Crystal Stilts, Revolver 6. mars

Dette kunne blitt selveste rosinen i pølsa i en ellers fantastisk konsertuke i hovedstaden - men det ble det dessverre ikke.

Crystal Stilts har gitt ut en av de lekreste skivene så langt i år med sin Alight of Night. Den låter som om The Walkmen hadde eksistert for 50 år siden og hvis Hamilton Leithauser hadde nettopp hadde fått lokalbedøvelse i kjeften. Crystal Stilts har med det stilt seg fremst i retrokøen og er en av de som har greid å få det til å høres mest autentisk ut.

Men det ble uansett ikke den fantastiske kvelden som man kunne håpet på denne gangen. Med en flott oppvarmingsjobb av Oslobandet Maribel først, ble den litt småslappe stemningen på Revolver forvandlet til en litt mer stemningsfull kjeller, noe som også hadde noe å gjøre med at den ble fylt opp til randen av unge og gamle håpefulle. Og når det er fullt på Revolver så er det sannelig fullt også.

Og når Crystal Stilts endelig kom i gang så var det fint altså, det var det. Men dette bandet har virkelig satt seg i en vrien posisjon hva lyd gjelder. Det kunne vel kjapt blitt for skarpt og det kunne blitt for grøtete – de opererer i et ganske så vanskelig lydlandskap. Og det gikk ikke helt bra på Revolver på dette området heller.

Hvordan dette bandet skulle låte og i det hele tatt være live hadde jeg vanskeligheter med å forestille meg, og forventningene var dermed mer forvirrende enn store og skumle. Og både lyd og band var relativt labert, og noe av det siste man kanskje vil høre som publikummer i et sånt tilfelle er at det er slutten på turnéen og at de er slitne. De mente det helt sikkert ikke sånn, men det virket som unnskyldninger for å være i veldig middelmådig form.

Om albumet mente grooves anmelder blant annet at
The Dazzled er den perfekte inngangen til Crystal Stilts' debutplate og "übercoole" univers, en oversimplifisert, sløy og monoton rockeballade, som kommer som et godstog gjennom høytalerene. Et bassriff å drepe for, og så plutselig en dyp og autoritær vokal med romklang fra helvete.
The Dazzled ble også høydepunktet under konserten, og der kan de takke det nevnte bassriffet – det er nesten for bra.

Så litt fint var det allikevel, og de har unektelig en håndfull flotte låter, men samtidig så er det låter som ikke har mye å gå på om stemningen er slapp og lyden er slapp. Mulig den meningen er farget av at det ble i overkant fullt der nede. Men det ble ikke den staselige konserten det burde ha vært, så det er bare å håpe at de kommer tilbake igjen snart for å rette opp inntrykket de gav denne kvelden.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Scorch Trio - Scorch Trio

(Rune Grammofon)

Ekstatisk og groovy improv av absolutt ypperste klasse!

Flere:

Diverse artister - St. Thomas
Motif - Expansion