Månefestivalen 2003 (del I)

25. og 26. juli, FMV i Fredrikstad. God booking, god musikk, hyggelig stemning - og lite folk...

Det begynner å bli tettere i den norske festivalskogen. Stadig flere arrangører kommer opp med spennende navn og høye ambisjoner. Månefestivalen i Fredrikstad utvidet i år til todagers-festival med et program preget av ny norsk rock. Festivalen tar dermed steget opp blant de mellomstore her til lands. At de fra de tidligere åra har gått for å være et veldig hyggelig arrangement, gjorde at jeg i år fikk lyst til å besøke det gamle verkstedområdet. En fetter i byen som tilbød sovesofa og et par av mine norske favorittband på programmet hadde selvsagt en del å si.

Gamle Fredrikstad Mekaniske Verksted var glimrende ramme, med sin røffe stil og gode plass. Dette er et område festivalen kan vokse på. At det kom litt for lite folk, og at mange kom seint, medfører nok tap av penger og pågangsmot. Man får likevel håpe at dette ikke får for store konsekvenser. Fredrikstad, som Østfolds største by og feriested, burde ha mulighet for å fortsette med todagers-arrangement.

The Reilly Express skulle åpne moroa på den mellomste av tre scener. Det viste seg å være en utakknemlig oppgave preget av to problemer som skulle bli gjennomgangstema: Forskyving av tidsrammer og lite folk. Trønderne endte nemlig opp med å spille for en liten forsamling som til å begynne med hovedsaklig besto av festivalens frivillige og en gjeng med pressepass. Bandet leverte sin kraftrock helt greit. De tok utfordringa med godt humør og så ut som om de koste seg på scena. Foreløpig funker de nok bedre i mindre lokaler med mer hengivne tilskuere. Styrkene deres er øs og energi, mens originalitet og spenning uteblir. Etterhvert dukka det opp noen publikummere til uten at det helt store engasjementet ble vekket til live.

Like etter passerte jeg konserten til det nye Fredrikstadbandet Tellusalie på vei til en annen konsert. En elektrisk rockeduo med en slags singer/songwriter basis. Det lille jeg hørte var hyggelig musikk fra et litt beskjedent band. Jeg skal love å holde et øye og et øre åpent for disse ved neste korsvei.

Men det var Vidar Vang jeg hasta av gårde for å se. Et kjennetegn for en bra festival er blant annet at det hender så mye at man ikke får med seg alt man vil. Slik ble det til tider denne helga. Vang skulle spille på en liten kaféscene i en krok av festivalområdet. Her var det en slags intimitet og hygge man ofte mangler på andre festivaler. Scena, hvor kun en håndfull artister spilte, hadde stort sett bare plass til et menneske og publikum var plassert rund små, runde bord. Neste år burde festivalledelsen satse på nesten fullt program her, for dette var fine greier.

Vang opptrådte alene med akustisk gitar og tangenter. Avslappet stemning, dagens første pils og gode ballader var perfekt fredagskos. Det er lett å få Springsteen-fot av hele mannen. Av og til kan man til og med ta seg i å tenke på Neil Young. Han er ingen kopi, men føyer seg lett inn i en velkjent amerikansk tradisjon. Det var kanskje litt mindre folk enn man kunne forvente, men de som var der virket svært fornøyd. Det var også Vidar Vang. Settet var naturlig nok basert på låter fra debutskiva Rodeo. Når det hele ble toppa med litt sol i trynet ble jeg varm i både hud og hjerte.

Etter å ha gulpa i meg stedets middelmådige veggisgryte bar det bort til den største scena hvor El Corazon allerede hadde holdt på en stund. Haldensbandet fyller ut den vanlige rockeband-instrumenteringa med cello, banjo, lapsteel og ikke minst to vokalister. De lager klar og fin musikk som er like behagelig på stor utescene som i et svett og tett lokale. Bandet ga mye og beviste at de er et knallgodt americana-popband. Behagelig, melodiøst og med et snev av sommer mellom linjene. Jeg sto og svaia mens jeg tenkte California og Flying Burrito Brothers, selv om dette neppe er helt betegnende på alle låtene. Bandet levde seg inn i sin egne musikalske verden på en imponerende måte. Dette var nok en konsert altfor få fikk med seg. Bookinga på Månefestivalen er bedre enn Fredrikstad-publikummet er klar for! Den største fordelen med lite folk er at man kan gå på dass når man vil. Hadde de 2000, som arrangørene håpet på, kommet ville åtte båser vært skummelt lite.

Den siste av fredagens flotte skandinaviske americana-artist-trio var svenske Christian Kjellvander. En meget sjenert mann med stor stemme. Han kan av og til minne om en kombinasjon av Uncle Tupelo og Richard Buckner. Nå var det mer mennesker på kaféscena enn et par timer tidligere, selv om enkelte etter hvert stakk for å få med seg andre ting. Mer folk betyr mer skravling under konserten, men heldigvis ble det aldri særlig plagsomt. Kjellvander får mye lyd ut av både lungene og sin akustiske gitar. Hans skogsrock gledet mange av de frammøtte. På dette tidspunktet følte jeg at jeg kunne sitte og høre melankolsk musikk i timevis, men andre ting skulle oppleves andre steder.

Girl From Saskatoon er et av de nye håpa fra Fredrikstad. Også de hadde holdt på litt når jeg ankom den mellomste scena (jævla tett program). De ligger ikke så veldig langt unna Hello Goodbye i uttrykk, men har nok noe mer rock'n'roll-innstilling. Deres minimalistiske gitarpoprock vinner på en kombinasjon av sjarm og morsomme melodier. Litt lurvete og skranglete skal det jo være. En av de som så ut til å glede seg mest var Backstreet Girls-vokalist Bjørn Müller, som ellers traska rundt på området og gliste. Girl From Saskatoon er utvilsomt et underholdende band, selv om det skrangler litt på veien. Mot slutten dro de til med en låt kalt Ta Meg Hjem FFK, basert på John Denvers Take Me Home Country Roads. En råtten framføring av en tekst til et råttent lag... gikk jeg over streken nå? (Selv klarte jeg ikke å fri meg fra tanken på en fotball-låt som ble laga i nabobyen for noen år siden, "SFK, SFK, hvite og blå" til melodien av Judas Priests United.)

Litt seinere på samme scene sto Tennessee Beats. Deres actionrock ble fyrt av ved hjelp av noe pyro, som egentlig ikke var særlig kraftfull. Som mange av de andre banda i samme gate, står de i fare for å drive med mye mas og lite innhold. De forsvinner lett i mengden av breibeinte unge menn. Likevel var det hyggelig å se et lokalt band som så smått fikk litt fart i deler av publikum. Det var derfor synd at lyden til stadighet falt ut på den ene sida av scena. Bandet gjennomførte greit, men var et stykke fra å imponere.

Siste band jeg fikk noe særlig med meg av før hovedatraksjonen var The Real Ones. Jeg skal være real nok til å fastslå at dette ikke var noe for meg. Deres folkaktige rock er litt på sida av hva jeg føler meg komfortabel med. Litt mye jamming og gnikking, men de så ut til å kose seg på den største scena. De hadde nok litt problemer med å tenne gnisten på grussletta, men det kan jo skyldes at en del av de forreste hadde satt seg på stoler... dårlig publikumskultur!

Etter dette fikk jeg bare konstatert at Askil Holms publikum så livligere ut enn noe annet så langt på kvelden, før jeg gikk for å vente på kveldens høydepunkt. På dette tidspunktet ble nemlig mer og mer tid brukt på å slå av prat med kjentfolk samt å få øl inn i og ut av systemet. Mange konserter på rad kan slite på konsentrasjonen og når man i tillegg venter spent på et av sine favorittband trenger man litt avkobling fra rockemaratonet.

Når de hjemkomne sønner i Ricochets står på scena rocker folk skikkelig for første gang. Det var fortsatt romslig, men det kunne ignoreres ved å krype litt nærmere bandet. Nå har det seg sånn at jeg går i midlertidig transe hver gang dette bandet spiller, noe som de siste åra har medført mye underlig oppførsel. Alt annet forsvinner og jeg står igjen i en rock’n’roll-tåke av pils og glede. Heldigvis veit også Fredrikstad-publikummet å sette pris på et av landets beste liveband. Det var god lyd, godt humør, god stemning og god rock. Høydepunkter fra årets skive, blanda ut med gamle hits er en uslåelig kombinasjon uansett tid og sted.

Så ble det natt, og jeg var trøtt og fornøyd...

(del II følger)



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Broken Records - Until the Earth Begins to Part

(4AD)

Tilfeldigheter skapte bandet. Dynamikken skapte magien. Selvfølgeligheter skapte et aldri så lite mesterverk.

Flere:

Sade - Lovers Live
The Low Frequency in Stereo - Futuro