Inferno Metal Festival 2011 - Torsdag

Påsken ble beksvart i hovedstaden også i år, og her kan du lese Miksha-vokalist Fritz Pettersens observasjoner fra årets Inferno. Se også stor bildeserie fra festivalen her!

Foto: Linn Melum (klikk på bildet for tilgang til galleri)

Det er torsdag. Noen babler om et siste måltid og sånt vås, mens jeg fortsetter min påskehelg under Infernofestivalens vinger. Rockefeller er halvfullt av en gotisk regnbue (sort, metallisk sort, utvasket sort og lilla), og jeg ankommer akkurat i tide for å registrere at britiske Akercocke stadig er, ja, nettopp britiske. Sofistikerte herremenn som gjerne blir med på en diskusjon over en kopp te, men aldri lar det ta helt av. Jeg får også med meg at mannen bak trommene, Blast Vader som han kalte seg sist jeg traff han, enda ikke har solgt triggeren sin, men likevel har funnet penger til en flott vifte som sett håret hans i heltemodus. Mannen selv spiller hakket for slurvete for å bære sitt kallenavn med stolthet. Næsj, ned i kjelleren er det håp i form av de indiske groovemettalerne i Bhayanak Maut.

Den dramatiske dødsproggen jeg bevitnet for under en time siden er raskt som blåst ut av hodet. Et halvfullt Rockefeller er absolutt nok til å utgjøre et respektabelt John Dee. Det er tydeligvis en del spenning knyttet til det de fem glade inderne som har vanket rundt på festivalen dagen før. Og de oppmøtte får virkelig betalt for nysgjerrigheten. Bhayanak Maut har begge føtter godt plantet i amerikansk metalltradisjon fra 90 og 00-tallet, en dose Trash og en god dose New York Hardcore. Høres det ut som metalcore? Joda, men ikke av den mest tilgjengelige varianten som ble til den utskjelte arvtageren til nu metal. Her snakker vi totalt fokus på riff, groove og aggresjon. Det hele leveres med en spilleglede som overgår Øystein Sunde på en god dag. Vokalistduoen, det som må være indisk metalls svar på Helan og Halvan knurrer, skriker og blåser brystkasse mot publikum så vel som hverandre. Sammen med fete riff og et meget smittsomt humør, blir dette en fabelaktig konsert.

Jeg tar med godstemningen opp i salen, der statsministeren i Gothland holder show. Jeg blir øyeblikkelig positivt overrasket. Sist jeg så Gothminster, rundtomkring 2003, var det med programmerte trommer og et synthbefengt lydbilde. Siden den gang har ministeren tatt seg en bandsiktsløftning (woop woop), og kastet tangentene fra scenen. Hele lydbildet er forandret, og Gothminister 2011 har et sterkt og klart lydbilde, tydelig inspirert av industrielle storheter som Marilyn Manson og Rammstein. Disse to kommer for øvrig også til minne når flammene varmer som verst på rockefeller. Man er da ikke minister for ingenting, og det understrekes i et sceneshow som gjør at festivalens navn kommer til sin rett. Ministeren, upåklagelig antrukket i gotherstas og sminke, springer opp og ned fra alteret som er plassert midt på scenen. Her skal det gotiske budskap formidles. Flammer skyter ut i hytt og gevær. I et hjørne står et nesten fire meter høyt troll med røde øyne, og i lufta flyr en heks sammen med radiostyrte flaggermus og blinkende konfetti. Ministeren sjøl kjefter litt på monsteret som nå har subbet seg ut på scenen. Han vender så tilbake alteret, som for øvrig egentlig er en gardintrapp trukket i svart tøy. Det vakler litt, og det slår meg at det må ha vært slik det var på de første Rammstein-konsertene, da budsjettene kun hadde rom for noe kjetting, litt lær og en strap-on. Jeg ler både med og av, og det håper jeg ministeren har gjort rom for, jeg har tross alt ikke nevnt gummiulven enda.

Så er det på tide med en god runde norsk svart metall. DHG (Dødheimsgaard) har holdt på siden tidlig 90-tall og har utviklet seg fra tradisjonell svartmetall til en mer progressiv og eksperimentell tone. I kveld sitter ikke lyden helt og jeg sitter igjen med en blandet følelse. Det ligger et heftig potensial i grunn, men jeg får aldri helt tak på gigen og gir opp. Det virker litt som om det er et gjennomgående inntrykk, selv om blodfansen ikke kunne hatt det bedre en akkurat der, inne i håret.

På mirakuløst vis klarer jeg å gå glipp av Aura Noir, alt jeg får se er en horde med fans i ekstase. Forbidden er kveldens noe mystiske ”headliner”, det hadde nok latt seg gjøre å bytte plass på de to siste denne kvelden. Likevel klassisk Bay Area Trash kan da ikke være å forakte heller. Et ikke uanmeldt bonuskort i kveld er at Forbidden stiller med trommebuddah Gene Hogland fra blant annet Strapping Young Lad og Fear Factory, flott utgangspunkt altså. Så er det jo slik at spør man om Bay Area Trash så får man nettopp det. Forbidden trasher i vei og låter skremmende likt andre Bay Area band, først og fremst Testament. Ikke spesielt originalt, men tøft, og gjengen er tydeligvis i et så godt humør som bare trashmetallband kan være. Moro er det, trash er ofte det, men samtidig så vet jeg at i morgen er det Immortal, og torsdagen får slutte her.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo