Konsert: Blonde Redhead, Rockefeller 14. april

Blonde Redhead avleverte et musikalsk kompromiss mellom fortid og fremtid, støyrock og pop med erfaren eleganse.

Sommerfuggel i vinterland

Det begynner å bli noen år siden sist Blonde Redhead var i Norge, i hvert fall som jeg har registrert, og av den grunn var nok forventningene ekstra høye blant de mange oppmøtte til hva som skulle møte oss fra scenen. Med fjorårets albumtriumf 23 friskt i minnet, var det nok også mange nye fans som fikk oppleve et friskt pust i konserthverdagen. Gruppen fremsto nemlig på alle måter som et ungt og kreativt band, som spiller med en selvtillit de har opparbeidet seg fra helt tilbake til 1993.

Historien om Blonde Redhead er vel kjent for de fleste nå. Hvordan de en gang var en kvartett som støyrocket så godt i Sonic Youth-trommis Steve Shelleys ører at han selv valgte å utgi deres debutalbum. Det faktum at Sonic Youth-medlemmene fremdeles er like aktuelle i 2008, og at blant andre Thurston Moore holder koken som en alternativ musikkpromotør skal jeg ikke gå for dypt inn i her. Men det er interessant å nevne i sammenheng med hvor viktig nettopp slike valg har for å etablere band som Blonde Redhead. I disse dager hvor mange grupper selger liv og sjel for å nå sine pionerer ca. til halsen så er det godt å få bekreftet to ting: de gamle er fremdeles eldst, og de er fremdeles best.

Den komplekse performiteten

De tre medlemmene som utgjør Blonde Redhead er tvillingbrødrene Simone og Arnedeo Pace, som tar hånd om hvert sitt instrument for å fylle det soniske lydbildet til bandets hovedvokalist Kazu Makino. I tillegg til å spille en svært aktiv gitar deltar Arnedeo på flere låter også på vokal. For som nevnte Sonic Youth er Blonde Redhead opptatt av det performative i sin musikk og flere av låtene er bygget som rene replikker lyrisk. Ingen revolusjonerende idé i seg selv, men det viser i hvert fall hvordan de tre utfyller hverandre på en kreativ måte, som på plate tåler mange repetisjoner grunnet dets manglende evne til å stagnere tolkningsmessig.

Live må jeg si at dette aspektet forsvant nesten helt. Blonde Redhead stilte med et ganske tradisjonelt konsertoppsett, Simone Pace i bakgrunnen med energisk tromming, Arnedeo og Kazu på hver sin side i forgrunnen med ulike instrumenter. Samspillet musikalsk var naturlig nok upåklagelig fra en så rutinert gruppe, men personlig synes jeg det skortet litt på karisma og publikumsfrieri. Man skal heldigvis ikke forvente noe scenshow á la sirkuset til Rolling Stones, men for et band med en aktiv bakgrunn i kunst og kunstrock kunne man gjort ganske mye mer med opptredenen. Det Norske konsertpublikummet svarte som alltid med å stå bom stille og nøye seg med å klappe forsiktig mellom låtene, så på en måte fikk vi kanskje som fortjent.

Et musikalsk kompromiss

Låtmaterialet var i stor grad fylt av bidrag fra eminente 23. Men det ble også gjort god plass til Misery is a Butterfly og noen tidligere låter som var tydelig mer utagerende, skremmende og tilfredsstillende. Det blir stående som det mest positive ved denne konserten: bortimot uten unntak valgte gruppen å spille låtene i en mer tradisjonell støyrock-innpakning, og selv på lavmælte perler som The Dress og Melody ble gitarene tydeliggjort og trommene dominerende. Publikum ble servert et musikalsk kompromiss som gruppen i grunn gjorde med seg selv ved å spille nye låter i gammel innpakning. De som trodde at Blonde Redhead hadde slått seg til ro med å vende mer mot et kommersielt poplandskap fikk seg dermed en liten overraskelse.

Med andre ord en kledelig og proporsjonert avlevering fra Blonde Redhead, som definitivt gav mersmak på deres diskografi. Personlig er jeg ikke så kjent med deres eldre materiale, og jeg stakk umiddelbart nesen innom en platebutikk for å rette opp den feilen. For selv om de må kunne sies å være pionerer innenfor sitt fagfelt, betyr det ikke at de er ferdig med å eksperimentere. Det er et viktig kriterium for å overleve i dagens musikkbransje.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Joe Henry - Tiny Voices

(Anti / Epitaph)

Ein drøy time med store låtar, stor musikalitet, løpske instrument, eklektisk innstilling og sjel, sjel, sjel.

Flere:

TeeBee - The Legacy
Richard Swift - Dressed Up for the Letdown