• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Nattjazz Bergen: Maja Ratkje, Decoy Quartet, Vandermark/Marhaug/Nilssen-Love

USF Verftet, 1/6-2005

Magnus Kjærstad 

Del på Facebook03.06.05

Female Mechanic Now On Duty

Det var på forhånd vanskelig å vite hva som ventet da Maja Ratkje inntok Scene USF alene. Og til tross for en viss frykt for å bli utsatt for frenetisk samtidsmusikk og noe ubegripelig i forhold til eget begrepsapparat, var dette uansett en obligatorisk begivenhet. Utstyrt med sin egen stemme projisert gjennom diverse elektronikk, viste Ratkje vei gjennom et overraskende behagelig og umiskjennelig norsk lydlandskap. Konsertens første halvdel var gjennomgående lekker og episk elektronika. Det var heller ikke vanskelig å høre og se at vi hadde med en dyktig musiker å gjøre. Ratkje fortsatte med en Lieder med tekst skrevet av Berthold Brecht. Og at hun benytter Brecht er ikke overraskende med tanke på at han i tillegg til sine dikteriske evner også sto bak en moderne og dynamisk kunstteori jeg vil gjette er kompatibel med mye av det Ratkje holder på med. Denne tyske melodien gled etterhvert over i rene voicesampler. Omtrent som Bill Evans på "Conversations with Myself" musiserte hun oppå seg selv. Uten sammenligning for øvrig. Herfra tok det ikke lang tid før hun dro på med et massivt og glimrende støyparti. Og jeg tror en viktig grunn til publikums nytelse var måten Ratkje lokket oss inn i musikken på, fremfor å overrumple oss med støy. På sitt mest bråkete var intensiteten sammenlignbar med Helge Steens støyparti på Fleshharrower (Motorpsycho). Uten sammenligning for øvrig. Maja Ratkje har etter hvert et stort navn å leve opp til. Et tydelig tilfreds publikum er nok enige om at hun klarte det på Nattjazz.

Digresjon

Med en time å slå i hjel før neste konsert virret jeg rundt i gangene på verftet da en vinylutgave av Coltranes "Giant Steps" trakk meg bort til plategrossistens stand utenfor cinemateket. Og fra døren på cinemateket strømmet det hard bop som trakk meg videre inn. Det viste seg at det var norske Decoy Quartet som sto bak disse tonene. Bestående av Håvard Fossum (sax), Dag Arnesen (piano), Magne Thormodsæter (bass) og Frank Jacobsen (trommer) spilte de en kjapp og tight jazz som hadde lite til felles med Miles Davis’ Decoy-album, men minte derimot påfallende om, ja nettopp, Giant Steps. Mens The Core grafser i Impulse-posen, har vi da også et band som er mer rettet mot Coltranes tidligere Atlantic/Prestige-periode. Men tre låter var alt jeg rakk før friere former ventet på Scene USF.

Blow Out

Ken Vandermark (sax/klarinett), Lasse Marhaug( elektronikk), Paal Nilssen-Love (trommer/kunst) sto for noen av de frieste utfoldelser på Nattjazz så langt.
Nilssen-Love har på hver sin kant jobbet med disse gutta tidligere, og det skulle bli spennende å se Marhaug sammen med denne søkende Chicago-veteranen. Det ble på mange måter Nilssen-Love som var bindeleddet i denne trioen også musikalsk. Innledningsvis under Vandermarks frie improvisasjoner var Marhaug nokså anonymt tilstede. Da Marhaug etter hvert bygget opp noen dronende støypartier, hadde saksofonen problemer med å trenge gjennom denne veggen av lyd. Dermed ble det enten trommer/saks eller trommer/elektronikk. Når det er sagt så var dette uansett en kraftutfoldelse av de sjeldne. Og uansett hvor rart det høres ut, var dette musikk man kunne leve seg inn og forsvinne i. Nilssen-Love får rytmer ut av alt han tar i, denne gang demostrert blant annet med en kjetting. En av mange rekvisitter han hadde i tillegg til trommesettet. Vandermark spiller også fredag 3.juni med Håvard Wiik og Ingebrigt Håker Flaten i trioen Free Fall.