Konsert: Peter Brötzmann, Mats Gustafsson, Paal Nilssen-Love

Blå 25. januar 2005. Improviserte eksplosjoner fra tre sentrale improvisasjonsmusikere.

”Hvorfor?”, sier jeg til meg selv etter hver eneste frijazzopplevelse jeg har, ”hvorfor gidder jeg å høre på noe annet enn frijazz?”. Den overveldende miksen av spontane instrumentinnfall, gnistrende spenninger og uanstrengt spilleglede, gir meg en overdose lykke nesten hver eneste gang. Særlig i nærheten av stjernelag på nivå med den mesterbanden som inntok scenen denne kalde januarkvelden.

Peter Brötzmann debuterte for over 45 år siden; på begynnelsen av sekstitallet var han blant annet aktiv i avantgarde-bevegelsen Fluxus. Siden den gang har han vært en særdeles aktiv utøver i frijazz og vært en viktig pådriver innen sjangerens utvikling. På nittitallet fikk han kontakt med den svenske saksofonisten Mats Gustafsson som allerede hadde fått et solid rykte i hjemlandet, og som begynte å få et skikkelig fotfeste i utlandet. Gustafsson er en særdeles visuell og hardtblåsende musiker, og er en ivrig brobygger mellom frijazz og andre stilarter som garagerock og støymusikk. En av de han har samarbeidet mye med i denne sammenhengen er Paal Nilssen-Love; en trommeslager som siden slutten av nittitallet har vært en av de viktigste aktørene på den norske musikkscenen.

Med denne historikken i tankene var det ikke særlig vanskelig å ta turen ned til Blå en kald januarkveld. Dette skulle også vise seg å være urpremieren til denne trioen da den pågående flykrisen her hjemme la deres egentlige debut i Wuppertal i grus. De returnerte til Oslo – denne gangen med tog – og møtte i stedet opp på Blå med en inspirert Brötzmann i hælene. Akkurat det var en velsignelse for kveldens publikum da de tre føltes ytterst spillekåte og slamret seg vei gjennom et utrolig dansende og improvisert sett.

Stemningen var allerede satt i det denne anmelderen tok plass foran scenen; lyset var hvitt og varmt og publikum hadde møtt opp i godt monn. Brötzmann tok scenen og gjorde seg klar på sin side av rommet. Ømt og forsiktig pakket han ut sine blåsere; men publikum så ikke ut til å ense denne avslørende ømheten. Den tyske saksofonisten som ved første møte minnet denne anmelderen om en streng rektor fra Bayerns gutteskoler, viste nå frem en rent ærbødig side av seg selv.

Etter en stund dukket alle tre opp på scenen; de tok en rask velkomsthilsen før stillheten falt over både scene og sal. Et kort øyeblikks avventende pause mellom de tre var alt de trengte – sekundet senere eksploderte de i blafrende saksofoner og hektiske trommer. De fant fort tonen og flerret gjennom to sett som i hovedsak skulle vise seg å fokusere på et hardtslående driv. Nilssen-Love stirret intenst ut i lufta, skar grimaser og slo seg svett på alt rundt seg, mens Gustafsson kastet seg frem og tilbake, trampet foten hardt i gulvet, hylte både med og uten saksofon, og vred hver eneste muskel i krampaktig dans – det er lett å se lidenskapen til rockens primalskrik i denne mannens musikk. Som en nesten total motsats til den energiske svensken, var Brötzmann nesten zen i sin opptreden. Han rørte seg nesten ikke, viste få åpenbare følelser mens settet pågikk, og holdt et voktende øye på sine makkere. Likevel er det få saksofonister som har satt denne anmelderen i like stor grad av ærefrykt. Hans hornspill er pumpende, gurglende og brennende, men føles likevel alltid uanstrengt og slentrende.

I intervjuer har Nilssen-Love uttalt at han setter pris på rytmikk i fritt spill. Dette hørtes tydelig i kveldens to sett – han er en regelrett funky trommeslager som ser ut til å ha lært like mye av jazzens friheter som av funkens regelsett. Flere av de beste bitene i løpet av konserten involverte som regel den bankende og oppfinnsome rytmikken til Nilssen-Love. I tillegg til å legge opp bjærebjelkene for sporets fremdrift, dyttet han også inn små detaljer som trakk fundamentet opp fra funkens strenge enkelhet til frijazzens intrikate kaosspill. Gustafsson og Brötzmann lot ikke muligheten gå fra seg – de lempet på med såre stemmer, mektige brøl, hviskende sang og doble kor. Brötzmann inntok ofte en tilbakelent stilling med sine instrumentale visdomsord og vakre klanger, mens Gustafsson like ofte brøt alle grenser og hamret, hoppet og gurglet frem et motspill. Sammen skapte de tre en helhet som ga lytteren langt mer enn de enkelte bestanddelene ville gjort – det var tydelig at dette var et samspill som hadde ”det lille ekstra” over seg.

Etter to altfor korte sett er det slutt. I det undertegnede tar den avkjølende turen ut i januarnatten kan man se tre lykkelige musikere svett smilende til hverandre på bakrommet. Måtte vi få en ny sjanse til å se slik magi i levende live igjen!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Lionheart Brothers - Dizzy Kiss

(Racing Junior)

Med smittende popmelodier, storslagen rockfølelse og fremfor alt fem hjerter som banker intenst for musikken, kommer The Lionheart Brothers svevende.

Flere:

The Besnard Lakes - The Besnard Lakes Are The Roaring Night
Fleet Foxes - Helplessness Blues