• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Hawksley Workman/Jim Stärk

Konsert, John Dee, torsdag 12/9-02

Bjørn Hammershaug 

Del på Facebook16.09.02

Det er alltid spennende å gå på konserter med artister som er mer eller mindre ukjente fra før. Blanke ark-effekten har ofte vist seg å gi positive utslag i forhold til å møte ny musikk. Dette var mitt utgangspunkt for kveldens arrangement med norske Jim Stärk og kanadiske Hawksley Workman. Det ble en riktig så fortreffelig kveld med et bredt musikalsk spenn.

Jim Stärk er en kvartett med tilhørighet i Oslo, som så langt i karrieren kun har en ett-spors singel ute (fine Reading Time). Med den som utgangspunkt var jeg rimelig forberedt på hva som var i vente, men likevel ble jeg positivt overrasket over dette ferske bandet. Styrken til Jim Stärk ligger først og fremst i vokalist/gitarist Einar Stokkes slepne vokal. Han startet alene med en akustisk vise som umiddelbart ga assosiasjoner til Nick Drake, og det var en følelse som ikke slapp taket selv etter at de tre andre i bandet kom på scenen. Den svært så tilbakelente kvartetten duvet avsted inn i et bedagelig og stemningsfullt viselandskap som dels lå opp mot Drakes Bryter Layter-æra og dels mot countrypreget vestkyst-pop. Dette er en fortreffelig kombinasjon som Jim Stärk behersker godt. Den tidløse stemningen de beveger seg inn i blir ytterligere forsterket av tangentmeister Asbjørn Ribes elektriske piano. Ut fra låtene å dømme sitter Jim Stärk på et meget solid materiale til sin kommende plate, og selv om de ikke akkurat flytter fjell med sin fremføring skapte de en lun og trivelig atmosfære med et relativt kort sett som gjør bandet mer enn interessant å følge videre.

Kveldens hovedartist var likevel kanadiske Hawksley Workman, og han er i hvert fall en spektakulær entertainer. De som kjenner hans plater er nok vant til et noe fyldigere lydbilde enn den enkle oppsetningen han har med seg på denne turneen. Men sammen med Mr. Lonely på keyboards var det mer enn nok. Han kan gjerne sammenlignes som en eksentrisk blanding av Tim Buckley/Jeff Buckley (se hans Live in Chicago til sammenligning), Freddie Mercury og David Bowie. Han er et levende teater, en spastisk røver og en sjelfull Fred Astaire på en gang. Alt dette gjør ham til noe man enten elsker eller hater, men man etterlates ikke upåvirket av hans intense fremføring - bare litt sliten. Hawklsey Workman krever mye av sitt publikum, men gir til gjengjeld mye av seg selv tilbake.

Det er stemmen som er hans hovedinstrument, og den utnyttes til fulle. Han dekker hele sjelsregisteret med sin potente røst, og går fra de høyeste toner (som han holder leeenge) og ned til hviskende hves på en femøring. Hans mimikk kan virke noe posøraktig og innstudert, men samtidig står hans autrerte stil i kontrast til de jordnære fortellingene han beretter om seg selv og livet i Ontario.

Et nek i salen hadde glemt å skru av mobilen, som selvfølgelig ringte i et ytterst sjelfullt og rolig parti. Workman stopper umiddelbart, løfter av et fiktivt rør, og fører samtalen for den nå forhåpentligvis flaue mobileieren ("Hi Mom, yeah, I'm at a concert right now..."). Det var ikke ofte han måtte korrigere sitt publikum - han hadde oss i sin hule hånd hele veien, og det er sjelden å betrakte et publikum som til de grader er konsentrerte på det som skjer på scenen. Vi fikk lengre og meget underholdende historier om Workmans privatliv, danset i takt med hans grishodekledde pinner, fulgte storøyd hans merkelige danser og lot oss henrive av lange og varierte låter. Schizofrent og sprikende kan det være, men kjedelig er Hawksley Workman aldri.

"Noe av det verste jeg har hørt", sa en, "Noe av det beste jeg har sett", sa en annen. Jeg tror sistnevnte stod for en gjengs oppfatning i salen. Er villig til å våge at flertallet som så Hawksley Workman denne kvelden kommer tilbake neste gang han kommer til Norge, selv om vi fikk akkurat nok i kveld.