Konsert: Black Lips, Blå 5. april

Black Lips vil gjerne revitalisere lyden av garagerocken fra 60-tallet med sin flower-punk, men var ikke fullstendig overbevisende på Blå.

Relaterte sider:

Black Lips

- Black Kids eller Black Lips, spurte min bestevenn humoristisk idet vi entret Blås lokaler rundt titiden en lørdag kveld. Alskens hippe obskuriteter hvelvet mot oss; alt fra Blindern-nerdene med emo-briller, lusekofte og et arrogant blikk på omverden til Plan B og Furore i Harare. En god blanding av omtrent de samme folka jeg møter hver eneste gang jeg går for å se nye band som er omfavnet av smaksfacistene i Pitchfork.

Ja vel, tenkte jeg, men hvor blir det av gutta i Pirate Love?

Vel vitende om at jeg i forkant av denne konserten hadde brukt 5 minutter av mitt liv for å sitte å se et "behind the scenes" opptak av Pitchforks jakt på en ny VJ, må jeg si at jeg ofte stiller med en form for kritisk distanse til det de anbefaler. Dessverre rives disse murene ofte ned til bare grusen når jeg faktisk lytter gjennom platene som artistene blir hypet for. Når det gjelder Black Lips og deres siste album Good/Bad Not Evil var ikke Pitchfork de eneste som hentet frem lovordene om disse guttene, men de var antagelig blant de første.

Black Lips spiller en form for 60-talls punk som de selv definerer som flower-punk. I disse dager er slike egenskapte betegnelser selve grunnmuren i om noe skal kunne bli sett som noe nytt - eller om det rett og slett er bare drøm og fantasier om å lage noe eget. Black Lips ligger vel sånn cirka midt på treet mellom det å være nyskapende og direkte plagiater. De sikter i hvert fall relativt høyt i sitt referansegalleri og bytter på å låte som om Dick Dale slår surfegitaren sin i hodet på Lou Reed eller en krysning mellom Johnny Cash og The Sonics.

Med det sagt, betyr ikke det at de alltid treffer blink med soundet, og enkelte låter kan virke noe keitete og påtatt kopierende. Det skorter imidlertid ikke på selvtillit gutta i mellom, og de bruker enhver mulighet til å rope ut navnet sitt, og virker direkte fornærmet når publikum ikke blir smittet av deres ekstreme entusiasme. Jeg var allikevel forberedt på at dette skulle være en energisk liveopplevelse, som en gang var selve varemerket til Black Lips, og som var med på å hjelpe de frem til en platekontrakt. Med det i minne, må jeg si at konserten på Blå var en skuffelse.

For joda, her gikk det hardt for seg. Lyden av gitarene var stilt så høyt at ingen i realiteten kunne høre noe av hva guttene sang. Mange vil hevde at det heller ikke var nødvendig når de har en slik tilstedeværelse på scenen, men ærlig talt er det mange andre band som i disse dager har et mer spennende sceneshow. Det ble liksom aldri helt den store stemningen som vi hadde blitt profetert av alskens hippe musikkjournalister, og det virket nesten som om guttene selv var klar over at det ikke var den beste dagen på jobben.

Mange godlåter tiltross, var det forhåndshypen som innhentet Black Lips denne kvelden. Lovnaden om noe særegent og manifisterende, noe monumentalt og engasjerende, ingenting ble egentlig virkelighet. Vi sto der og så på 4 gutter som kan sin musikkhistorie, som skamløst plukker riff og attitude fra sine referanser men som i speilet aldri klarer å være noen andre enn seg selv.

Ikke at det er noe galt i å være seg selv, men i dette tilfellet betyr det at Black Lips hele konserten igjennom prøver å være noe annet enn det de er. Og som alle vet kan ikke det holde helt til mål hver eneste gang. Etter hvert stilnet trampeklappingen mellom låtene, allsangen på refrengene og de yngste deltakerne i front sluttet faktisk å danse. Da ble Black Lips tydelig provoserte og hadde antakelig minnet om konserten i Tijuana, Mexico i minnet når de spilte seg gjennom de siste låtene. En konsert som Hovefestivalen streamer til via sine nettsider, men som det ikke er realistisk å tro at det vil bli hver eneste gang. På Blå klarte ikke Black Lips å løfte taket av bygget slik jeg formoder de faktisk antok de ville klare, og selv om norske konsertpublikummet er noen notoriske kjipinger, har de allikevel vært mer tilstede på andre konserter jeg har vært på.

Alt i alt en engasjerende men halv-interessant opptreden fra Black Lips, hvor det morsomste i grunn var vokalistens bart, for de som synes den slags er morsomt.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo