Konsert: Alice Cooper, Turbonegro, Brides of Destruction, Silver

Skool's Out - Oslo Spektrum 18/6-04

Det var flere muligheter til å oppleve rockelegender denne junifredagen. Mens David Bowie sto på en utendørsscene på en annen side av byen, herja Alice Cooper inne i Oslo Spektrum. Fire band på cirka 6 timer er en gavepakke til rockefolket. At det ikke var helt fullt skyldes kanskje at det er vanskelig å konkurrere med Bowie. De som var inne på Skool's Out-showet fikk i alle fall alt de kunne håpe på.

SILVER
Når Silver gikk på scena 19.30 var det helt greit med folk, med tanke på at det fortsatt var tidlig kveld. Bandet passer godt inn i programmet, da de er et av landets stødigste, unge showband. Det er ikke mange norske i deres klasse som gjør seg så bra på så stor scene. De pøste ut hitsa fra skiva White Diary og satte krona på verket med Angels Calling og Riot 1-2-3. Mange av de som var inne ventet på det som skulle skje seinere, men Silver klarte uten tvil å varme noen rockehjerter med sitt upåklagelige humør og stå-på-vilje.

BRIDES OF DESTRUCTION
Dette bandet har fått flest overskrifter fordi Nikki Sixx (Mötley Crüe) og Tracii Guns (L.A. Guns) er medlemmer. Jeg har desverre ikke hørt hele skiva, så dette var mitt første møte med de fleste låtene. Bandet ligger nok stilmessig nærmere Mötley Crüe enn L.A. Guns, og spiller en lett modernisert utgave av den rocken California pøste ut for 15-20 år siden. Dermed får man fort inntrykk av at bandet lever på gamle drømmer. De presenterte noen OK låter, men hadde et stykke igjen for å overbevise meg. Bandet hadde absolutt minst særpreg av navna på plakaten denne kvelden. Nikki Sixx hadde fortsatt stilen og håret i behold, mens vokalisten minnet om en litt kjedelig Vince Neil med hårsprayoverdose. Tracii Guns leverte noen kjipe standardsoloer og trommisen viste gang på gang hvor mye han kunne trikse med stikkene. Heldigvis var det mange som var mye mer imponerte enn meg. Brides of Destruction avslutta sitt sett med Shout At the Devil. Da gliste denne anmelderen også!

TURBONEGRO
Med et norsk flagg på langs (utgjorde et opp-ned-kors) som scenepynt satte Turbonegro i gang sitt hitsett. Bandet har henta så mye fra Alice Cooper at det må ha vært en ære for dem å stå på samme scene. Selv om lyden var litt rusten overbeviste bandet ved å være seg selv; Norges største showband. Dette visste store deler av publikum å sette pris på, for nå ble det virkelig hett i Spektrum. Hank, Euroboy, Happy Tom og de andre har et fantastisk grep på sitt publikum, som de også fikk festet denne kvelden. For de som har sett bandet noen ganger det siste året, var det kanskje ikke noe særlig nytt å oppleve. Bandet leverte frisk og stødig rock, hovedsaklig fra de to siste utgivelsene. Før de satte i gang med sistelåta, I Got Erection, passet de på å takke Alice Cooper. Noe som var på sin plass.

ALICE COOPER
Når Alice Cooper gikk på scenen til lyden fra Black Juju forsvant all min kritiske sans i en gledesrus som varte halvannen time. Om noen har andre inntrykk enn meg fra konserten, så gjerne det. Å se Alice Cooper for første gang på 13 år satte nemlig anmelderen helt ut. Når settet i tillegg var så spekket med godbiter fra første halvdel av 70-tallet, hadde jeg ingenting å klage på. Riktignok er avlivingene og de mest brutale delene av showet borte på denne turneen. Man får en slange og Coopers dansende datter, men ellers er det mest snak om en streit konsert enn tidligere års rocketeater.

Bortsett fra noen smakfulle biter fra det siste albumet, besto hoveddelen av konserten av låter fra tida med det originale Alice Cooper-bandet. No More Mr. Nice Guy, Billion Dollar Babies, Be My Lover, Desperado, Sick Things, Halo of Flies, Ballad of Dwight Fry og mange flere høydepunkter gjorde dette til en av årets konsertopplevelser. I tillegg serverte han Cold Ethyl, den selvsagte Poison og knallavslutninga Under My Wheels. Cooper er like kul, tøff og sikker som altid. At mannen er langt ute i femtiåra ser ikke ut til å prege sceneopptredenen.

Cooper virker friskere og mer fornøyd enn en gjennomsnitlig norsk 35-åring. Det var godt å se at han holder seg bedre musikalsk enn nesten alle andre artister på samme alder. Fredagens konsert var nemlig en oppvisning i hvordan man eldes med stil og fortsatt gir publikum ekstatiske rock'n'roll-opplevelser.

Måtte noen finne på å arrangere flere slike happenings. Selv storkoste jeg meg i en blanding av barnlig glede og nervøs entusiasme. Fire band på en kveld fungerer glimrende i Spektrum. Det ga nesten følelsen av en minifestival. At det ikke var stappfullt var synd, men det ga i hvert fall en behagelig romslighet.

Seinere på natta kunne man oppleve The Brides of Alice Cooper på Elm Street. Medlemmer fra Coopers band og trommisen fra Brides of Destruction klinte til med et knippe coverlåter. De så ut til å storkose seg, det gjorde publikum også... selv om ryktene om at Cooper selv eller Nikki Sixx skulle dukke opp var sterkt overdrevne.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Devendra Banhart - Smokey Rolls Down Thunder Canyon

(XL)

California Here I Come! Cosmic cowboys, lykkejegere og blomsterbarn forenes i Topanga - 40 år siden forrige gang.

Flere:

Tom Waits - Blood Money
Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er