Ekstranummer #59: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, Del 3 (II)

Hva har Sæmund Fiskvik og Arnt Haugen felles? Begge skuet fedrelandet fra ei stabburstrapp. Gjennom respektive briller betraktet de helt ulike versjoner av Norge. Der den ene fant tidløs kulturarv, så den andre en slumrende politisk utopi.

Med hammar og høtt
I 1969 inntraff noe som i utgangspunktet kunne betone seg som en ren historisk fotnote, da Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) brøt med Sosialistisk Folkeparti (SF - forløper til dagens SV). Krangel og brønnpissing på venstresida hørte med til dagens politiske orden og SF hadde etter fraksjoneringen fra Arbeiderpartiet et tiår før vært forfulgt av dårlige valgresultater og kinkige politiske avgjørelser (de stemte med høyresida under King’s Bay-saken og bidro dermed til å felle Gerhardsen-regjeringa i 1963). Utskuddene i SUF, eller “suff’erne” som de ble kalt, bestemte seg senere for å danne et eget politisk parti, og fra 1973 var AKP(m-l), Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) et faktum. Slik tilfelle hadde vært med SUF, kom AKP (senere innlemmet i alliansen Rød Valgallianse - RV- nå partiet Rødt), aldri til å bli stort mer enn et politisk margnotat, med ytterst sparsom oppslutning ved valgene. Allikevel har ingen annen politisk gruppering satt sitt preg på norsk kultur og akademia som AKP-klikken.

Dette kommer av de sentrale kadrenes evne til strategisk tenkning og praktisk manøvrering som etter iherdig innsats førte dem inn i nøkkelstillinger i media, fagforbund, de høyere læresteder og offentlig forvaltning. Yndede felter var forlag, avishus, NRK, professorater, LO, skoleverket og byråkratiet. Deres rigide marxistiske tankemodeller dynket i maoistisk ortodoksi la en tung labb over den offentlige samtalen og skal ifølge professor Hagtvedt og andre som opplevde ML’erne på Blindern i syttiåra ha “forgiftet alt intellektuelt liv”.

Det er riktig at ML-bevegelsen var et rigorøst hierarkisk apparat preget av kommandolinjer og blind oppofrelse, totalitær retorikk og svermerier for dubiøse historiske figurer som Stalin, Mao og Pol Pot. Samtidig var avskallingsprosessene innad i bevegelsen tidlig synlige. Mange kadre begynte å tvile allerede mens bevegelsen sto på sitt høydepunkt rundt 1976-77. Hardcore (ml)-ere meldte etter hvert overgang til erkefiendene og “høyreavvikerne” i SV og det “bånn reaksjonære” DNA, og fikk på denne måten lettere adgang til maktens korridorer og nøkkelstillinger i fagbevegelsen, departementene, redaktørstillinger og toppverv i kulturlivet. Det var denne “sekulariserte” versjonen av tankegodset fra ytterste venstre som ble sildret utover de oppvoksende årskullene gjennom skoleverk og høyere utdanning. Gerd-Liv Valla, Sigurd Allern, Tron Øgrim, Dag Solstad, Jon Michelet og Hans Rotmo er bare noen få navn på lista av toppfolk som sprang ut av ML-bevegelsen.

I utgangspunktet var AKP-folka i norsk politisk sammenheng en slags dissentere, politisk paria som organiserte sitt eget apparat uavhengig av staten slik en annen norsk dissident, Hans Nielsen Hauge hadde gjort snaue 150 år før. Helt fra 20-tallet hadde norske kommunister flokket seg om det (stort sett) Moskva-lojale Norges Kommunistiske Parti (NKP). Der i gården bygde man på tradisjonell marxistisk analyse (“klassikerne”) med påbygning og oppdatering i for eksempel Lenins imperialismeanalyse og planøkonomiske ideer fra Sovjets nasjonsbyggende fase under Stalin. I de stadig mer ungdomsorienterte søttiåra, med voldsom vekst i antall studenter ved høyere læresteder og mer fokus på ungdomskultur som vekselvis positiv og problematisk, var det lite å finne for radikal ungdom i NKP. Partiet var preget av alvorstyngede eldre gubber i koksgrå dresser som snakket om krigen og Sovjet og kritiserte Arbeiderpartiets velferdsstat for å være en dupert USA-lakei som kolporterte imperialistiske løgner for en rundlurt befolkning. Partitoppene i NKP var beinharde tøffinger med proletære røtter, som Arne Jørgensen, Reidar T. Larsen eller Martin Gunnar Knudsen (“MG-Knudsen”). For norsk ungdom i dessertgenerasjonen, med mye fritid, lommepenger, langt hår og slengbukser, minnet disse typene alt for mye om den strenge lektoren på skolen eller - ahem - de muntre gubbene i Kreml, Bresjnev og Gromyko, som var å se i Dagsrevyen uka igjennom.

AKP(m-l) ble svaret for mange radikale ungdommer som betraktet NKP som en fortropp for en forestående sovjetisk invasjon. AKP fryktet nemlig NKP som en mulig norsk femtekolonne nesten mer enn de var redd infiltrasjon fra overvåkningspolitiet eller CIA. Og dette skulle være et kommunistparti! At det nye partiet erobret en hel del unge sinn betydde ikke at de sluttet å frykte NKP. Gamlekara svarte godt for seg i fjernsynsdebatter og mange TV-tittere var i bunn og grunn enige i mye av det NKP sto for. Men den kalde krigens implikasjoner satt djupt i folk og propagandakrigen mot NKP hadde pågått i årtier. LO og DNA kjørte fullt trøkk mot kommunistene i media og på arbeidsplassene og mistenkeliggjorde partiets motiver og forbindelser (“styrt fra Moskva”). NKP’s bånd til Sovjet dømte partiet til evig mikrostatus og deres betydelige innsats i kampen mot okkupantene under krigen ble fortidd og bagatellisert. Yrkesforbud, bakvaskelseskampanjer, politisk forfølgelse og overvåking under Haakon Lie og de hemmelige tjenester gjorde ikke det politiske arbeidet enklere. Ekstra tungt var det å skulle argumentere mot velferdsstatens politiske konstruksjon i lys av den enorme velferdsveksten i etterkrigstida. Folk flest var jo temmelig fornøyde og ønsket seg først og fremst mer av alt, nå som karusellen spant av gårde, dyrtid og inflasjon til tross.

Det var i dette klimaet at Sigurd Allern og hans kohorter mente tida var inne til å lansere et nytt kommunistparti i Norge. Sovjet var helt ut, kunne AKP informere. Det som under Lenin og Stalin hadde vært en sosialrevolusjonerende avantgardestat av enorm historisk betydning, var stivnet til et imperialistisk, geriatrisk og nepotistisk oligarki av apparatsjiks og klakører. Sovjet var “sosialimperialismen” inkarnert, en diktatorisk hydra som glefset etter globalt hegemoni og undertrykte sin egen arbeiderklasse. Sovjet var ikke det spøtt verre enn USA-imperialistene, snarere tvert imot. Amerikanerne var rasjonelle imperialister, de hadde en metode og en plan, men gærningene i Kreml kunne man aldri vite hva ville finne på. NKP ble AKP’s erkefiender, lumsk femtekolonne som ville bli quislinger over natta når (ikke hvis) den sovjetiske invasjonen kom. En sovjetisk invasjon var nemlig nært forestående, antagelig før 1980. Folket måtte bevisstgjøres! Geriljakrig ville være tilsvaret under en framtidig Sovjet-okkupasjon. Sovjetkommunistene i Norge var livsfarlige, landssvikere in spe som valset rundt i gatene som om ingen ting var hendt (det hadde det riktignok heller ikke). AKP’erne fikk helt noia, de så spioner overalt. Det norske, CIA-infiserte reaksjonære overvåkningspolitiet konkurrerte med klandestine KGB-spioner og NKP-infiltratører i å kartlegge AKP-folk.

Løsningen var en organisasjonsmodell der hemmelighetskremmeriet florerte. Dekknavn, kodeord og hemmelige møtesteder ble bevegelsens modus operandi. Men alt slitet og nervepresset ville sent om lenge gi resultater: Innføringen av sosialismen i Norge, prosjektert til ca 1985. Og da i AKP’s versjon, utledet av Mao Tse-Tungs tenkning og den albanske kommunistlederen Enver Hoxas unike visjon, den agrarbaserte kommunistiske stat ispedd industrialiserte “enklaver”.

Som forbilledlig kommunistisk stat framhevet AKP i stedet for Sovjet det framtidsrettede og progressive Kina, der den geniale oppadstigende morgensol Formann Mao ledet massene gjennom den gloriøse Kulturrevolusjonen, en prosess som skulle rense folket for alt borgerlig slagg. I tillegg innledet man politiske forbindelser med “sosialismens fyrtårn” Albania, lilleputtstaten som hadde brutt med Sovjet og utviklet sin egen form for jordbrukssosialisme. Studieturer til Kina og Albania sto høyt på enhver rettroendes prioritetsliste, et privilegium man fortjente først etter hard og selvutslettende innsats.

AKP fant tidlig ut at de måtte følge Lenins maksime om å prege kulturen. Marx hadde plassert kulturen i “overbygningen“, men arbeidet måtte foregå på bunnplanet, i “basis” - der folk befant seg - på arbeidsplasser, i skolen, på torg og gater. Partiet etablerte etter hvert bevegelsens hovedorgan Klassekampen som dagsavis, opprettet forlag (Oktober) med egne bokhandler og organiserte teatergrupper etter agit prop-prinsipper. I vår sammenheng er det mest interessant at det ble satt inn et skikkelig løft for å skape en egen Folkets Musikk, et antidot til den dekadente og fremmedgjørende angloamerikanske popmusikken som sløvet de norske “massenes” sinn.

Mens AKP-litteraturen i stor grad vendte seg mot “aktuelle problemer” som det het, i arbeidslivet og storpolitikken, fikk mye av bevegelsens musikk en annen slagside. Den fikk preg av tilbakeskuende tendenser, agrarromantikk og rural pastorale. Dette var jo en tiltagende tendens i tida, med global miljøkrise rett rundt hjørnet (“Den tause våren”), overfiske i norskehavet (“svart hav”), flyttestrøm fra land til by (“avfolkingsspøkelset”) og svermerier for kollektive løsninger i primærnæringene, et slags “all makt til Sovjetene” i traktorsporet.

Skjematisk formulert så AKP-litteraturen den norske seinkapitalismens kriser gjennom kinesiske briller mens musikken lanserte løsninger av albansk type. Der Mao og det kinesiske kommunistpartiet industrialiserte Kina, forble Albania i hovedsak et bøndenes sosialistparadis. Forutsetningene der nede i “Sosialismens fyrtårn i Europa” kunne derfor sammenlignes med Norges, hvor store deler av sysselsetningsgrunnlaget lå i utvinning og foredling av naturressurser, skog, fisk, malm, stein og jordbruk. Olja hadde minimal betydning for nasjonaløkonomien tidlig på syttitallet.

Den samlende faktor for agrarromantikken i hele den motkulturelle bevegelsen, fra AKP til inn i venstrefløyen av DNA, var kampen for eller imot norsk EF-medlemskap fram mot folkeavstemningen i 1972. EF representerte “monopolkapitalen” og var i sin innretning småfolk, arbeidere, fiskere og bønders utnyttere og utsugere. Innlemmelse i EF ville medføre en framtidig leilendingstatus for Norge. Landet ville bli lagt åpen for kontinental storkapital som ville kjøpe opp land, fisk og fossekraft og selge arvesølvet ut av landet. Folk måtte reise seg til forsvar for råvarereservene og allmenningen og sjøl ta kontroll over ressurser og produksjonsmidler.

EF var fiendebildet som forente alternativbevegelsene, alt fra miljøvernere til bygdeungdomslag, med det doktrinære SUF, senere AKP, i hvert fall for en avgjørende stund. ML-kadrene avslørte nemlig raskt en hang til å ville kuppe alle organisasjoner de kom inn i. Med tida ble de ansett som pest og paria, særlig i de anarkistinspirerte delene av motkulturen.

Dragningen mot naturen og primærnæringene, økologisk bevissthet og bastant antiurbanisme gikk opp i en høyere enhet og avfødte en ruralitetens romantikk. Dette var virkelig en total anakronisme i ei tid preget av global industrialisering og rask modernisering. Men i historisk perspektiv var ikke reaksjonen spesielt uventet. Var ikke dette bare snakk om nok en runde med Rousseau-inspirert modernitetsangst med Erik Damman og Sigurd Allern som moderne luditter? Ruralromantikken uttrykte seg som agrarpoesi og mollstemninger over utkantproblemer og fraflytning i distriktene. Motvekten til utviklingen mot stadig sterkere befolkningskonsentrasjon i industrialiserte urbane strøk, varefetisjisme, økende forbruk og konsumets nummende virkninger, ble et utopisk-nostalgisk ideal om det enkle livet på bygda eller småstedet, kollektivt organisert og klasseløs i grunnstrukturen.

AKP’s eget plateselskap, MAI, grunnlagt 1974 som en samling av flere små radikale plateetiketter, rendyrket denne jordbruks og bygderomantikken på en rekke LP og singleutgivelser. Tendensen var revolusjonær og nostalgisk på samme tid. Framtidssamfunnet som sosialismen skulle skape i norske bygder var et forskuttert bilde av de gode gamle dager: Småbruk og fiskevær, levende småsamfunn, selveiende bønder organisert som kollektiver, samvirke, lokal videreforedling, rent vann, ren luft, vindmøller, håndverkstradisjoner holdt i hevd og oppheving av hierarkier og klassestrukturer. Altså fortida som framtidsideal minus fortidas ulemper: Rigide klassestrukturer, husmannsvesen, fattigkasse, potetpest, svart hav, utpanting, tvangsauksjon, fut, lensmann og prest.

Hvordan var det mulig at beinharde maoister kunne drømme seg bort i slike postkortidyller samtidig som de hyllet Stalins elektrifiseringskampanjer på tredvetallet? Vel, drev ikke Pol Pot og gjennomførte en gloriøs agrarrevolusjonær omveltning av Kampuchea, der nettopp livet på landet skulle utgjøre bunnplanket i en kommende sosialistisk utopi? Vi trenger vel alle å holde på en drøm når det røyner på.

Siste setning var ironisk ment.

I neste del: Mer om MAI og livet på landet. Dessuten titter vi utover musikklivet og ser på retrotendenser i syttitallsfilmene.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

...
17.10.17 - 17:35

god jobb, har lurt etter informasjon...
15.10.17 - 22:49

glad for å bli med i...
15.10.17 - 22:48

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo