Buktafestivalen Tromsø: Calexico

Bukta, torsdag 19. juli 2007: Strålende fra Calexico, som sto for høydepunktet på festivalens åpningsdag.

Buktas første dag bød på energisk garasjepop signert The Hives, en fin, men noe uforløst opptreden av The Termals, og et rungende rop mot himmelen i en hyllest til Robert Burås, da veteranene i Turboneger dedikerte sin konsert til en dypt savnet musiker. Likevel var det Calexico med sitt unike musikalske brygg som skapte de største øyeblikk.

Calexico har fascinert med særegen musikk siden tampen på nittitallet. Med sin miks av Mexico, kaktus, ørken og Arizona har Tucson-bandet gitt ut et knippe særdeles fine plater. Bandets to hjernehalvdeler, Joey Burns og John Convertino, har virkelig satt sitt preg på mye av det beste fra den amerikanske indiescenen. Foruten egne prosjekter i Giant Sand og Calexico, har duoen også samarbeidet med Vic Chestnut, Lambchop, Richard Buckner, Nancy Sinatra, Naked Prey, Lisa Germano og mange, mange flere. De skal også arbeide med Jaga Jazzist og Hanne Hukkelberg om ikke lenge. Puh.

Som jeg hadde gledet meg.

Mariachi-orkestret, som de hadde med seg da jeg sist så dem i 2000, var ikke med til Nord-Norge uten at det la noen demper i det hele tatt. Elegant svingte konserten fra drivende rockere med tre gitarer og en frydefull lydvegg, til dempet, svingende akustiske perler der to trompeter og slide viste den multikulturelle, grenseløse siden av ørkenrockerne. Calexico svingte innom de fleste av platene sine, og med en super oppbygging av settet fikk bandet 10 lusne varmegrader i Tromsø til å føles som brennhet ørkenvarme for en stakket stund.

Fra fantastiske The Black Light (98) skapte Minas De Cobre magi. Fantastisk morsomt at bandet ikke bare spilte sitt ferskeste materiale. Hot Rail (00) var representert med El Picador, og med tre låter fra Feast of Wire (03) - Sunken Waltz, Not Even Stevie Nicks og en eksplosiv Güerno Canelo - kunne dette rett og slett ikke gå galt. Med trompeter i sentrum skapte Burns & co nærmest magiske tilstander da de gjøv løs på selve Calexico-formelen, der de beveger seg over grensen til Mexico og lar spansk innflytelse skinne gjennom i musikken.

Bandets eldste materiale er best, og hyggelig nok var dette rikt representert i en konsert som kilte nervene. Tett og lekent byttet Calexico instrumenter, stemninger og uttrykk. Siste halvdel av konserten var 4000 publikummere et sammenhengende glis og en helhetlig masse i bevegelse, og når det meldte regnet ikke kom føltes idylliske Telegrafbukta som det beste stedet i verden i går kveld. Vi var rett og slett vitne til en musikalsk maktdemonstrasjon, der den hyggelige overraskelsen var en Love-hyllest i frenetiske Alone Again Or, som igjen viste storheten i låtskriveren Arthur Lee. Veldig, veldig fint.

Med Calexico ble ett nytt kapittel i Buktafestival historien skapt, og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at ørkenrockerne sto bak en av de aller beste konsertene i festivalens fireårige historie.

I kveld står Tucsons fineste band på scenen i Tønsberg. Ikke gå glipp av de!


comments powered by Disqus

 



Peti Meter
2007-07-22Alone Again Or

Låten er skrevet av Bryan MacLean...

Magne Johnsen
2007-07-23Alone again

Legger meg flat. Skrevet i bankende bakrus, i et stress for å rekke eksplosjonen til New Bomb Turks. Håper dere viser storsinn.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo