Nattjazz, dag 4: Lattermuskler i fritt fall

Den første lørdagen under årets Nattjazz bød på en real trim for ansiktsmusklene, og skylden for det hadde samarbeidsprosjektet mellom Batagraf og Espen Beranek Holm og Are Kalvø: Pratagraf.

Etter tre dager fullstappet med konserter, improvisasjon og inntrykk begynte en viss festivalslitasje å snike seg innpå meg mens jeg slepte beina utover mot Nordnes og USF Verftet. Men da jeg satte meg ned fremst i Sardinen for å få med meg Pratagraf begynte det likevel å sitre i kroppen. Du veit, den gode følelsen når du er ganske sikker på at det er noe godt i vente.

Pratagraf
Og noe godt i vente var det! En line-up med fire perkusjonister og to pratmakere er kanskje ikke den mest spektakulære på papiret, men når pratmakerne er Are Kalvø og Espen Beranek Holm, og når perkusjonistene er Norges aller fremste blir resultatet ganske så fantastisk. Jeg har lenge hatt lyst til å oppleve Hallo i Uken live, og Pratagraf er nok det nærmeste man kommer. Med mange kjente og kjære imitasjoner og personer i bagasjen ble denne halvanna timen i selskap med Pratagraf en god treningsøkt for lattermusklene.

Jon Balke, Helge Nordbakken, Ingar Zach og Kenneth Ekornes tok opp brorparten av plassen på scenen denne kvelden. Med et nærmest uendelig arsenal av perkusjonsinstrumenter skapte de suggererende, afrikanskinspirerte rytmer. Over dette pratet Kalvø og Beranek Holm avgårde. Noen ganger drev de med noe som lignet på ren standup, andre ganger med parodier og satire, slik vi kjenner det fra Hallo i Uken. Mange av karakterene fra radio-programmet dukket også opp i løpet av konserten: VG-journalisten stakk innom, og det gjorde selvsagt også Trond Giske. Statsministeren fikk også sin dose oppmerksomhet, i Are Kalvøs ultra-rapide utgave. Høydepunktene kom tett, spesielt mot slutten av showet. Parodien av NRK-programmet Der ingen kunne tru at nokon kunne bu var bare helt fantastisk. Tilsynelatende improvisert verbalt samspill mellom Beranek Holm og Kalvø ble avbrutt av fuglekvitter, ugletuting og andre naturlyder skapt av Kenneth Ekornes. Dette fremkalte latterkick både på scenen og blant publikum. Når dette ble toppet av helt absurd cheesye synth-jingler fra Balkes keyboard var den hysteriske parodien komplett.

For å si det enkelt og greit var Pratagraf steike artig!

Audun Automat og Håkon Kornstad
Audun Automat er et av mange unge norske band som vandrer i landskapet mellom det improviserte og det komponerte, det rocka og det akustiske. Denne kvelden, på Scene USF, hadde de med seg Håkon Kornstad som gjest. Bandet gjorde et todelt inntrykk. I de langsomme låtene, og i de åpne strekkene virket bandet litt retningsløst og famlende, og klarte ikke helt å skape noe engasjement. I de hurtigere og strammere låtene, slik som i låta Snikksnakk fra deres debutalbum kom imidlertid bandets sterke sider til sin rett. Med rocka trommer og en tydelig struktur, groova Audun Automat heftig, og sendte tankene avgårde til Kornstads moderband Wibutee. I de kjappere låtene leverte både Kornstad og Erlend Slettevold på Rhodes tøffe soloprestasjoner, og salen responderte med god stemning. Et lovende band, som med litt strengere redigering i låtmaterialet, kan bli riktig så bra.

Melingo
Etter Audun Automat var jeg egentlig på tur hjemover, men stakk innom Sardinen på tur ut. Og det er jeg ikke lei meg for at jeg gjorde! På Sardinens scene sto argentinske Daniel Melingo og hans kumpaner, og vokalisten sang med sin råeste stemme. Melingo er ikke en artist jeg kjenner, men det han stelte i stand denne kvelden var fascinerende. Han selv, med hatten på snei, sauset rundt på scenen og sang sin tango med en inderlighet som jeg ikke har hørt mange andre steder. Musikerne hans, og han selv, vandret av og på scenen både mellom og under låtene, og skapte en rimelig bisarr og noe kaotisk stemning.

Musikken de skapte var også ganske merkverdig. Noen ganger var det instrumental salongtango med bandoneon, gitar og kontrabass. Andre ganger var det merkverdig samspill mellom Rudi Flores og Rodrigo Guerra på henholdsvis sag og gitar, basert på tangoens melodier. Og stadig vekk dukket Melingo selv opp på scenen og sang sine langsomme, inderlige sanger, og understreket stemningen med dyplåe klarinettsoloer. En underlig og fasincerende opplevelse, selv om den etter hvert ble fordervet av pratsomme og fulle bergensere, som forventet på en lørdagskveld.

Alle fotografier: Øyvind Zahl / Nattjazz


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo