Woods, Revolver 25. mars, 2011

Woods er knallbra på plate, men enda bedre live.

Relaterte sider:

Woods

Foto / Video: Tor Hernan Floor

Woods er et folk-rock band fra Brooklyn, USA, bestående av trioen Jeremy Earl (gitar, vokal) Lucas Crane (effekter, vokal), Kevin Morby (bass). Bak seg har de fem plateutgivelser, alle på eget selskap, Woodsist, som også gir ut finfine band som Raccoo-oo-oon, Pocahaunted Kurt Vile og Ganglians.Woods har høstet svært gode kritikker for sine utgivelser, da i hovedsak for 2008s Songs of Shame og fjorårets At Echo Lake.

Moderprosjektet Woods, er lettere psykedelisk rock, med klare nikk til The Byrds, Grateful Dead og ikke minst Neil Young. For noen år tilbake ble denne sjangeren kalt skogrock, og i tilfellet Woods, bør de nærmest ta patent på denne benevenelsen. For mer flippa, følsom og tømmerhugger-rock enn dette skal du være ganske god for å finne. Og det er noe helautentisk ved hele scene-tilværelsen til trioen i bandet: Her er det ingen forsøk på å vise frem noe annet enn akkurat det man er. Mellom låtene takkes det forsiktig for all applausen som kommer inn, men de som forventer et sceneshow i beste Broadway-kvalitet, burde heller gå et annet sted.

Det beste med Woods både på scene og på plate, er vokalen til grunnleggeren Jeremy Earl. Earls vokal er så naturlig vakker, gjennomtrengende og sår, at den er mer verdifull enn noe annet instrument på scenen. Jeg får assosiasjoner til klassiske Neil Young fremførelser fra det triste 70-tallet, og i mine øyne kan lite måle seg med slikt.

Kevin Morbys bass er i liveinnpakning nærmest fraværende, og selv om han er plassert midt på scenen overskygges han fullstendig av Earl og sidemann Lucas Crane som sitter gjemt bak en hjemmesnekret kassett/effekt-maskin. En slik konstruksjon må jeg ærli innrømme at jeg aldri hadde sett på kloss hold tidligere, og det ser mest ut som en MacGyver-løsning av et turntable, som opplagt hadde veldig mye å si for lyden denne kvelden. Cranes effektmaskin sto nemlig for mesteparten av støyen, hvorpå han også bærte en slags telefonmikrofon med voldsomt ekko, rundt kjeften for å skape den lett gjenkjennelige Woods-vokalen. Det var freaky, småoriginalt og dritkult.



På sitt beste var konserten regelrett smør i ørene. (Jeg beklager at ikke opptaket gjenspeiler dette..) Ikke en tone ble spilt feil, ikke et ord ble sunget i utakt. Woods er helproffe skranglerockere, og så bra i sin liveinnpakning at i sjangeren "menn med rutete skjorte, hullete olabukse og lue som spiller lo-fi" tror aldri jeg har sett noen gjøre det bedre. Det tviler jeg på at noen av de andre oppmøtte på Revolver denne kvelden hadde gjort heller, og konserten bar preg av et oppslukt publikum, som nok ble kraftig imponert over hvor mange av de fintplukkede detaljene i Woods´lydbildet som faktisk vokste seg større på scene enn på plate denne kvelden.




comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Svein Finnerud Trio - The Complete Released Works 1968-1999

(Plastic Strip)

Hvor fri kan man være? Svein Finnerud er evig bundet til Club 7-stadiet i norsk jazzhistorie.

Flere:

Noa Babayof - From a Window to a Wall
Okkervil River - The Stage Names