenen. Åtte personer med mye å formidle.

Fagott er et av verdens aller tøffeste instrumenter, og når det spilles av et så vakkert vesen som Rebekka Bryndís Björnsdóttir kan det fascinere noen og enhver. I samspill med et waldhorn og ei fele gir det Hjaltalíns mer maniske øyeblikk en ekstra piff. Et litt uforutsigbart touch i forhold til de etterhvert veldig mange andre banda som baserer seg på omtrent samme formel.

Bruken av en så dyktig vokalist som Sigríður Thorlacius som korist og iblant solovokalist er også en deilig forfriskende avveksling fra andre band i samme sjanger som ofte baserer koring mer på Arcade Fire-metoden hvor alle roper av full hals. Behaglig da med Thorlacius' stemme midt inne i det tilsiktede kaoset som et vakkert og sterkt holdepunkt. Hennes vokal på 7 Years – en skinnende perle blant alle gullklumpene - var verdt konsertbilletten alene.

Hjaltalín brukte store deler av konserten på materiale fra sitt nye album som ennå ikke er ute andre steder enn på Island, noe som funket helt fint. Låtene fra debutplata Sleepdrunk Seasons passet godt inn i de nye låtene fra Terminal, og konserten fikk en god sammenhengende tone med naturlige oppturer og nedturer, fort og sakte, høyt og stille.

Högni Egilsson sto foran med sitt lange, blonde hår og var verdens mest naturlige indiefrontmann. Vekslingen mellom total innlevelse, sjenanse, usikkerhet (selv om det blir stadig mindre av de to siste punktene) og pur karisma er noe som kjennetegner Hjaltalín som band, og som er spesielt tydelig i Egilsson. Han veksler fra skriking til en var stemme på rekordtid, og leverte en fokusert og tent oppvisning.

Konserten ble avsluttet med det som vel må sies å være det nærmeste de har kommet en slags indiehit utenfor Island – Goodbye July, og undertegnede måtte konstatere at de ikke spilte Þu Komst Við Hjartað Í Mér denne gangen. Ikke egentlig så overraskende, siden de har varslet at de er så lei av coverlåta som ble en hit på Island at de aldri vil spille den igjen, men det er jo lov å håpe.

Konserten var ikke like bra som forrige gang. Forrige blåste de meg fullstendig bort, denne gangen var overraskelsesmomentet borte, Hjaltalín hadde fått mer erfaring, og mye av den kledelige sjenansen og nervøsiteten som ga slike magiske øyeblikk sist var borte nå. Ikke at de står i fare for å bli strømlinjeformede og kyniske, langt derifra, men det passet så veldig godt inn i hele pakka med litt beskjedenhet.

Men joda, jeg gleder meg jo til neste gang de er i nærheten. Hjaltalín er fortsatt et band jeg er villig til å dra et stykke for å se.

Kveldens høydepunkter: Suitcase Man, Traffic Music, 7 Years og Water Poured In Wine.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo