Konsert: Lars Winnerbäck

Sentrum Scene, 8. november, 2007: Nånting större

En gang for lenge siden i Linköping, Sverige var Lars Winnerbäck landets skjulte nasjonalskatt. Han var låtskriveren som med relativt simpel og direkte poesi omfavnet sjelen til det svenske folket, uavhengig av hvor de befant seg i verden. For oss her i Norge har våre svenske landsmenn alltid opptrådt noe flyktig i sin beskrivelse av hvorfor de inntar vårt land. For noen har vi vært en slags mellomstasjon før de tar fatt på den vide verden, og uavhengig av hvor de har tatt vegen etter noen år på norsk jord, så har de fleste alltid hatt med seg Winnerbäcks diskografi i bagen videre. Med årene har det skaffet han en relativt unik posisjon i svensk musikkliv.

Helt siden den beskjedne debuten Dans Med Svåra Steg har Winnerbäck utlevert seg selv på ulike vis. Han har spilt innen ulike genrer, alt fra svensk visepop á la Nick Drake til storband á la Bruce Springsteen. Og på sin siste plate Daugava, forsøker han sannelig å forflytte sitt tekstlandskap inn i irsk/keltisk folkemusikk. Hele vegen holder han en strukturert og lett gjenkjennelig lyrisk atmosfære som både peker bakover og fremover for hvor svensk lyrikk ønsker å stå. Selv har han alltid båret sin suksess med en viss form for tristesse, så fort scenen er ryddet og instrumentene plukket ned forsvinner han inn i en depressiv selvsfære hvor ingen får være deltaker, i alle fall ikke før neste plateutgivelse.

Det er kanskje nettopp dette universet svenskene på flukt fra hverdagen nikker gjenkjennende til. Enten det er landsbygdas utilstrekkelighet, følelsen av å være alene i et fremmed land, de uendelige følelsene forelskelse kan bringe eller den tunge bakrusen av dens undergang. På vegen over grensen tok svenskene med seg Winnerbäcks kulturarv og smittet den over på våre norske musikkelskeres og etablerte et forhold til artisten og ikke minst til oss selv. Iblant vet man ikke om man skal le eller gråte, trekke på skuldrene eller juble; ambivalensen, paradoksene og frustrasjonen står i kø ved møtet med Winnerbäcks diskografi. Med en lang rekke av suksessrike konserter i Oslo på cv-en føles det med årene nesten som han er litt vår også nå, selv om svenskene alltid er i massivt overtall i antall fremmøtte.

Skandinavias beste tekstforfatter

Så var vi i gang, med et enormt lerret og en projektor som viste en landevei, sett gjennom frontruta i en bil på vei mot målet. Etter hvert stopper bilen ved et skilt i veikanten. Daugava, står det – og Sentrum Scene eksploderer på en måte som gjør at jeg fortsatt rister litt i
kroppen, drøye 15 timer i etterkant. Jeg har nesten ikke vært med på maken, faktisk. Sist gang jeg opplevde en slik overdimensjonert stemning var det Bruce Springsteen som sto på scenen. Denne gangen var det Lars Winnerbäck.

Og atmosfæren omstiller seg elegant deretter, i alle fall på scenen. Til tider hvisker han nesten i mikrofonen, bare for å gi ordene den lufta og forsiktigheten som ville gjøre dem enda litt sterkere. Han går tilbake i tid, fotograferer stemningen og drømmer seg så langt ut på viddene at han ikke er i nærheten av å finne veien hjem igjen. Han vandrer mellom dagbokskildringer og flytende tanker, men er gjerrig på å la oss vite hva som er hva. Det spiller kanskje ikke en så alt for stor rolle, så lenge han formidler noe som treffer oss, på den ene eller andre måten. Og det gjorde han på Sentrum Scene, i nærmere to hele timer.

Han har vært i Linköping, Stockholm, Göteborg og Oslo, og har noe relevant å berette om hver eneste situasjon han har havnet i, der hjertet hans har stått i midten. Han har reist til Moskva, Riga, Krakow og han har stått på elvebredden av Daugava - og sett hva vannet har brakt med seg, i sin reise gjennom Russland, Hviterussland og Latvia. Han er 32 år gammel, men har en livsbagasje som tilsvarer generasjoner av opplevelser. Han er den mest modne artisten Sverige har sett, og sannsynligvis Skandinavias aller beste tekstforfatter.

Ja, det vil jeg faktisk påstå. Og en utrolig autoritær en også, sin – sjanger tatt i betraktning – unge alder. Sangene fra mesterlige Söndermarken var kanskje aller best, spesielt Över Gränsen – om å savne alt og ingenting, slipe sine våpen og utsette det utrygge. Den kom visstnok til ham gjennom løse lufta, da han drepte noen timer på et pensjonat i København, mellom spillejobber. Det er uansett ingenting løst eller tilfeldig over resultatet. Det er det heller ikke når Lasse & co. setter i gang med Hugger i Sten - den metaforsterke sangen om jenta som forsvinner for å finne seg selv, og returnerer med en annen mann

Han finner seg selv i den situasjonen igjen og igjen, virker det som. Som Bob Dylan har gjort i 50 år, og som landsmann Stefan Sundström gjør til stadighet. Og akkurat nå er det ingenting som føles mer naturlig enn å plassere Lars Winnerbäck et sted i mellom de to. De dype, kontrastfulle stemningene som formidles med noen ord som høres ut som de er finslepne for hver enkelt anledning de plasseres i. Noen ville nok kalt det poesi. Jeg kaller det låtskriving på et veldig høyt nivå.

Det er mye bra å velge i, hvis jeg skal prøve å peke ut et klimaks. Vi fikk glimrende versjoner av både Jag Har Väntat På Ett Regn, Elegi og Tidvis - den beste låten om tid siden han selv ga ut Timglas i 2003. Likevel tror jeg det er duetten Om Du Lämmnade Mig Nu som henger igjen som det aller største øyeblikket på Sentrum Scene. En fantastisk dialog mellom han og henne, om en usikker fremtid og bånd som er i ferd med å ryke.

”...Jag skulle aldrig ha tålamod nog att bli förstådd,
ingen känner mig så väl som du
Jag skulle fastna i min ensamhet igen,
om du lämnade mig nu…”


Nei, akkurat i dag har ikke mye negativt å si om Lars Winnerbäck og bandet hans. Men om jeg skulle sutre over noe, måtte det kanskje vært at jeg savnet munnspiller på Min Älskning Har Ett Hjärta Av Snö.

Bare en liten smålighet for å understreke storheten.

Dette ble spilt:
Farväl Jupiter
Jag har väntat på ett regn
Sen du var här
Stockholms kyss
Kom hem nu
Om du lämnade mig nu
En tätort på en slätt
Min älskling har ett hjärta av snö
Gå på vatten
Över gränsen
Du gamla fria nord
Elegi
Nånting större
Och det blåser genom hallen
Jag är hos dig igen
Tidvis
Du hade tid
Hugger i sten
Kom ihåg mig
Innan mörkret faller
För dig
Ingen soldat
Elden
Kom änglar


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Magnolia Electric Co. - Josephine

(Secretly Canadian)

Dødens lange skygger gir Jason Molina fornyet gnist.

Flere:

Jaga Jazzist - One-Armed Bandit
Sufjan Stevens - Seven Swans