• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Bok: Einar Pastor'n Iversen - et jazzliv

Jazz var 50-tallets populærmusikk. Hilde Brunsvik har skrevet en levende og original biografi om en av datidens fremste jazzmusikere, pianisten Einar Pastor'n Iversen.

Robin Sande 

Del på Facebook27.10.10

Tittel: Einar Pastor'n Iversen- et jazzliv
Forfatter: Hilde Brunsvik
Forlag: Aschehoug
År: 2010

Det første kullet ungdommer etter krigen er på mange måter en glemt generasjon. De fleste forbinder ungdommens oppvåkning med 68`erne, Vietnam, Rock 'n' Roll og Woodstock. Før denne generasjonen fortoner de fleste unge seg som en trist, grå masse, uten store muligheter til å få utløp for ungdommelige lyster.

Det fantes imidlertid populærmusikk før The Beatles, til og med før Elvis. Mellom- og etterkrigstidens populærmusikk var nemlig swing-jazz og etterhvert bop, og det var jazzmusikerne som preget restaurantene og utelivet. I dette kullet finner vi musikerne Egil Bop Johansen og Egil Monn-Iversen, forfatteren Axel Jensen, kunstneren Pushwagner, og altså pianisten Einar Pastor`n Iversen.

Prestesønnen, Einar Pastor'n Iversen, ble etter hvert sin generasjons store jazzpianist. Med en unik blanding av swing og bopen`s improviserte coolness, preget han norsk jazz- og musikkliv i over 50 år. I 2006, etter utallige konserter, opptredener og innspillinger, ble han slått til ridder av St. Olavs orden for sitt livsvarige virke som jazzpianist.



Gjennom fire år har forfatter Hilde Brunsvik hatt jevnlige samtaler med Pastor'n. Dette har resultert i et nært, nærmest selvbiografisk bilde av Pastor`n selv og jazzmiljøet i Norge etter krigen. Med Pastor'ns hjelp har Brunsvik nøstet opp i hans enorme bidrag til den norske jazzscenen. Ikke minst har hun lykkes i å gi et levende og ekte bilde av hva som krevdes på 50- tallet for å bli en del av den musikalske eliten.

Om det i dag er vanskelig å være fulltidsmusiker, var det ikke mye bedre på den tiden. Dagens støtteordninger har for noen heldig gjort det mulig å leve av musikken. For Pastor'n og hans generasjon var begrepet ”fulltidsmusiker” et fremmedord. Som en av tidens dyktigste og mest etterspurte musikere, måtte han holde et hyperaktivt tempo for å livnære seg og en voksende familie.

Dette er også den mest innsiktsfulle og interessante delen av boken. Pastor'ns evinnelige elsk til jazzen, hans musikalske kompromisser for å tjene til livets opphold, og avkallet på det konforme, komfortable livet. Idealbildet av kjernefamilien på 50-tallet var den piperøkende far som jobbet til 17:00 og den kokkelerende husmor. Pastor'n levde aldri et slikt liv. Han jobbet om nettene, drakk om nettene, øvde på dagtid. Familielivet måtte vike, ekteskapet skrantet, og etterhvert sviktet også hans mentale helse.

For å sette Pastor'ns musikalske raptus i perspektiv, har Brunsvik trukket inn parallelle samfunnshistorier. Periodevis fungerer dette bra, og gir et sterkt inntrykk av Pastor'n som en innbitt musiker, uten nevneverdig interesse for hendelser utenfor restaurantene, teaterne og studioene. Verdenskrigen var brødrenes krig, oljefunnene i nordsjøen hadde ingenting med jazz å gjøre, og murens fall var perifert. Pastor`n bare fortsatte å øve og spille.

Mer problematisk blir det når Brunsvik lar historiene dominere jazzen. Årene med verdenskrig synes å snegle seg av gårde, med lange, intrikate utgreininger om rasjonering og elendighet. Mye generell historie, men altså lite musikalsk substans. Boken blir dermed usedvanlig fremtung, og ofte må man stoppe opp og lure på hva dette egentlig har med Pastor'n og jazz å gjøre. Fra 70-tallet raser da også tiden av gårde, og på de 30 siste sidene blir 25 innholdsrike år oppramset i et så heseblesende tempo at man nesten skulle tro forfatteren har sett deadline i hvitøyet.

Likevel, boken gir et unikt og originalt innsyn i en periode som ofte blir glemt når etterkrigstidens populærkultur oppsummeres. Jazz var en gang populærmusikk, og ungdommens kilde til dans og moro. Det er viktig ikke å glemme.